Mai: MIN FØDSELSHISTORIE.......... (hkath*venter tulle 3.mai*.....jeg har byttet nick)

[katty]

På søndags kveden satt jeg og mannen min å så på programmet “ Imors mage” (eller hva det nå het). Jeg hadde småvonde kynnere hele tiden , og skjønte at fødselen snart ville sette i gang, så det var så spesielt å se på dette programmet.

Vel, jeg gikk så å pakket resten av sykehusbagen så denne var klar, og vi pakket bagen til guttungen slik at det var klart å sende han av gårde til foreldrene mine. Vi gikk så å la oss. Kynnerene/riene kom regelmessig, og de ble vondere og vondere. Jeg måtte puste meg lett igjennom de, men sovnet mellom de. Det var da 12 minutter mellom. Klokka 03 var det 10 minutter mellom, og de varte i 70 sekunder, så de var ganske sterke, men for lenge mellom ennå. Jeg ringte føden for å forberede de på at jeg var i fødsel. Jordmor lurte på om jeg ville komme inn med en gang, men jeg ville vært hjemme så lenge som mulig. Jeg fløy ned på do hele natten, tisset i ett eneste kjør, og til slutt kom resten av slimproppen med tegningsblødninger. Enkelte rier varte i nesten 2 min, og dermed kastet jeg opp, så magen var helt tom. Derfor stod jeg opp da klokka var 06, tok meg en god, varm dusj og fikk i meg litt mat, men det tok ikke lange stunden før alt kom opp igjen. Jeg satte meg i stolen i stua og passet på å få sove mellom riene. Sist jeg fødte var jeg for oppspilt til å sove og det førte til at jeg ble så skinnsykt sliten. Riene kom nå med 6-7 minutter mellomrom og varte fortsatt i 70 sekunder. Så fort jeg kjente at rien kom hoppet jeg opp av stolen og stod bøyd over bordet og pusta å pesa som en hval. Det verste var at det presset så jævlig nedover uten at det var presserier for disse hadde jeg kjent igjen. Det føltes som om ungen skulle dette ut. Mannen min fulgte gutten vår i barnehagen, og han synes det var stas å fortelle at mamma nå skulle føde babyen i magen:o).

Etter flere forsøk på å få i meg mat uten å klare å beholde det i magen, ringte jeg føden klokka 14. Jeg ville komme inn for å sjekke åpning og få de til å røske litt tak, men det var rush på føden+ vaktskifte, så jeg fikk beskjed om å komme inn kl.16. Da ble jeg så fortvila. Tårene trillet for jeg orket ikke 2 timer til i uvisset og med rier ned i 1 minutts mellomrom. De var så ustabile. Det var 1-6 minutter mellom de, så jeg ble så fortvila og lurte på om de snart kunne bli regelmessige. Klokka gikk utrolig fort. Jeg tok meg nok en lang, varm dusj før vi kjørte inn til sykehuset. I det ene øyeblikket galte jeg til mannen min “gi på da din sinke”, og i det neste øyeblikket “STOPP; JEG FÅR EN RIE” og “ IKKE kjør i humpler da din tulling”. Stakkars mannen min…han fikk noen kallenavn på den turen gitt:o). Han slapp meg av ved hovedinngangen og han kjørte av gårde for å parkere. Jeg strenet inn med vannflaska i den ene hånden, kald klut i den andre hånden samt helsekort og innleggelsespapirene. Hoppet så inn i heisen, og de dørene var dritt- trege til å lokke seg for så å gå opp igjen. Vel…. jeg kom med så opp i 4.etg der føden er, og dermed fikk jeg enda en rie. Jeg hang over rekkverket å pusta. Da den endelig gav seg strenet jeg videre mot inngangen til føden. Der møtte jeg ei hyggelig jordmor som kunne fortelle meg at det ikke fantes ledig fødestuer, men de skulle undersøke meg. De ville jo at jeg skulle ligge på rygg når de tok ctg- testen, men jeg klarte ikke å ligge når riene kom, så jeg fikk en prekestol jeg kunne stå i. Jeg hadde åpning på 5 cm. Hjertelyden til babyen var veldig stresset. Den hoppa fra 97-180 hele tiden, så jm snakket om å få tak i en lege. Jeg ble så redd og tankene fløy gjennom hodet… ville jeg miste babyen min?… Etter å konfrontert lege ble de enige om å ta vannet på meg for å få babyen ut i hu og hast. De geleidet meg inn på et rom (som sagt hadde de ikke ledige fødestuerer så jeg fikk tildelt et såkalt “bøttekott” he he) Ønske om lystgass var så utelukket, for det fantes ikke på dette rommet. Jm hadde heller ikke akupunkturutdannelse så det var også utelukket. Riene kom nå med 3 minutter mellomrom. De la meg ned i sengen til min store fortvilelse og tok vannet på meg samt satte på elektrode på babyens hode. Hjertelyden hadde stabilisert seg nå heldigvis. Riene tok seg skikkelig opp. De var så å si uten stans. Klokka var 16.25 da de to vannet. En time etter ba jeg mannen min om å ringe på jm for nå presset det noe helt skinnsykt. Jm kom inn og sjekket åpning. 9 cm åpning, og jeg fikk lov til å presse på neste ri. Klokka var nå 1740. Det var helt utrolig deilig når presseriene var på toppen, helt ubeskrivelig. Jeg gruet så for å kjenne den sviende følelsen når hodet skulle stå i åpningen siden jeg ikke hadde noen form for smertelinding, og jeg spurte jm om når jeg ville være ferdig. Hun sa at babyen ville være ute til klokka 1800. Jeg presset og presset, da klokka var 1759 sa jm at jeg måtte presse henne ut på neste for nå var hode ute. Mannen min kikket ned for å se hodet, men snudde seg fort tilbake da hodet så ut som en fjellkjede (som han sa) pga at det akkurat hadde passert fødselskanalen. Jeg tok i og presset alt jeg orket. Plopp, så kom hele babyen ut… åh gud det var deilig. En stor, blå klump som skreik ble holdt opp. Det var ei lita tulla. Malin heter hun. Hun veide 4170 g, 51 cm lang og 36 cm i hodeomkrets.

 

Vi har det kjempe fint. Bare koser oss masse. Ammingen går veldig fint. Alt er topp. Fødselen var kjempe fin samt oppholdet på barsel var helt topp. Jeg er kjempe fornøyd.

 

Lykke til alle dere som fortsatt venter. Jeg skal titte innom. Det har vært kjempe koselig å bli “kjent” med dere her inne på BIM. Jeg takker dere masse for svar , råd og støtte gjennom disse månedene )

 

 

Klem fra hkath