kjære mor og far

[Anonym bruker]

til mor og far:

 

det er mye jeg gjerne skulle sagt,men jeg vet,etter alle disse årene, at jeg snakker for døve ørere.det er fælt å vite at jeg må kopiere mail til meg selv slik at jeg skal ha skriflig bevis over for mine egene foreldre på hva jeg har sagt og ikke sagt.like fult spiller det ingen rolle, det som blir sagt om meg til andre setter jo meg i det dårlige lyset uansett.

jeg vil bare si at tross alt klarer vi oss bra,men det er langt fra deres fortjeneste.dere sparket meg når jeg var lengst nede!du viste så godt hvordan mor ville reagere, og for å gjøre vondt verre sa du til henne at det egentlig var en hemmelighet!!!

jeg ringte deg for å få trøst av en jeg trodde jeg kunne stole på.du gav meg et løfte om at du ikke skulle si noe og så er du ikke før kommet hjem før du "må" si det til mor.

 

husker du den gangen jeg laget en tullekontrakt for et lån hjemme, du signerte uten å se og ble rasende når du så at det sto masse tull der.da skulle jeg bare bevise at det ikke er alltid du heller leser før du signerer.du ble flyforbannet og sa at nå hadde jeg brutt en tillit oss i mellom...hva i alle dager kaller du dette da?mener å huske at du sa en muntlig avtale er like bindene som en skriftlig?

 

jeg har jo fortsått at jeg ikke er blitt den dere håpet jeg skulle bli, men at du/dere kunne sparke meg når jeg var lengst nede og i tillegg er i en av livets mest sårbare posisjoner er så ufattelig at jeg ikke finner ord!

jeg vet du vil nekte for det, men jeg tror du inderst inne vet jeg har rett...hvor mange ganger, også mens jeg bodde hjemme, har dere frosset meg ut i flere uker?

hvor maghe ganger har det samme hendt med "sara"(søsteren min)

jeg har jobbet siden jeg var 13,da sa du det var på tide å tjene selv."sara"er stinn i penger,men har kun en vaskejobb...hun har selv sagt at det er du som bet.hennes telefonregning.da jeg kjøpte telefon da jeg var 15 frøs dere meg ut.

nei, jeg sier ikke jeg er misunnelig på henne, for det er jeg strengt tatt ikke.penger er ikke alt i livet.jeg har lært den harde veien, og vet du, jeg er stolt over det jeg har fått til jeg!

jeg har forstått at jeg aldri vil bli bra nok, men jeg er stolt av meg selv og det kan dere aldri ta fra meg!

 

jeg kunne ramst opp en hel haug som har skjedd opp gjennom årene som har satt sine spor, men jeg har ikke krefter til det.de siste kreftene som jeg skulle bruke til å arrangere dåp, forberede fødsel og handle det siste til babyen med, er brukt opp fordi dere valgte å vende ryggen til meg igjen.

jeg tenkte med meg selv da mor gratulerte med graviditeten, dette er for godt til å være sant...og så rett som jeg fikk.

men jeg skal vel bare bøye meg i støvet jeg og si takk for at jeg har en så god mor som godtok den skammen jeg nok en gang har bragt over familien.

 

når jeg ligger der og tenker om natten,for jeg sover ikke lenger, føles det nesten som om du gjorde det med vilje.dere har alltid vært ute etter meg fordi jeg har gjort utradisjonelle valg ol.og denne gang var det en sjangse til å virkelig ta rotta på meg.ja,det føles slik.kan ikke se noen annen grunn til at du gjorde det.

