Nå får jeg visst hjelp, eller..?

[Anonym bruker]

Mye har skjedd i livet mitt, men spesielt ille har det blitt nå i 2006, og da viste det seg selvsagt at jeg hadde blitt gravid på toppen av det hele. Egentlig så er det noe som har redda meg, for jeg vet at om jeg dreper meg, så dreper jeg det litt barnet mitt, og det er heldigvis noe jeg ikke greier. Altså må jeg bare leve med alle de jævlige tankene og følelsene, men jeg har møtt veggen en del ganger. Dette har gått utover kjæresten min, og jeg har visst "ødelagt" ham...

 

Er i greit nok humør akkurat nå, så jeg orker ikke ramse opp alt det teite. Ville bare si hva jeg gjorde. Jeg var nemlig hos jordmor i uke 17, og da presiserte jeg at jeg sleit psykisk, og hadde gjort det lenge. Da fikk jeg straks time hos psykiatrisk helsesøster, og etter å ha fortalt en del om meg, skjønte hun at jeg trengte hjelp med engang! Bor i Oslo, så hun skulle se om jeg kunne få en ullevål-time (gruppesamtale med bl.a. sosionom og jordmor) eller noe hos Isis (tror det het det...der var det ihvertfall psykolog for gravide).

 

Får vite mer om dette nestkommende mandag, men nå ser det jo ut som noe kommer til å skje! Har jo blitt fortalt av andre at jeg skal bli henvist videre, men da har selvsagt ingenting skjedd...men nå skal jeg sørge for at jeg får hjelp av profesjonelle. Vil jo bli frisk(ere) før babyen kommer, og om noe skulle skje etter det, så vil jeg ha et hjelpeapparat bak meg jeg vet vil fungere!

[Anonym bruker]

Så flott at du har tatt tak i problemene!! Vil også tipse deg om at kanskje psykomotorisk fysioterapi kan hjelpe (kan være litt ventetid for å slippe til). Jeg gikk til det selv etter at jeg hadde mistet min far i kreft og på toppen hatt en spontanabort. det hjalp meg veldig! Nå smiler livet igjen og jeg skal snart bli mamma:-)

Lykke til, tenker på deg! Dette klarer du:-)

[Anonym bruker]

dette er det klokeste og modigste som du har gjort. Jeg var feig og trode at alt vil ordne seg. Nå får jeg hjelp men barnet mitt har allerede 6 mnd. og jeg innser at ville jeg ha søkt hjelp før alt ville ha vært annerledes.

Jeg ønsker deg masse lykke til!

Du er så....jeg vet ikke, jeg kjenner deg ikke men jeg er stolt av deg at du til tross for hormonene klarer å være så rasjonell og tenke på fremtiden til barnet ditt

[Arb.ledig husmor]

-Hei!

 

Jeg har det på samme måte som deg, men jeg ble henvist til psykriatrisk poliklinikk, og fikk beskjed derfra om at det var opptil 3 mnd ventetid... De to første mnd har jeg forsåvidt ikkje trengt tilbudet, men nå trenge jeg det veldi. Men klarer ikke å ta kontakt slik at det kan bli en fortgang i saken. Når jeg forklarte situasjonen min til legen, sa ho at jeg ville bli prioritert fordi jeg var gravid, men ser jo ikke ut til at jeg ble det...

 

Men e kjekt å høre at andre får hjelp!! Men får hjelp av samboeren min da, men ville jo helst at han sku slippe å være "psykologen" min...

[Anonym bruker]

Ikke gi deg! Ta kontakt med fastlegen din igjen og si ifra at du må ha hjelp nå. Utrolig hva de kan få til hvis de virkelig vil. Jeg har også blitt henvist til psyk.pol. Ikke fått time enda, men det fastlegen min har gjort, er satt opp timer hos henne, til jeg får time på pol.

[Anonym bruker]

Så fantastiskt bra jobbat! Hoppas du får en time snart...

Jag har precis fått börja träffa en psykolog i kommunen, har stora förhoppningar om att jag ska kunna glädja mig och må bättre i slutet av graviditeten!!

 

Stå på, Go girl!

 

[Gjest Riga19 - jente 22.10?]

Meg som er HI...ville bare si at jeg endelig fikk time på Ullevål! Den er 7. sept (altså over 3 måneder etter at jeg ba om hjelp), så jeg håper bare jeg greier meg til da,- sommeren var nokså grei sammenligna med våren, men nå går det nedover igjen!:-/

 

Så jeg tenkte jeg kunne komme med en liten oppdatering en gang etter den 7. Takk for respons i alle fall...har ikke internett i Oslo, men det skal jeg ordne snart, slik at jeg kan bimme hele dagen.