Nå har jeg nettopp sakt ja til at foreldrene min skal få ta pia vår med til syden.

[ano`num *17.03.10*]

Sitter igjen med en skikkelig ekkel følelse!

Så lite lyst til å sende henne fra meg

Håper det bare blir ei uke de får plass til.

 

[proud mom]

hvor gammel er datteren din?

 

Jeg bor i usa og foreldra mine vil saa gjerne ta med sonnen min til norge etter de har vaert her, men jeg klarer bare ikke aa si ja, selv om jeg vet at de er helt kompetente til aa ta seg av han. Han er 3 1/2 aar naa. Foreldra min kommer hit igjen i september saa jeg vet at de kommer til aa sporre og sporre igjen.

Saa jeg vet helt hvordan du har det.

 

 

 

[ano`num *17.03.10*]

Hun er 6år, de har maset siden hun var 3.

Egentlig har jeg ikke lyst. Vet jo at de er ansvalige nok til det

Men det er jo liksom helt til utlandet, med et ukjent språk og jeg har null kontroll.

Kommer til å sitte hjemme å vente på at politiet skal banke på døren.

Med melding om at hun er kidnappet, forsvunnet, skadet eller enda værre -om det finnes.

 

Det er ikke bare-bare å være forelder heller!

[proud mom]

Det er akkurat saann jeg tenker ogsaa.

Maler det vaerste for meg. Trodde det var bare meg som var overhysterisk jeg. "Godt" aa hoere at noen andre tenker saann ogsaa...foruten om mora mi da, det er sikkert der jeg har det fra.

 

Man finner noe aa bekymre seg for hele tiden, helt fra man vet at man er gravid saa bekymrer en seg.

Jeg bruker aa si at det er min jobb som mor aa bekymre seg.

 

Jeg er sikker paa at datteren din kommer til aa faa en kjempe fin tur med besteforeldrene, og hun er jo gammel nok naa til aa huske det ogsaa, saa det blir jo fine minner for henne. Og jeg er ganske sikker paa at de ikke kommer til aa slippe henne av syne for ett sekund engang.

 

 

[Prestedattra]

Synes det høres ut som om du vil få det helt forferdelig om hun blir med dem. Om du tror du kommer til å uroe deg abselutt hele tiden, mens hun er borte, så synes jeg ikke du skal "la de få viljen sin". Det er dere foreldre som har det siste ordet!

 

På den andre siden. Klarer du å se det positive med det, så synes jeg du skal vurdere det. Hun er seks år, og nå er hun jo såpass stor at hun sikkert vil huske denne turen sammen med mormor og morfar. Det vil bli et minne for livet:-)

Alt det du er redd for som KAN skje, kunne like godt ha skjedd om dere hadde vært med henne. Vi mødre er eksperter på å forestille oss ting som KAN skje. Der har jeg virkelig måttet arbeide med meg selv. Det er ikke før nå at jeg har begynt å slakke litt på "navlestrengen", så jeg skjønner deg godt.

Samtidig vil du og mannen din få litt egentid. Pleie kjærligheten, og være litt Sulamitten og Sulamittmann. Ikke bare mamma og pappa.

 

Men som sagt, ikke send henne avgårde om du tror du vil få det vondt hele den tiden hun er borte. De kunne jo ha tatt henne med på tur her til lands, så hadde hun jo ikke vært så voldsomt langt unna:-)

Det er noe som heter "Min elskede står meg så nær,

at jeg må vekk for å lengte..."

Dette gjelder jo barna våre også. Vi har godt av å savne hverandre litt. Kjenne hvor glade vi er i hverandre.

 

Litt rotete skrevet en tidlig tirsdagsmorgen, men dette var noen tanker fra meg:-)

Klem fra