Hva sier jeg? (trist ang. ufriv. abort)

[Anonym bruker]

Min beste venninne mistet nylig sin lille baby i 20. uke. Jeg er selv gravid, og vi har gledet oss over hverandres graviditeter. Når jeg fikk beskjeden ble jeg rett og slett tom for ord, men fikk likevel uttrykt min medfølelse og at jeg var tilgjengelig når det måtte være. Men jeg er likevel i villrede. Hvordan skal jeg forholde meg til dette videre? Venter jeg til hun tar kontakt igjen? Det føles så ekstra sårt siden dette er en svært nær venn og jeg ikke føler at jeg kan hjelpe henne i sorgen, det er noe som stopper helt opp.

 

Andre som har opplevd det samme eller kan komme med noen råd?

[MorraTeFreja]

Uff det var virkelig trist. Tror ikke det er noe fasitsvar på hva man som venninne/venn skal gjøre.

Min venninne mistet den ene tvillingen få dager etter prematurfødselen for noen år siden, jeg snakket mye med henne på tlf (bor langt fra hverandre) hun snakket, jeg lyttet og vi begge gråt. Det beste man kan gjøre er nok å bare være der for henne og lytte. Tilby en skulder å gråte på. Aldri si ting som "dere får det til neste gang" el.

 

Du kan hjelpe, ved å være en venn og gi av din tid.

[Anonym bruker]

Vær der for henne og vis at du bryr deg om henne. Prate om alt og ingenting, la henne fortelle og prate om sine tanker og følelser når hun trenger det.

Det var dette som hjalp meg når jeg mistet mitt barn i uke 19.

 

[moderen]

Hei. Det er det at du er gravid som gjør at det stopper seg, ikke sant?? Det vil nok være et sårt punkt for henne (og for deg) i lang tid, og det er derfor viktig at dere snakker om det, men gi henne tid! Hun må kunne si til deg at selv om hun gleder seg på dine vegne, så synes hun at situasjonen er urettferdig, og det må du forstå...Kanskje hun ikke orker å være nær deg og magen din på en stund... Sårt, men forståelig det også.

Blir det for vanskelig å snakke, så skriv!

Hun har det vondt nå, og selv om det kanskje er deg hun trenger mest, er det ikke sikkert hun orker det, og det gjør det enda vondere... Vær der for henne, og sørg for at hun vet det, men ikke treng deg på.

Lykke til - det høres ut som et vennskap verdt å kjempe for!

Klem

[Sara Puh **16.05.06**]

Hei !

 

Har selv vært i samme situasjon, bare på den 'andre' siden. Min beste venninne og jeg hadde termin med 10 dagers mellomrom, jeg først, så henne.

 

Så mistet jeg i uke 11 (selvfølgelig mye verre for din venninne som har gått så langt som til uke 20). Det var veldig, veldig vanskelig. I ettertid har jeg forstått hvor vanskelig det var for henne også. Skjønte jo litt underveis, men det har vært lettere å prate om det etterpå, ettersom vi nå har to barn hver. Da er det ikke så sårt lenger.

 

Jeg holdt meg nok litt for mye borte fra henne, for det var vondt å se på magen hennes som vokste, så når hun trengte meg, var ikke jeg der nok for henne heller, på samme måte som hun ikke klarte å være der nok for meg. (hun følte det nok slik i hvert fall). Men til tider kunne vi sitte og først prate om hennes gleder ved svangerskapet og så om mine sorger over aborten. Det toppet seg vel egentlig for meg da jeg mistet for annen gang i løpet av hennes svangerskap og det ble sikkert enda verre for henne også. Aller værst var det å besøke dem på sykehuset da de fikk sin lille, jeg skulle jo også ha sittet der med min.

 

Det ble mye egensyting, men det jeg vil fram til er at du må la henne skjønne at du vil stille opp og høre på både sinne, frustrasjon og sorg, men at hun må få bestemme selv hvor mye hun orker nå til å begynne med. Nå er det jo heldigvis enkelt å sende en SMS eller en mail, så kan hun ta initiativet videre, fortell at du forstår og føler med henne, kanskje kan det være enklere å skrive noe av det sånn til å begynne med.

 

Det viktigste er at hun vet at du er der, tror jeg !

[katlinka]

Tusen takk for svar alle sammen.. Det kom så brått på at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, men får ta tiden til hjelp og bare være der for henne og ikke trenge meg på.. hun vet nok at jeg tenker på henne.

 

MVH

 

Hovedinnlegger