humørsvingninger

[Anonym bruker]

må bre få ut litt.

jeg er så lei av mine egne humørsvingniger at det er til å spy av. hvorfor kan jeg ikke stoppe meg selv? hvorfor er jeg ikke meg selv men en suttrete hysterisk kjerring som ikke tåler at noen ser på meg ellerikke gjør deg sier noe pent eller noe ikke så fint. jeg tåler ikke andre mennesker. å jeg syntes så synd på meg selv hele tiden.

 

det var ikkesånn det skulle være dette var ikke planen, jeg skulle kose meg å stråle som sist. i stede er jeg sliten og trøtt og suttrete hele tiden. dette er ikke meg. jeg vil jo aller helst ha de bra og være glad. hvorfor klarer jeg ikke dette.

 

ok så var det litt vanskelig en periode men alt gikk bra, jeg må snart nyte dette.

 

hvordan grave seg opp?

 

det verste er når folk jeg kjenner spør om hvorfor jeg er så trist å stille, hvorfor jeg ikke er som før sprudlene glad. jeg snakker mye, nå også jeg syntes jeg sier noe hele tiden, uten mening jeg er redd for stillheten eller det de andre kan si.

 

jeg later som alt er bra. jeg gråter mye

[Ninn (har født:)]

Hei på deg!

 

Det er ikke alle som nyter det å være gravid ihvertfall- jeg er ikke selv en av de lykkeligste som stråler...Jeg hadde masse hormonsvingninger første trimester og gråt hver dag av den minste lille ting og følte virkelig som om verden hadde rast sammen rundt meg (helt uten grunn!). Det var helt forferdelig. Jeg kjente ikke igjen meg selv i det hele tatt. Jeg orket ikke å være glad, følte meg bare deppa, sint og fortvilet.

 

Det bedret seg litt (men sakte) i andre trimester og nå er jeg glad jeg snart skal over i 3 trimester. Men jeg har fortsatt dager hvor jeg ikke er så veldig happy, jeg er lei, sliten, trøtt og sutrete jeg også...Og depper over vekta som stiger he he

 

Jeg vet hvordan du har det- det er ikke noe gøy å være trist hele tiden.

Jeg husker jeg spurte legen min i første trimester om det var normalt å være så "ulykkelig og gravid" og hun svarte at noen ikke er så glade i graviditeten og at man bare må lære seg å leve med det på en måte og ikke forvente å sprudle og heller la seg selv få lov til å ha humørsvingninger og såre dager. Jeg tenkte på dette en stund og bestemte meg for å bare godta at jeg ikke var en av disse som gikk rundt og var lykkelig gravid. Etter at jeg godtok det så føler jeg meg bedre fordi jeg iallefall ikke forventer at jeg skal være superglad hele tiden....

 

Hvor langt er du på vei da? Håper humøret bedrer seg om en stund.

Iallefall ønsker jeg deg lykke til! Håper at innlegget mitt ikke ble for langt eller kjedelig:)