til alle med barn som ikke sover så godt!

[mammanina]

jeg vil bare si: ta det med ro, ikke stress med det. det vil gå over, barna vil sove igjen. om noen år så sliter dere sikkert med å få barna opp av sengen om morgenen. om noen år vil dere savne småbarnstida. det er tross alt bare noen få korte år av livet deres. dere får nok søvn etterhvert.

 

og ja, jeg har ikke et barn som sover hele natten enda. eller det vil si han er blitt bedre. han er 2.5 år. og sov først sin hele natt i romjula. men det er fortsatt opp og ned med denne sovinga. noen ganger våkner han en gang om natten, andre ganger flere ganger. i natt sov han f.eks. til halv syv også en time til senere sammen med meg.

 

det jeg mener med dette innlegget er, når du innser at det er sånn det er, det er kun noen få bittesmå år av ditt liv hvor du sover litt dårligere(eller mye). hvor du innser at det er ikke vanlig at barnet sover hele natten. hvor du innser at allverdens skrikemetoder overhodet ikke er til noen nytte. da får du det mye bedre med en gang.det er ikke vanlig at et barn på 6 måneder sover hele natten!

 

hvis det hjelper for dere å samsove, så gjør det! følg magen din, ikke hør på alle andre. det som funker for dere er bra.

 

vet ikke om jeg fikk frem poenget mitt her, men håper det!

[Frysh]

Tuusen takk for et oppløftende innlegg;)

Vi samsover enda om natten,det funker veldig fint for oss.

Men nå er vi nødt til å få han til å sove i sin seng om natten,siden vi skal til besteforeldrene på ferie og de kun har 150cm seng til oss(vi har 180cm)

 

Men takk alikevel:-)

[Anonym bruker]

Ja, det høres jo greit ut, og til å leve med, å ha ett barn som våkner x antall ganger i løpet av natta. Tviler på at så mange synes det er like ok når nummer 2 og kanskje til og med nummer 3 melder sin ankomst. Jeg ser for meg ganske mange år med netter der man går i skyttel trafikk natta gjennom etter hvert som det ene eller det andre eller det tredje barnet våkner og krever en av foreldrene. Jeg har to barn selv (5 og 3 år) og venter nå nummer tre. Jeg priser meg lykkelig for at vi brukte tid og tålmodighet på å lære ungene våre gode sovevaner. Det har aldri vært snakk om at noen av dem har skreket til de har kastet opp, men noe småsutring og småskriking har vi, og de, vært gjennom. Noen barn trenger å sutre/gråte litt før de finner roen og sovner. De har f.eks. opplevd mye i løpet av dagen som skal fordøyes, og som kan gjøre dem litt urolige. Bl. a. av den grunn kan de bruke litt tid før de sovner. Og i mange måneder er gråt deres måte å uttrykke ubehag på. Litt gråt er ikke farlig for babyen. Det er rett og slett en måte å uttrykke seg på, og jeg er ikke så sikker på at det er så sunt å ikke la babyen gi uttrykk for det han/hun føler.

Vet jeg skriver dette med fare for å bli misforstått... Men det får så være. Søvn, og god sammenhengende søvn, er faktisk helt nødvendig for alle mennesker, også for barn. Etter hvert som barnet ikke har behov for å spise om

natta, men får dekket behovet for mat på dagtid, er det derfor viktig at de får sove sammenhengende på natta. Noen barn trenger hjelp til dette, og det er det etter min mening vår plikt som foreldre å hjelpe dem til!

 

 

[Lionmom]

Kjempefint innlegg! Tror også mye går på innstilling. Og hva man forventer. Har 3 barn og hatt mer eller mindre intense perioder, men syns jo det hjelper på å slappe av selv og løse det utifra barnas behov også. Vi samsover mye, ammer i søvn, er der til de sovner osv.

 

Mye av det som blir stemplet som søvnproblemer hos babyer og barn er i grunnen naturlige og normale ting, men ikke rart man kan bli litt stressa som foreldre når man får servert den ene sannheten etter den andre om hva som er bra og god søvn. Og hva som gjør en til en god forelder ang det å skape "gode søvnvaner" hos barn.

 

At barn våkner om natta gjennom sine første år, vil sove nær sine foreldre og kanskje få pupp om natta til de er over året er jo bare helt normalt. Jo mer man kan innse dette og se på det som normalt, jo enklere tror jeg også det kan bli for alle parter. Hvis man legger til rette for å møte hverandre der man er, og også være villig til å endre litt på seg selv og sine vaner, og ikke bare barnas...