Mine følelser. (ikke pakket inn)

[Gjest]

Off, jeg sliter så forferdelig.

Etter dette som tydeligvis er mislykket forsøk nr 2,

er jeg helt på bunnen.

Det er jo til meg problemet ligger, tette eggstokker.

har en datter fra tidligere forhold, hun er 8 år.

så fikk jeg denne betennelsen da, som gjorde meg infertil.

Hyggelig ord............................!

Jeg er RASENDE inni meg! I sta lette jeg etter ting å rasere,

jeg sitter i våken tilstand å planlegger hvordan jeg kan gjøre ende på alt.

Det høres vel helt sykt ut. Å det begynner jeg å lure på om jeg har blitt også. Syk.

Jeg hater mannen min, som har pushet så jævli for at vi skal gjennomføre IVF. Hater han!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Samtidig sitter jeg å føler meg så skyldig, verdigløs, som verdens største NULL.

Jeg kan ALDRI gi mannen min et barn. Jeg kan aldri gi foreldrene hans gleden ved å bli besteforeldre.

Følelsene er så splitta at det er utrolig at det går an.

IVF har ødelagt meg. Jeg var glad før! Hadde selvtillit. Nå gidder jeg ingenting.

 

Skal jeg på badet for å vaske fingrene, orker jeg ikke se i speilet en gang.

Jeg blir kvalm av meg selv.

 

 

 

 

 

 

 

Dette inlegget er ikke skrevet for å provosere, for å få oppmerksomhet

eller sympati.

Jeg har ingen å prate med. Dette er skrevet fordi det måtte ut.

[ole brum:-)]

Fikk vondt inni meg da jeg leste de sterke ordene dine. Du satte virkelig ord på vonde følelser. Forstår deg veldig godt. Det er vondt å ikke kunne få noe så natulig som et barn, men du skal absolutt ikke føle skyldfølelse. Du trenger virkelig noen å snakke med. Bestill time til legen din i morgen og ta en prat med han/hun. Psykolog kan også være en ide! Og ikke minst må du snakke ut med din mann. Du kan ikke holde alle disse vonde følelsene inni deg.

Ønsker deg alt godt, og lykke til!!

[Ann-ch.]

Hei Mutya!

 

Jeg blir utrolig lei meg på dine vegne. Det er jo forferdelig at du skal slite så ille.Kan forstå at du blir frustrert og forbannet og det ER lov. Vi går igjennom masse både fysisk og psykisk. Noen reagerer sterkere enn andre.Sånn er det bare.Men vi propper kroppene våre fulle av hormoner,så noen reaksjon må det jo bli.

Trist at du ikke har noen å snakke med. Er det ingen som hvet at du/dere driver med ivf-behandling? som du kan få ut litt frustrasjon på.Ellers er jo vi her inne,men det er jo ikke helt det samme.Men det har hjulpet meg mange ganger.

Det er fortsatt håp for at dette skal gå bra Mutya. Og det håper jeg virkelig det gjør.Ta godt vare på deg selv.

Trøsteklem fra

[Mamman til Sofie 180207]

Hei på deg;

 

Husk nå på at du bare er på RD10!!

I tillegg er det lov å være sint, lei seg - skuffet etc... Vi sliter jo ut kroppene våre med det håpet og forventningene vi går og bærer på!

Kjenner det så altfor godt igjen.... Jeg har ikke lett etter ting å reasere akk, men jeg er som du kanskje så i et innlegg tidligere i kveld kjeperedd for at dette skal gå galt denne gangen også.

 

Men... samtidig hører jeg om så mange som har forsøkt flere ganger og tilslutt har lykkes. Har derfor bare bestemt meg for at denne tiden må jeg jo bare gjennom.

Akupunktur hjelper meg masse. Får nåler på avstressende punkter og kjenner at det hjelper - i tillegg kan disse akupunktørene mye om vår situasjon - og har fått nøyaktig de samme spørsmålene som vi har en rekke ganger før.

 

Håper du finner litt støtte i meldinger her i kveld - og at du får snakket med mannen din.

Vil du kan vi godt ta en prat i morgen )

[Aguin]

Lille venn !

 

Ikke tenk at det er din skyld. Slike ting skjer !

Så får dere kose dere med 8 åringen din.

 

Snakk med noen om det, så blir det kanskje litt lettere. Det er ikke meningen at man skal gå å ha så vonde tanker alene.

 

Du finner sikkert igjen gleden i livet ditt, selv om det kanskje går en stund.

 

Kanskje alle hormonene også hjelper i negativ retning på humøret ditt ?

 

Håper det går bedre i morgen, eller uken etter.

[minni`79 og gogutten]

Man vet ikke riktig hva lurt man skal si for å trøste i denne situasjonen... Jeg har liksom fulgt med deg mye inne på dette forumet, selv etter at jeg ble gravid. Du går jo på behandling på Medicus der jeg også skulle begynne. Vet ikke om du husker meg...

 

Jeg vil bare si at jeg tenker på deg og føler sånn med deg. Du er knust innvendig akkurat nå og ser mørkt på det hele og sånn blir detav og til når man går gjennom en slik tøff prosess som dere går gjennom nå. Men det vil kommer lysere dager igjen også. Helt sikkkert, selv om du ikke føler det slik nå...

 

Både du og mannen din burde søke om hjelp til å få noen å snakke med. Det er ike flaut å ta kontakt med psykolog! Det viser bare styrke!! Jeg ønsker dere alt godt og ikke minst en liten sprie...

 

Og husk: Forsøket ditt er jo ikke over enda, er det vel?