Amming og bruk av antidepressiver

[Anonym bruker]

Er det noen her som vet om man kan bruke noen former for antidepressiv mens man ammer? Barnet mitt er 4 mnd gammelt.

 

Jeg sliter så mye for tiden med depresjoner og angst at det går utover livskvaliteten min. Vil selvfølgelig helst vente til jeg er ferdig med å amme, men det er jo 8 mnd til

 

Hva med johannesurt, har lest at det kan ha samme virkning somkjemiske medisiner.

 

Vil jo ikke at barnet mitt skal ta skade av evt.medisinbruk,men jeg føler meg så utrolig dårlig for tiden. Ja, skal til lege og forhøre meg der, men lurer bare på om noen har noen erfaringer på området?

 

 

[Trollemor og snuppa!]

Jeg ville ikke ammet og brukt antidepressiver.. Det er ikke anbefalt heller! Så hvis du skal på medisiner må du slutte å amme...

 

Men du vet; Det er andre muligheter enn å ta piller. Har slitt i mange år med psykiske problemer, og har opplevd å bli dårligere etter fødselen!

Finn det først og fremst en god psykolog, og prøv å vende blikket litt utover i steden for å bli sittende å gruble for mye på deg selv og ditt.

Jeg vet at det er vanskelig, men det er så viktig!!

 

Hva er det du har angst for? Er det ting du kan gjøre for at du skal kunne føle deg bedre? Er det noe spesiellt du er deppa for eller er du bare generelt nedfor? )

 

Ønsker deg uansett en masse lykke til! )

[Anonym bruker]

Hei Lille vimsel og takk for at du svarte!

 

Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hvorfor jeg er så nedfor som jeg er, trodde alt skulle bli så fint når jeg fikk barn. Jeg har kanskje hatt tendens til angst (sosial angst) tidligere også, men jeg har blitt så mye værre etter at jeg fikk barn at jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre.Jeg er heller ikke en person som folk tror sliter med dette problemet, når jeg er sammen med nære venner og nær familie går det bra, men når jeg er sammen med folk jeg ikke føler meg trygg på-og det er ganske mange-eller nye folk så føler jeg meg uuutrolig utafor, jeg får skikkelig angst , vet ikke hvordan jeg skal oppføre m eg, føler at jeg snakker rart og ler rart ,ansiktet mitt stivner og jeg kjemper for å smile og prøver å føre en normal samtale, føler at alle kan se hvor redd jeg er inni meg.Det er virkelig forferdelig! Vet jo at ingen vil meg noe vondt og mange av disse menneskene jeg får angst sammen med er jo bare greie folk. jeg skjønner ingenting jeg.Jeg er også veldig ulykkelig for tiden-føler at jeg er helt fanget av angsten.

 

Har du også hatt den sånn, kan jeg spørre om du har blitt bedre og hvordan ble du det?

 

Det er virkelig fælt å ha det så vondt inni seg...

[Trollemor og snuppa!]

Jeg har ikke slitt med sosial angst, men med panikkangst.. Og jeg vet hvor jævlig det er.

Jeg vet i hvert fall at man må ha hjelp til å finne ut av problemene sine.

Har du prøvd å gå til psykolog? Hvis du velger psykolog; Finn deg en bra en!!! Det er utrolig mye dårlige psykologer ute og går, og det er viktig at du finner en du finner tonen med.

 

Hvis du har det virkelig vanskelig vil jeg på det sterkeste anbefale deg Modum Bad. De har en egen angstgruppe, og de er virkelig flinke med det de holder på med! Et opphold varer i tre mnd.

Selv om det ikke er aktuellt akkurat nå (med lite barn), går det an å søke, og det tar gjerne en stund før du får tildelt plass! Men tenk; Tre mnd av et langt liv er jo ikke mye, og hvis det kan hjelpe deg til å få en bedre livskvalitet det vel verdt det?

 

Ting går gjerne i sirkel også.. Man er engstelig, man blir deperimert og angsten og depresjonen gjør at man føler seg mindre verdt osv.

Du trenger hjelp til å komme deg ut av den.. Og for noen hjelper medisiner, men mange blir også værre!

 

Først og fremst; Få hjelp med problemene dine.

Det er hjelp å få der ute!

Bor du i Oslo-området?

Angstringen er også en fin måte å jobbe med angsten på.. Og der får du masse sosial trening også! http://www.angstringen.no/

 

Denne boken kan jeg også anbefale:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=142678&rom=MP

 

[Gjest]

Hei.

Jeg syns det er fint at dere tar opp detter emne.

Jeg har en nydelig gutt på 10 mndr. Han er verdens snilleste og søteste gutt.

Og jeg har store depresjoner.

 

Skal ikke utdype det, men jeg lurere på hva legen gjør. Jeg har nemlig ringt han og måtte egentlig vente på konsultasjon til over sommeren.

Håper jeg får time før. Venter på at legen skal ringe meg nå.

 

Jeg har en grusom barndom å se tilbake på.Har opplevd mye.

Og jeg har verdens snilleste mann.Men han begynner å bli sliten av humørsvingningene mine.

Skal egentlig tilbake i jobb snart, men det vet jeg at jeg ikke takler.

 

Jeg har fått stor sosial angst. før var jeg veldig sosial, men nå burer jeg meg inne.Folk klager på meg. Det blir bare verre og verre.

 

Og alt skulle bli så bra når jeg bare ble gravid å skulle bli mamma.Men nå er det perioder jeg bare ønsker å dø fra alt sammen. jeg kjenner ingen glede. Jeg er kun konsentrert om meg selv.

Å får dårlig samvittighet for det.

 

Redsel for å bare få piller av legen er til å få angst av den også.

Jeg har gått i treapi før. Det hjalp. Jeg hadde verdenas snilleste psykolog der.

