April: Litt på siden...

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Et litt utenom-barn-spørsmål, men hva slags forhold har dere (eller ønsker å ha) til naboene deres?

 

Her i gata ser det ut til at alle er "best friends", mens vi faller litt utenfor. Bor i en rolig, barnevennlig gate, hvor det har vært et generasjonsskifte de siste årene (vi kjøpte huset av svigermor, og det var hennes far som bygde huset), og de fleste som bor her nå er mellom 30 og 45år med noen få unntak. Hvert år arrangeres St.Hans-fest i gata, med felles grilling og aktiviteter for barna. Man prater over hekken og det er vel et drømmenabolag.

 

Selv er jeg ikke vant med/oppvokst med tette naboskapsbånd. De vi har hatt kontakt med er venner som tilfeldigvis bor i samme gate/blokk, og jeg har heller aldri bodd lenge på noen av de stedene jeg er vokst opp. Øyvind er vel også mer vant til at det er "mor og far" som er de som holder skravla med naboene - han var jo bare "et av barna".

 

Vi kjøpte huset i 2004, på våren, og i juli oppdaget jeg svangerskapet. Faktisk et par dager etter positiv test så kom et av naboparene bort og sa noe sånn som "så kjekt at dere har klippet hekken litt, så kan vi se hva dere driver med hele tiden" og inviterte oss over på en drink og litt prat på terrassen deres. Koselig å bli invitert, og forsåvidt en koselig kveld selv om vi syns de var litt snåle (det er vi vel alle på hver vår måte), feks mente gubben i huset at han elsket hunder, men kunne aldri hatt en fordi det var så fælt å ha dem i bånd. På den annen side ville han gjerne skutt alle kattene som sprang løs... Nok om det...

 

Rett etter denne kvelden ble jo jeg gravid (og sengeliggende) det neste halve året. Siden de fleste her er noe-endel eldre enn oss, og de fleste har barn fra skolealder og oppover, så har vi ikke følt vi har hatt så mye til felles med dem, og heller ingen grunn til å "henge i gata". Noe som har ført til at vi (jeg) føler oss litt utenfor, og det er ikke fordi vi ikek er invitert, men mer fordi jeg ikke føler vi har en grunn til å være ute når alle de andre er ute. Til St.Hansfestene har vi alltid enten vært bortreist eller fått besøk som ikke har passet seg å ta med ut på festen, så der har vi ikke fått vært enda. Og så til poenget, og det som irriterer meg litt. Hver gang vi da faktisk ER ute, eller prater med noen av dem "over hekken" så føler jeg alltid vi får kommentarer på at vi holder oss litt borte! Senest i dag (for å ta et eksempel); pratet med nærmeste nabodame (vi har pratet mer med gubben hennes siden vi deler hekk, og vi begge malte huset i sommer samtidig). Hun starter samtalen (etter "hei") med å si at "ja, vi prates jo ikke så ofte, vi ser dere jo bare inn og ut av bilen, eller inn og ut av huset...". Og jeg føler meg med ett som den eremittkrepsen som bare holder meg innendørs, eller helst tar omveier om naboene. Blæh, jeg overdriver sikkert i hodet, men liknende kommentarer har jeg også fått før, fra ei anna dame jeg har hilst på et par ganger og slår av en prat på butikken med. Vi bor ikke midt i gata (nest ytterste huset), og det er da mest naturlig (fordi det er kjappest) å kjøre eller gå utover i gata når vi skal på butikken eller gå tur (gata vår er som en hestesko som står på ei anna gate). Dessuten; de gangene jeg feks har gått tur med Matilde, så er det på tidspunkt hvor de andre ikke er ute (dagtid).

 

Er jeg helt paranoid, eller? Jeg syns det er kjempekoselig med gode naboer, men MÅ man være bestevenner bare fordi man har lik gateadresse?? Jeg kjenner jeg får litt prestasjonsangst - dere vet jo at jeg er litt sjenert, og kommer aldri på de glupe tingene å si når man bare skal småprate litt (ironisk nok, siden jeg er veldig flink til det på jobb, men da har man jo som regel et tema, feks innredning). Når jeg nå føler at flere av naboene vil at vi skal være litt mer involvert så blir jeg nesten enda mer stuegris, jeg...

 

Hm, hva var det jeg ville med dette innlegget utenom å tømme tankene? Jo, ehm, hva syns dere, og hvordan har/ville dere hatt det?? Evt taklet min "situasjon"?

[Rasko]

Skjønner hva du mener. Situasjonen hos oss er annerledes, men samtidig veldig lik din.I gata vår er de aller fleste i samme livssituasjon. Nesten alle voksne er mellom 30 og 43 år, og barna (totalt 30 stykker) er i alderen 1år (lillegutt) til 14 år. Det en veldig hyggelig tone, og i det hele tatt et flott sted å bo. MEN: Av og til har jeg lyst til å være fred. Av og til har jeg rett og slett ikke lyst til å slå av en prat, og da føler jeg det samme som du, at det blir kommentert, at det blir sett på som litt rart og usosialt. Vi bor nesten innerst i en blindvei, og må passere alle naboene hver gang vi skal noe sted, og da føler jeg meg veldig sett. Av og til har jeg bare lyst til å være anonym, men det lar seg ikke gjøre. Av og til føler jeg vi bor altfor tett, men jeg ser jo hvor flott der er for storesøster (og etterhvert lillegutt) å ha mange å leke med.

