til dere som har mistet, hvordan klarte dere og takle det?

[Anonym bruker]

jeg har det max jævli idag... skulle vært på UL idag for og vite evt kjønn og alt... men mistet babyen i uke 11... vet det ikke er så langt men allikevel har det ødelagt hele livet mitt...

trodde ikke jeg tok det så tungt, men jeg mistet ALT av følelser for alle rundt meg og det har bare vært ned turer helt siden jeg mistet...

det har gått så innpå meg at jeg faktisk gjorde det slutt med forloveden min som jeg var sammen med i over 2 år og som jeg har en datter med...

 

det er som jeg gir han skylden for at det skjedde, selv om jeg VET det ikke er han... men MEG...

 

går konstant rundt og tenker på at jeg kunne vært gravid og hver eneste kvinne jeg ser som er gravid, blir jeg "sinna" og sjalu på...

 

kommer dette noen gang til og gå over? hvordan takler jeg dette nå som jeg i tillegg er blitt alene og ikke har noen lengre...

syntes dere jeg overdriver? men kan ikke noe for det... sliter sinnsykt på psyken min...

 

elsker dattern min over alt på denne jord, men kan ikke si at jeg ikke er lei meg for og ha mistet for det... life sucks!!!!

 

tør ikke bruke nick, for er redd dere ville syntes jeg taklet dette dårlig...

[Anonym bruker]

jeg hadde ma i april...

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Jeg har ikke opplevd noe sånt selv, men jeg har tenkt på det, og jeg synes ikke du overdriver. Jeg gleder meg sånn til å bli gravid, men så tenker jeg at det er faktisk 20% som SA før 3 mnd, så det er ikke usannsynlig at noe sånt skjer. Det må være en forferdelig opplevelse og uendelig trist.

 

Håper noen som har opplevd det samme kan hjelpe deg mer enn jeg kan.

 

God klem og lykke til videre.

[ღ♥ღVenterpåspireღ♥ღ]

Det er alltid ulike måter å takle ting på!! Ingen fasit.. Føler veldig med deg!! Men hva var det som gjorde at du slo opp med typen? Slutta du å elske han..? Tror det hadde vært godt med støtte fra han i etterkan t av MA!! Men ønsker deg lykke til, og håper du føler deg bedre snart!!!!

 

Klem fra

[T&J fikk baby 7. februar :o)]

Fryktelig trist at du mistet!

Jeg hadde en ma i 12 uke for noen år siden. Det jeg fokuserte på var at det faktisk er en grunn til at vi mister.Gynekologen den gang sa til meg at fosteret som regel ikke er levedyktig, derfor mister vi. Jeg synes at det var bedre å miste i uke 12, eller å føde et barn som kanskje lever i noen timer eller dager...

 

Håper dette kan hjelpe deg!

 

Lykke til videre!

 

 

Klem

[Anonym bruker]

jeg mistet alt av følelser og bare gav faen. jeg dro på en fest og det var greit, men lovte han og ikke sove der, men det gjorde jeg.. selv om jeg visste hva som kunne skje da...

jeg gav faen i alt... men nå er følelsene på vei tilbake men han jeg var sammen med kommer ikke tilbake... han forstår ikke at jeg tar dette så tungt... virker som han syntes jeg bare tuller...

 

jeg kjenner det spesielt på en dag som denne at støtte fra han hadde vært det som reddet dagen fra og bli totalt mørk...

men jeg ødela alt...

 

 

[Anonym bruker]

Hei.

Jeg mistet i mai, tre uker siden, og jeg taklet/takler det heller ikke så bra. Skjønner hvordan du har det. Hadde også tanker og diskusjoner om at jeg og kjæresten min burde gjøre det slutt og at han måtte finne noen annen som kunne bære frem barna hans. Når jeg mistet var det verste at jeg ble helt tom, samtidig som jeg følte at jeg må bli gravid igjen med en eneste gang (selv om jeg vet at det ikke går). Heldigvis tenker jeg ikke så mye på det lenger, men heller at han er det beste jeg har nå om du skjønner.

 

Med andre ord. Jeg skjønner hvordan du har det, men det kommer til å gå over, eller i alle fall bli til å leve med. Du kommer nok sikkert ikke til å glemme, men du kommer til å kunne takle hverdagen din igjen. Det er jeg sikker på.

 

Men på samme tid må du ha lov til å sørge, det er lov til å bli irrasjonell og ha masse rare tanker og følelser rundt dette. Men det er ikke din feil....det er jeg sikker på. Kommer sikkert til å være sårt en stund framover (og kanskje til du blir gravid igjen om du bil bli det). Er også lov til å bli sjalu og sinna på gravide damer rundt omkring (jeg synes feks det er utrolig vondt å se barnevogner for tiden)

 

Mitt råd er å snakke med folk, venner, familie (eks) forlovede og alt, og sett grenser for deg selv slik at du kan styre når du vil si noe og ikke. Det virker litt som om du prøver å "straffe" deg selv, feks med at du har gjort det slutt med typen din. Du trenger ikke det. Desverre så så skjer aborter ganske ofte.........og du har blitt en av de uheldige. Det er urettferdig, og du har lv til å ta det tungt!!!

 

Håper det går bedre med deg etterhvert

 

 

 

[babygullz <3 vilde]

oi...d var trist...

 

kan jo ikke sette meg helt inn i din situasjon...

