Juni: Min setefødsel (samme som 3. trimester)

[Tibra]

kl 0830 28.mai, 25 dager før termin, lå jeg og sambo og småpludret i senga da jeg plutselig hørte et lite "knepp" nedentil og det begynte å sildre mellom bena mine...Første tanke var at nå hadde småtten sparka meg i blæra, men den tanken ga seg fort siden det bare rant og rant. Sambo fikk stoore øyne da eg utbraut: "eeeeeh, jeg tror vannet går!" Han trodde meg nok ikke helt og løfta på dyna, og da var det ingen tvil...Småfnising og tilløp til panikk, jeg hadde vært på ul 5 dager tidligere og fått bekreftet seteleie, og hadde fått beskjed om at hvis vannet gikk måtte jeg ligge i ro å ringe etter ambulanse. Sambo svirret rundt og prøvde å pakke noe som lignet en sykehusbag, med litt vage instrukser fra meg i sengen, men fikk iallefall med kamera..Jeg var mest bekymret over det faktum at jeg ikke hadde en tråd på kroppen, og at kun g-strengtruser var å oppdrive, mens ambulansen var på vei. Ble båret ut og det hele så sikkert overdrevent dramatisk ut. I ambulansen hadde jeg noe som jeg kanskje trodde var rier, men var jaggu ikke helt sikker, kanskje var det bare ønsketenkning? Vel framme på sykehuset ble jeg undersøkt av jordmor, som ikke var helt overbevist over mine "kanskje-rier", men jaggu meg var det ikke 3-4 cm åpning allerede! Avgårde på røngten for å sjekke om bekkenet var stort nok for setefødsel (hele fødselen kom jo litt brått på så hadde ikke helt rukket å gjøre meg opp noen bestemt mening om setefødsel kontra keisersnitt, og hadde heller ikke rukket å grue meg , riene tok seg litt opp, men fremdeles bare lettere mensenvondt. Fikk fødestue da jeg kom tilbake fra røngten i og med åpningen nå var oppe i nesten 5 cm. Formen var fremdeles upåklagelig og jeg rakk å ringe venninnene mine og si: "nå føder jeg!!" Så gikk et par timer som var litt nervepirrende siden eg fremdeles ikke visste om jeg skulle føde vaginalt eller ta keisersnitt, røngtenresultatet lot vente på seg. I mellomtida ble riene plutselig kraftigere, og sambo fikk høre at dette ikke var så kjempegøy lenger...Men på 6 cm åpning kom "frelseren" med epiduralen Ved setefødsel er det rutine med epidural samt at det ville jeg jo få også ved keisersnitt, så det var ingen grunn til å vente. Nåla kjente jeg ingenting av, konsa dypt for å ligge helt stille mellom riene. Etter et kvarter satte virkninga inn og tok bort de verste smertene i ryggen, og jeg beskjed om at bekkenet var stort nok for setefødsel. Ble forsikret om at de grep inn straks det var noe som helst tegn på at fosteret ikke hadde det helt tipptopp. Riene tok seg kraftig opp igjen, og jeg lå og talte inni meg og prøvde å puste meg gjennom de, og tenkte i mitt stille sinn: all ære til de som føder uten smertestillende for dette var jaggu meg vondt nok med epidural! Hele tiden var det jordmødre innom og hvis CTGen som de hadde festet på småttens stump ga beskjed om de minste uregelmessigheter ble to leger tilkalt for å diskutere kurvene og forsikret at alt var iorden. Kl 15 hadde jeg full åpning, men fødselslegen ga beskjed om at vi måtte vente til stumpen hadde kommet helt-helt ned i bekkenet før jeg kunne begynne å presse. Stadig fikling oppi det aller helligste (som ikke føltes så hellig lenger....hehe) til høylydt ynking fra den vordende mor. Kl 16 fikk jeg beskjed om at vi kunne prøve å prøvepresse litt!!! Veldig lettet da! Fikk noen kjappe "tekniske" instrukser og satte igang. Helt til å begynne med var jeg mest bekymret for å ta i så hardt at det kom ut ting og tang fra nr 2 (hadde nemlig ikke fått klyster på forhånd..rakk aldri det), for det kjentes nemlig veldig ut som om jeg presset for å gå på do. Men den sjenansen gikk fort over, og snart kom det et par føtter til syne - og mellom riene fikk jeg og sambo lov å ta på de små tærne!! Stooort øyeblikk, tårer i øynene og motivasjonen til å presse videre på topp (og det stemte som så mange har sagt her inne før at selve utpressingen er en stor lettelse - endelig får man lov til å gjøre noe aktivt midt i vondtene istedet for å bare ligge å kjenne på smerten)! Presset og presset, med 4 leger og 3 jordmødre som sto og heiet på meg. Da rumpa var født klippet den ene legen meg litt (med lokalbedøvelse så det kjente jeg ingenting av), vridde litt på kroppen til småtten, en rie til og "plopp" så skled kroppen ut, raskt etterfulgt av hodet. Og han skrek før hodet var helt ute - så det var ingen tvil om at her var det liv!!!! Da var det ikke fritt for at det var lykketårer hos både mor og far kl 1636 kom en velskapt gutt på 2990g og 52 cm!

 

Så det var min fødsel, slettes ingen avskrekkende opplevelse! Gjør det gjerne igjen med stumpen først. Følte meg veldig trygg og godt tatt vare på, fikk helt super overvåkning og oppfølging i og med at det var setefødsel - 7stk var tilstede under selve utpressingen, synes det ga en enorm trygghet å vite at alle var der for å sørge for lillegutts ve og vel!

 

Lykke til med nært forestående fødsler allesammen!!!! Og spesielt til dere andre med små rakkerunger som ikke vil snu seg den rette veien:)

 

Klem fra meg som koser meg med verdens nydeligste gutt!!!

[*Annemor*]

Gratulerer så mye med gutten! Så heldig du er som hadde en så flott fødsel. Ikke minst er du heldig ettersom du slapp den kjipe ventetiden som 9. mnd er. Gleder meg til det er min tur Lykke til videre....

[supermammma]

Gratulerer så masse med den lille gutten:-) Jenta mi ligger vekselvis med stumpen ned og på tvers, så her blir d ks om en uke:-) Gleder meg så masse til hun kommer!

[ღ jeanette og flokken ღ]

Flott historie!!:-)

Gratulerer sååå mye med gutten!!:-)

 

[Annemor77]

Gratulerer med gutten og en flott fødsel!

 

Sånne historier gjør at jeg tankene om et evt, keisersnitt får vile intill videre (min baby ligger i seteleie og jeg hadde termin 2. juni).

[Ine-79 (j-06♥, 2 MA i 2009)]

Gratulerer så mye. Skal selv ha setefødsel.. termin 24.juni..

[minniememage]

fantastisk:)gratulerer så mye med prinsen,kos deg å ha en kjempefin helg.