[ApriIbaby]

Ja...det er litt avsnkelig det der med sosialisering i fht til naboer. Jeg er nok som dere at jeg ønsker å være litt 'privat'. Høres sikkert sært ut men jeg liker ikke å bli "overvåket" og at naboer har full oversikt over meg, oss og vårt liv. Samtidig er det jo hyggelig å være en del av nærmiljøet også, da.....Men hvordan balansere riktig? Vi bor i blokk i Oslo. I byer er jo ofte tettheten mellom naboe en annen enn i litt mer landligere omgivelser. På godt og vondt. Det er skrevet en bok om dette "Hvor tett et samfunn", mener det er Nils Christie som har skrevet den. Den tar opp akkurat dette, men kanskje mer om årskaer til hvorfor det blir som det blir.....

Vel, vi bor som sagt i blokk i Oslo. MEN her er det faktisk godt naboskap likevel. Det er mange med barn her. Blokkene er fra 50 -tallet og de som kjøpte da de ble bygget er i ferd med å "forsvinne" nå. Vi bor i et forholdsvis dyrt område så det er bare par som har råd til å kjøpe her. Det er spesielt barnevennlig her, så de som flytter hit har ellker får raskt barn :-). Alle i blokka vår er mellom 30 - 40 og har barn fra 10 dager til 10 år. Også her merkes det er noen er veldig nære. En del reiser tom på ferie sammen! Vi har holdt oss litt utenfor dette med vilje, da vi ønsker litt "privatliv" Har svært skjelden kaffebesøk av naboer, men vi møtes gjerne ute eller på lekeplassen. Våre nærmeste venner bor litt uten for synsvidde og det synes vi er veldig greit. Vi er egentlig ganske fornøyde med balansen vi har fått til her...., men det blir spennende å se hvordan det blir i fremtiden. Vi har nemlig en liten "flytte-til-enebolig-baby" i magen (ikke gravid altså)..... og det blir ikke i denne byen.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

åh, godt å høre at det er fler som syns det er greit å ha en viss avstand til naboene og ikke bare jeg som svetter litt ved tanken på å være bestbuddies med de man deler postkassestativ med... ikke bare, bare! tror jeg bare lar det skure og gå sånn som det har gått til nå, og så får vi heller være med for fullt på st.hansfesten i år (har ferie og er hjemme *digg*) )

[vb-76]

Naboer på godt og vondt..

Bor nå i barndomshjemmet mitt, flyttet i sept.. Og jeg kjenner da alle naboene godt, ikke store utskiftninger her. Naboen ved siden av som ser rett inn på kjøkkenet vårt, har jeg et veldig godt forhold til. Har alltid sett på de som ekstra besteforeldre, de har hjulpet til med masse. Men aberet er at de er veldig nysgjerrige og har full oversikt over når folk kommer og går.. til tider litt irriterende, men så har vi så masse glede av de også, så irritasjonen blir ikke alltid like stor. Et annet problem er at vi kommer oss nesten ikke derfra når vi er der en liten tur.. Det er litt lettere å skylde på Didrik "ett eller annet" nå da, "skal sove, spise etc.." Er alt i alt veldig glad i de! Men hadde det ikke vært for at jeg har kjent de siden jeg var 6 år, så tror jeg ikke jeg ville ønsket å ha de så nært.

 

Vi bodde et par år i blokk før vi flytta hit. Der så jeg aldri noen i oppgangen, det syns jeg var litt trist.. bare for å skravle litt og si hei, det syns jeg er greit. Man trenger nødvendigvis ikke renne ned dørene hos hverandre for det..

 

Man bør respektere at man ønsker privatliv og hvor den grensen skal gå, bestemmer hver enkelt. Og så greit burde det være! ...men ikke for alle de som ikke får snoke som de vil..

Ta det positivt at de prater med deg, de vil bare bli kjent, ikke tenk på deg selv som stuegris. Men og lag de grensene du syns jeg viktige og riktige for deg.. Om du forstår hva jeg mener..

[Solstråle*]

Vi bor på landet med et stykke mellom hvert hus, så vi møtes ikke akkurat utenfor kan du si. Nærmeste nabo er svigers og de kunne jeg godt hatt mindre kontakt med. Synes ellers det er koselig å ha kontakt med naboene men på mine egne primisser. Hvis vi har noe å snakke om så er det greit, hvis ikke bryr jeg meg ikke om at vi ikke sier annet en "hei"! Det må komme naturlig!! Ikke at vi MÅ snakke sammen hvis ingen av oss har noe vettig å si!

Hadde forresten trodd du var en mester i småprating!! Hehe....

[solstjernen - seksbarns mor]

Eg har to naboer - men bor alikevel ca 100m fra meg. På den ene siden bor min x-svigerinne med sine gutter, da som eg var tante til da eg var sammen med far til gutten min. Eg har ikke noe spesiell kontakt med henne - det er bare om det er noe med barna, avtaler frem og tilbake.

 

På den andre siden har me et eldre ektepar på ca 55år. Snakker bare med dei når me treffer på dei.

 

Men da mee bodde på boligfeltet oppi her da hadde me noen gode naboer som ble venner med etterhvert. Men også dei som me bare sa hei til når me møtte på dei. En liten blanding av gode og mindre gode naboer er vel en løsning for oss... kan fort bli for mye av det gode.