En stor påkjenning å få prematurt barn? uke 25

[Anonym bruker]

min venninne fikk et prematurt barn i uke 25 og har hatt langt sykehus opphold på 6 mndr. jeg vet at tiden på sykehuset tynger henne og har pratet litt om det med a. men jeg ser at alle minner fra sykehuset har de pakket i en eske- bort.. de vil ikke huske den vonde tiden.

 

er det noe jeg kan gjøre for henne?

 

hva burde jeg ikke snakke om? har et barn som er yngre en hennes og jeg prøver å ikke "skryte" feks når hun gjør nye ting i fare for å støte min venninne.

Er det andre ting jeg må passe på å ikke snakke om??

 

Håper det er greit at jeg spør her inne..

 

klem

[Anonym bruker]

Vanskelig å svare på egentlig. Tror vi alle har vår opplevelse, og bearbeider og reagerer på forskjellig måte. Men hvis hun har 6 mnd med sykehusopphold, virker det som om det har vært en del komplikasjoner? Selv fødte i uke 30, og var på sykehuset i underkant av 2 mnd`er.

 

Tror det værrste kan være at hun har dårlig samvittighet. Ikke klarte å bære barnet fram på normalt vis. At hun mistet svangerskapet. At hun har påført barnet ekstra belastning. Kanskje hun strever med å finne den rette morsfølelsen?

Av og til kan den beste støtten være å gi rom. Gi rom til å snakke om helt andre ting, gi rom til at hun kan være alene etc. Kanskje det å være der, og se etter babyen mens hun får sove/slappe av. Kanskje stikke innom å hjelpe med gulv vasken. Spør om hun vil snakke for å bearbeide følelsene, eller om dere skal finne på helt andre ting for å glemme. Gi skryt til henne om hvor flink hun er med babyen. Eller hvor flink babyen hennes er, når babyen mestrer noe spesielt. F.eks øyekontakt, smil etc.

Synes gjerne du kan snakke om din egen baby, men finn en balansegang. Jeg også blir litt lei meg når jeg hører ei venninne snakker om hvor "enkelt" alt er, mens jeg selv strever hver eneste dag.

 

Hver deg selv, hver ærlig og åpen, snakk om det som føles naturlig. Tror hun vil merke hvis du endrer din adferd og blir for forsiktig.

 

Synes det er flott at du tar deg tid til å prøve å forstå hennes situasjon og gi henne støtte. Du er ei god venninne å ha for henne!

[Anonym bruker]

siden hun har vært der så lenge så må vet være noe annet å.. selv fødte jeg i uke 27 men jeg var bare 10 uker på sykehuset..

 

er vanskelig å si hvordan hun har det.. selv så liker jeg å snakke om det.. sånn at andre folk skal få informasjon om det.. kanksje dem sitter i en slik situasjon selv en gang og da er det litt greit å vite litt..

 

men liker hun ikke å snakke om det så gjør hun ikke det.. men det kan være at en dag så vil hun det. når hun har fått det litt på avstand..

 

men fortsett å være ei super venninne du så skal det gå bra sjø

[Anonym bruker]

tusen takk for gode råd:)

Det ble nok en del komplikasjoner som ducktus og bpd og tykktarmop...så det tar sikkert en tid å godta og få det på avstand .

[-*MARTINA*-]

Du er enestående som bryr deg så mye!!!Jeg får nesten tårer i øynene.Du er en god venninne du:-)

[miramora]

Alle er vi jo forskjellige, men selv hadde jeg vel bare behov for å snakke om alt annet og få det hele litt på avstand. Det er lett at det meste dreier seg om babyer den første tide noe som gjør at man rører rundt i det som trolig gjør vondt.

 

Prøv å finne andre ting å snakke om, gjerne morsomme ting so får humøret opp :-)

 

Hun kommer nok til deg den dagen/om hun ønsker å snakke mer om det som har hendt. Du er tydligegvis en veldig god venn.

 

Fint at noen tenker slik, det er det neimen ikke alle som har evnen til.