 

jeg vasket for mor hjemme, laget kake, hjalp med middag, hørte på hennes klager til langt på natt, takket for maten og roste den oppi skyene, hørte på alle problemene og alt...det jeg får tilbake er denne meldingen: "jeg får verken takk eller medlidenhet fra noen.har prøvd å gjort dere til lags, ikke minst dine middagsforslag, når dere har vært her.forstår nå at du ikke liker meg i det hele tatt.en unskydning for den oppførselen hadde på sikt vært bra.hvis ikke, glem meg og konsentrer deg om din far.der får du kanskje den støtte du ikke vil ha fra meg...."

hva skal jeg be om unskydning for?

og vet du,det som sårer meg mest er at jeg vet hva hun går og sier til familie og venner.jeg vet hvorfor de ser rart på meg,bare så synd at ingen noen gang vil få vite den andre delen av historien.

 

som sagt så håper jeg "sara" vil være i stand til å fylle deres håp og forventninger.bare synd at dette også går ut over vårt forhold.hun er lært opp til at jeg er det sorte får,men en dag håper jeg hun kommer til å se sanheten.

 

takk for alt vi har fått til den lille, men det hadde hjulpet mer med lojalitet og kjærliget!er nemlig ikke alt som kan kjøpes for penger.

 

 

dette brevet sendte jeg mine egene foreldre i dag og det gjør så vondt...hvorfor kan de ikke godta meg?hvorfor vagte de bort sitt første barnebarn???

 

 

[Meg, J & L]

Huff, jeg misunner ikke deg som har det slik. Er absolutt ikke slik det skal være. Håper du forstår at det ikke er du som er problemet. Man skal aldri velge bor sitt barn uansett hva tilfellet er spør du meg. Du virker som en tøff jente som alltid vil klare deg uansett! Kansje du har det bedre uten dem? Jeg hadde ikke klart å bruke min energi på "idiot" foreldre nå, oppi alt dette. Ta å bruk den energien du har på deg selv og ditt kommende barn!! Og husk: sannheten kommer alltid for en dag

[Anonym bruker]

håper det,men alt ser så forferdelig svart ut.....

[Mathias`mamma]

Jeg er ikke flink til å si gode og riktige ting alltid men jeg vil si det første jeg tenker på når jeg leser dette.....hvorfor i all verden har du fortsat kontakt med dine foreldre? En ting jeg har blitt veldig bevisst på etter at jeg ble gravid er at man blir ikke mor eller far fordi den rette sædcellen treffer det rette egget, men det er faktisk en rolle man må gjøre seg fortjent til! Og det høres absolutt ikke ut som dine har klart det. Jeg tror du ville hatt det mye bedre med deg selv, og ditt kommende barn vil ha det mye bedre dersom du bryter all kontakt med disse menneskene.

 

Så fikk jeg sagt det. Tror det er du som skrev et innlegg om det samme her om dagen og dette har gnaget meg siden da.

Jeg ønsker deg masse lykke til med resten av livet ditt og det lille underet i magen din som jeg vet du vil gi alt godt i fremtiden :-)

[Anonym bruker]

takk for gode ord..stemmer at jeg skrev et innlegg om det samme her om dagen.

føler meg skikkelig slem som legger alle problemene ut her,men det føles litt godt å få det ut.

håper bare ikke jeg tar nattesøvnen fra noen av dere for det er virkelig ikke meningen..

 

jeg vet ikke selv hvorfor jeg har kontakt med dem egentlig...eller jo,jeg gjør jo det...jeg er en familie person og har alltid villet skape en familie med boller/kakao når ungene kom fra skolen, være en mor som barnet(og deres venner)kan stole på..skjønner du hva jeg mener?en familie der kjærlighet kommer før de matrielle godene.

etter hver gang jeg blir såret av mor og far tror jeg at neste gang, da kommer det sikkert til å bli bra.bare jeg prøver en gang til å være fortrolig med dem så kommer de nok til å like meg.

problemet er bare at jeg er så dum at jeg virkelig tror jeg har en mor og en far jeg kan gå til...i stedet har jeg en mor og en far som hører på meg for så å bruke alt mot meg....

 

vet det høres dumt ut, men jeg vil så gjerne ha en familie som er glad i meg for den jeg....