"Ønsker seg to - har spire!" Er du her?

[Vårvind]

Nå var det en stund siden jeg senest var på barnimagen. Hvordan går det med deg?

 

Jeg leste at også du slet med kvalme for noen uker siden. Gjør du det fortsatt?

Det gjør jeg...men nå greier jeg noenlunde å leve med det, fordi jeg vet (innimellom) hva som er grunnen (grunnene), så jeg prøver å forebygge etter beste evne.

 

Og jeg vet også at nå har jeg de aller, aller verste ukene bak meg.

 

Ellers vokser magen min, og er allerede så pass stor at "alle" ser at jeg er gravid. Så "der inne" tror jeg at alt er i skjønneste orden...Får i hvert fall håpe det!

 

Håper alt er bra med deg og!

 

 

 

[Bratsj]

Hei hei !!!!!

Så koselig å "høre" fra deg !

Jeg har skiftet tilbake til mitt gamle nick - og opererer ikke lenger "inkognito", da alle nå vet at jeg er gravid.

Du vil derfor ikke finne "ønsker-seg-to- har spire !!" her inne lenger.

Heller ikke her er det lenger mulig å skjule, magen strutter (selv om mye av det er ganske fleskete,må jeg innrømme)

Kvalmen har heldigvis gitt seg, jeg slapp unna med 2-3 uker.

Jeg fant at det hjalp å spise ofte (derav den fleskete magen kanskje..?)

Men resultatet er jo at jeg nå er skrubbsulten hele tiden,og må skjerpe meg alvorlig så jeg ikke blir stor som en hval.

Jeg gikk opp 27kg sist, og 6-7 av disse hang dessverre igjen når jeg nå ble gravid - så jeg må virkelig være forsiktig.

Ellers er alt fint, har vært på UL etter uke 12, og da så alt fint ut.

Fostervannsprøven er neste milepæl - det er 20.juni og jeg gruer meg litt.

Heldigvis kommer ferien og opptar tiden vår i ukene som følger,så ventetiden ikke blir så lang.

 

Det er koselig å gå gravid igjen, og jeg har begynt å glede meg alvorlig til det som skal skje til vinteren.

 

Håper kvalmen din vil gi seg snart,og at du skriver snart igjen.

 

Ha en fortsatt god pinse og kos deg i sola !

 

Klem

 

 

[Vårvind]

Hei Bratsj,

 

Ja, mat er nok bra hvis man vil styre unna kvalmen! Og jeg har lært å spise selv om jeg er kjempedårlig. Og når jeg har spydd, går jeg direkt tilbake til kjøkkenbordet og fortsetter...

Folk gnir seg i øynene.."Hva driver hun der med..?"

 

 

Jeg spiser med ca 2 h mellomrom. Begynner 06 på morgenen...og avslutter frosseriet ved 20-tiden på kvelden...Akkurat nå gir jeg blanken i hvordan jeg kommer til å se ut etterhvert! Alt er bedre enn å gå konstant kvalm. Forrige gang gikk jeg ned i vekt flere kilo de første 3 månedene, la på meg i slutten av svangerskapet og endte opp med ca 8 kg mer enn normalvekt. Men det var ikke noe å hurre for. Det er fint å ha noe å ta av når du skal begynne å amme og alt det andre som følger med når du har et spedbarn i huset av nattevak etc etc.. Kiloene raste av meg når jeg begynte å amme. Vi rakk å bli seriøst urolig over vekttapet mitt.

 

Nå veier jeg like mye, som jeg gjorde når jeg var 5 måneder på vei sist gang...

Og det føles KJEMPEBRA!

Får høre at jeg venter tvillinger - eller en gutt...når jeg er så stor allerede. Selv aner jeg overhodet ikke hva som er der inne. Pleier å si at for dattra sin skyld så er det fint om det blir jente, men for å få "balanse" i familien håper vi på gutt. Hva som enn kommer ut så er det bra for noe!

 

Idag morges ved frokost spurte dattra (4 år) for første gangen hvordan vi skal få ut bebin. Hun konstaterte først at vi skal til sykehuset for å få hjelp med det (jeg håper ikke at hun blir skuffet når hun ikke får bli med...). Men hvordan får vi ut den????

Jeg ble tatt på senga, selv om jeg har skjønt at hun kommer til å lure på det før eller senere.

-"Mamma KLEMMER den ut!" sa jeg og så så glad ut jeg kunne..

"....som når jeg bæsjer....men bebin kommer ut ur et annet hull", fortet jeg meg å si,".... som blir kjempestort...så den skal komme seg ut..."

Jeg ventet spendt på reaksjonen.

Hun skjærer en grimase å sier langsomt: "Näiiiiiiiiiii....."

"Jo-o, det er sant", sier jeg, "det går kjempebra!"

 

"Er det slitsomt for deg?" lurer hun da.

"Ja-a", sier jeg forsiktig.

"VELDIG slitsomt?"

"Jada, med det går bra!"

"Men det er ikke slitsomt for bebin.", sier hun da.

 

Og da spurte hun om mere mat og pratet ikke mer om det...

 

 

Som du kanskje husker så var humøret mitt ikke lett å leve med de første ukene. Jeg må si at akkurat der har det skjedd mye de siste dagene. Jeg klarer for første gangen å tenke på det lille mirakelet (men ikke ofte..) som vokser inne i magen min. Tenke på det og føle en liiiten smule glede. Så det tar seg opp! ;O)

 

T.o.m. mannen min får lov til å berøre magen min nå, det har IKKE vært aktuelt før nå. Jeg har ikke hatt lyst å prata om barnet. Jeg har sett en annen vei når jeg har møtt gravide. Det eneste jeg har kjent er KVALME og en sterk vilje til å forsvinne bort fra livssituasjonen min. Fra jorden.

 

Så en kropp kan bli ganske så rar. Vi som ventet SÅ på at jeg skulle bli gravid...

 

Min første milepæl blir ultralyd i juli. Jeg tar nok ikke fostervannsprøve denne gangen heller.

 

Vet du hva? Nå har jeg skrevet en hel del...og bare MÅ slutte for å ordne meg litt mat.

 

Vi snakkes!