far var ikke tilstede under svangerskapet

[Anonym bruker]

jeg og smaboeren min hadde bodd sammen i over 1 år. så ble det slutt og mye fram og tilbake med oss, og det var i denne tiden lille jenta vår ble til. så fikk han jeg bodde sammen med seg ny dame, og ''dumpa'' meg og alt ble et helvete. han fikk ikke treffe meg. han kom ikke på sykehuset da jeg var alvorlig syk under svangerskapet, han var ikke med på ultralyd (hadde to), ingen kontroller eller noen ting. jeg møtte stadig på dem og så hvor forelsket de var. i starten av svangerskapet var han kjempe glad for å bli pappa, men senere ville han at jeg skulle ta abort (etter han møtte henne).

vi ble sammen igjen 1 mnd før jenta vår kom til. men jeg klarer ikke glemme hvor jævlig det var de mnd jeg gikk alene og måtte fikse å se og oppleve de to, for min egen del og snuppa. hvordan skal jeg komme over dette?? det går greit med oss nå, bortsett fra at jeg ikke klarer å bli ferdig med tankene om hvor mye han såret meg. snuppa er nå 9 mnd.... takk for svar...

[?!?!]

kan bare si at jeg var igjennom nesten det samme som deg! jeg har enda ikke kommet over det.. desverre

[Anonym bruker]

Jeg har også hvert igjennom noe lignende..Vi hadde hvert i sammen i 2 år,helt uten forvarsel dumpet han meg,kom som et stort sjokk...Fortalte meg hver dag hvor høyt han elsket meg og om hvor mye jeg betydde for han...

Jeg spurteom hva som var galt,fikk til svar at han ikke var lykkelig med meg,å jeg spurte om,hva med alt han hadde sakt og skrevet til meg,men fikk til svar at alt var en løgn..Dagen etter han hadde dumpet meg fant han en annen jente,tok henne med seg hjem...Dette forholdet varte i to uker,dumpet henne når vi ble sammen igjen.Dette er over to år siden,var heller ikke gravid..Har en datter på nesten 5 mnd...

Noen ganger tenker jeg tilbake,da blir jeg helt deprimert...Angrer mange ganger for at jeg ble i sammen med han igjen..Men var så forelsket i han,at jeg ikke så hvor forferdelig han behandlet meg...

Jeg kan aldri glemme det som har skjedd,kan ikke tilgi...Har det ofte vondt og er deprimert,men jeg elsker han..

Men vi fortjener noe bedre...Håper jeg en gang kan glemme..

 

Hadde jeg hvert gravid når det hendte hadde jeg årh,nei vet ikke hva jeg skal si...Du må virkelig elske han som klare rå vere isammen med han...Du fortjener noe bedre..Men er ikke så lett å gå i fra hverandre når det er barn i bildet...

Ønsker deg lykke til(=

Husk at ingen fortjener og bli behandlet sånn,måikke finne deg i hva som helst,du fortjener noe bedre..

[Anonym bruker]

Jeg var også i en stor konfliktsituasjon med far i de første tre mnd av svangerskapet. Uten at det var noen ny dame i bildet. han forholdt seg ikke til svangerskapet før de siste to mnd. Det var mange vonde ord og hendelser i den tiden, mye pga press om abort og at han ikke elsket meg mer. Dette sto jeg imot og holdt hardt, og vi har i dag verdens fineste jente på 10 mnd. Pappa'n er helt omsnudd, og er lykkelig med sin nye situasjon som far. Han er også etter sigende lykkelig med meg som samboer. Ja, jeg skal ærlig si at jeg også har slitt noe voldsomt med vonde tanker etter dette. Den dag i dag har jeg også dager der jeg ikke har tro på fremtiden, og lurer på om han er sammen med meg pga jenta vår. Likevel ser jeg, og forstår jeg innerst inne at alt er ved det beste nå. Jeg tror at vi bare må tilgi og glemme både vonde ord og handlinger, hvis ikke vil vi bare forsure tilværelsen for både store og små. Det er nok vi som må gå inni oss selv, og finne ut av om vi klarer å leve videre med dette og godta det for det det var. Jeg for min del har funnet ut at dette skal vi klare, jeg må nok bruke litt tid for å bearbeide, men livet skal gå videre for oss alle 3 - sammen.

 

Til dere som tenker og sier at vi forstår ikke at dere greier og vil fortsette i forholdet; jeg skal si dere at det er forskjell på ord og handling. Det er ikke bare å "sparke" kjæresten når ting står på hodet i livet. Følelsene kan være sterkere enn viljen til å handle, og da må hver enkelt få gjøre det en vil. Det er alltid lett å stå utenfor og gi velmenende råd om hva en bør gjøre. Men en kan aldri bare gi noen beskjed om å kutte alle bånd, uten at en har vært i de samme skoa selv!

 

Så til HI; lykke til videre. Jeg tror nok at du finner ut av det til slutt.

Klem fra M.