 

Vil bare ønske dere lykke til, nå er jeg ikke så ensom lenger...

 

 

 

[Gjest]

Hva heter boka?? Kommer ikke inn på linken du ga...

[Anonym bruker]

Dytt

[Trollemor og snuppa!]

Hmm.. det var merkelig.. får linken opp her.. )

 

Men den heter "Trange rom og åpne plasser..."

[Trollemor og snuppa!]

Ja, jeg er helt enig.. Det er alt for lite fokus på følelser etter fødsel!

Man skal bare være lykkelig med den lille, men det er også mange som sliter.. Faktisk hver fjerde kvinne!!

Og har man problemer psykisk fra før, så er det ofte at de blir forverret etter et svangerskap og fødsel!

 

Jeg skulle ønske det var litt mer fokus på slike ting. At det ble tatt opp i div. foreldreblader og snakket litt mer om på helsestasjonen! Ikke EN gang har jeg blitt spurt om hvordan det går med MEG etter fødselen.

Alt fokuset er på barnet!

 

Det er viktig å ha noen å snakke med om alt det som er vondt!

Tenk hvor lett det er å bli isolert når man går hjemme med et lite barn!

Alt dreier seg om hverdagen og rutinene, og det er fort gjort å komme inn i en ond sirkel...

 

Det som er viktig er å prøve å vende blikket utover.. Jeg har funnet ut at det å lese har hjulpet meg til å ikke synke så dypt inn i meg selv. )

Hvis psykolog hjelper, er det et veldig viktig hjelpemiddel til å komme seg på beina igjen.. Og også det å bryte ut av isolasjonen! Få rutinene til å omfatte litt mer enn å bare surre hjemme med ting..

[Gjest]

Jeg fant boken nå. Vet ikke om det er akkurat det jeg sliter med, men jeg skal skaffe meg noen bøker å lese.

 

Jeg vil heller sitte hjemme enn å treffe folk, å nå er det vanskeligere, for jeg vet at den lille trenger å komme ut.

 

Enig i at fokusen er utrolig dårlig på depresjoner etter fødsel.

Det blir liksom bare for media å skylde på at da er du ikke forberedt på hva som kommer etter fødsel lissom!!! Da er det årsaken. Å det stemmer ikke!

 

Takk for svar forresten.

[Trollemor og snuppa!]

http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=242

[Gjest]

En bra artikkel! Det er på høy tid at vi får et senter for slike problemer.

 

det er viktig å involvere partner også, syns jeg.

Min stakkars mann har det ikke lett.

 

Høre at jeg heller vil dø enn å leve slik. Når vi har friskt barn, eget hus, godt betalte jobber. mange gode venner to nye biler egen hytte og penger til det meste vi ønsker oss..

 

Han er ikke skyld i helvete fra barndommen min...

[Anonym bruker]

Lille vimsel:Nå har jeg bestilt den boken. Er villig til å gjøre alt for å bli bedre...:-)

 

Anonymgirl: måten du beskriver ting på, hvis det er noen trøst , det er AKKURAT på en prikk sånn jeg har det også.Alle ytre faktorer er bra, men inni meg går jeg og bærer på en stor ulykkelig sorg som jeg ikke klarer å bli kvitt-noe som også kanskje grunner i en ikke altfor normal barndom .Tror også mannen min begynner å bli sliten av at jeg er så ulykkelig og trist.

 

Du sa du hadde gått i terapi og at det hjalp? Hva er det terapi innebærer? Vil heller det enn å ta medisiner dersom det hjelper.

 

Takknemlig for svar, og sender en stor god klem din vei med håp om at ting blir bedre.

 

HI

[Trollemor og snuppa!]

Terapi går mye på hvordan man tenker og føler på ting.. Man snakker igjennom ting som har vært (og er) vanskelige, og hvordan de tingene preger deg som menneske i dag!

 

I forhold til angsten er det greit å se hvordan reaksjonsmønsteret er også er det veldig fint å få vite litt om hvordan angsten preger deg gjennom fysiske reaksjoner.. (Hvorfor man får hjertebank, hyperventilerer osv.)

 

Det kan jo også være greit at mannen din kan være med på en time eller to, slik at dere også kan snakke igjennom hvordan det er å leve sammen når en sliter med psykiske ting.. For det er ikke alltid like lett! Det kan nok mannen min også skrive under på!

 

[Anonym bruker]

Jeg skal til legen snart, gruer GRUER meg til å fortelle om dette.Skulle egentlig gjøre det forrige gang, men motet sviktet.Er det lege som henviser videre til psykolog, eller kan man få den terapien det er snakk om hos fastlegen??

 

Er det noen som kan anbefalre en psykolog/psykiater i OSlo, helst en kvinnelig en?

 

HI

[Trollemor og snuppa!]

Legen henviser deg videre til psykolog, og ikke grue deg da du! Legen er vant med at folk kommer med problemer. Det er jo jobben hans/hennes.. ) Du behøver heller ikke å si så mye til ÅRSAKEN til at du sliter, men si at du sliter med angst og depresjoner.. Og hvis han vil ha deg på piller er du ikke nødt til å takke ja! Det ville jeg heller tatt med en psykolog på å bestemme om du trenger det.. )

 

Jeg ville gått til Lisbeth Brudahl.. Hun holder til ved Lysaker og er kjempeflink! Hun har også spesialisert seg på fødselsdepresjoner.

[Anonym bruker]

Tusen HJERTELIG takk lille vimsel, for råd og tips!! Skal høre med legen min om han kanhenvise meg til henne.

 

HI

[Trollemor og snuppa!]

Legen skriver bare ut rekvisisjon; Du bestemmer hvilken psykolog..

Det står ikke på rekvisisjonen hvem du skal til.. )