 

men jeg tror at støtte fra forloveden din haadde hjulpet MYE!

og at du har en datter fra før av..ta godt vare på henne=)

d kommer nye sjanser...opg d beste er vel å tenke at d fantes en grunn til at barnet døde...d kan hende d ville blitt komplikasjoner med babyen...jeg skjønner at d må være jæævli vondt, men få så mye støtte du kan, bit tennene sammen og vær STERK! tenk at dette klarer du!

 

 

 

[Chiquita Bananas]

Synes du skal ta kontakt med ham og fortelle ham akkurat hva du har følt og føler nå......

Han har det nok tøft selv - men er sjokka.

Også prøve å komme ut av dette sammen - dere var jo sammen for å bli gravid, så han er den del av det )

Håper dere finner tilbake !!!

Og sorgen må du la forsvinne når du er klar for det !! Men ikke skyv dem som er glad i deg bort......

[Anonym bruker]

en og annen gang klarer jeg og tenke at det skjedde for en grunn... men de tankene dukker altfor sjeldent opp... jeg vet at det er det beste som kunne skje om ikke fostret var leve dyktig men den følelsen av og føle seg mislykket(noe jeg gjør) fordi jeg mistet, den er verst...

og fordi jeg støtet vekk mannen i mitt liv... og ikke får endret på det nå...

jeg er bare et stort stykke sinne og anger...

 

ååååååååå!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! må bare få det ut jenter.. takk for alle svar og støtte...

[Anonym bruker]

tusen takk for fantastisk svar anonym.. sitter her og gråter og gråter og gråter...

jeg får nok ikke sambo tilbake igjen.. dessverre... så straffa for meg selv på dette er ganske tøff... men takk for svar...

[*Babylengsel*]

 

Skjønner at du har det veldig tungt og sliter med psyken.

 

Nå er det 3 år siden vi mistet i uke 18...og vi har en datter fra før av.

 

Jeg tenker fortsatt mye på lille Camilla og hvor stor hun kunne ha vært...visst alt hadde gått bra.

 

Mannen min var med meg hele veien og støttet opp da jeg var innlagt på sykehuset.

 

Ikke bare bare å stå å seg seg i i sykehus speilet 3 dager etter hendelsen....å se at hele sykehus skjorta var kliss våt av melk !!!!!

 

Puppene var helt melkesprengt,det var så fælt.Jeg trodde at hele verden skulle rase sammen.Jeg hadde ingen å gi melka til....hun var jo død.

 

-Når hverdagen kom savnet jeg at mannen skulle se på bildene av henne og vi kunne "mimre" sammen.Men det takler ikke han,og det skuffet meg i begynnelsen.

 

Men må bare akseptere at han ikke vil se de bildene,han vil ikke rippe oppi det.

 

Heldigvis har han vært flink å snakke med meg ofte ut om det som skjedde....han er jo også lei seg for at det gikk slik.Camilla betyr mye for han,selv om ikke han titter på bildene.

 

Vi er forskjellige.

 

Ta kontakt med din samboer og snakk ut....send omså et brev,det er lettere å få ned følelsene på et papir.

 

Ta vare på din datter og prøv å glede deg over de små ting.Det er ikke lett,og sorg er ikke lett...dette tar tid.

 

Klart du savner ditt under,som fikk 11 uker i sitt morsliv...h*n glemmer dere jo aldri.

 

Håper du får orden på tingene og kan få noe positivt utav sommeren*

 

Jeg får enda vondt av at andre triller barnevogner og lykkelige nygravide......har faktisk enda graviditets testen fra desember 02 som jeg tok.Det er fortsatt 2 blåe streker på den:-) Klarer ikke å kaste den....

 

Stooooor trøste klem !!!

[JordbærMathilde]

Kjære anonym...

 

Jeg er utrolig glad for at jeg har dere jenter her inne, på "Ufrivillig abort" og "Mistet, gravid igjen". Godt å ha noen som forstår og som ikke blir lei av "syting"...

 

De som ikke har mistet selv tror at det "går over".. Og det gjør det ikke! Jeg har så mange tunge stunder... Livet er så urettferdig! Er så sjalu på gravide og nybakte mødre...

 

Dessuten tror jeg faktisk ikke det er det samme for pappa'n heller. Virker ikke som han tar det så tungt... Og han blir ikke så opphengt i eggløsning, testing, ultralyd osv etterpå...

 

Jeg har mistet fire ganger, så jeg kan "love deg" at livet lysner etter hvert. Er ikke annet å gjøre enn å tørke tårene og prøve igjen..!

 

Dersom du sliter veldig med dette vil jeg anbefale deg å snakke med legen din. Kanskje du trenger litt mer hjelp for å komme deg ovenpå igjen?

 

Lykke til, håper det går bra med deg!

Klemmer fra

[Anonym bruker]

Hei!

Som andre sier her, så reagerer alle forskjellig.

Jeg kan fortelle litt hvordan vi hadde det.. Vi oppdaget lørdagen før påske at det ikke var noe foster der, at det var kommet ut på et tidligere tidspunkt og at jeg to dager etterpå måtte til utskrapning. Var også kommet like langt som deg. Dette skulle blitt vårt første barn..

Det var knall tøft den kvelden, jeg gråt. Min samboer var sjokkert. Vi har pratet på det hver dag og det tror jeg har hjulpet noe. I tillegg så ble vi mer giret på å klare dette neste gang!

I tillegg så har jeg stort sett hele veien tenkt at noe kan skje underveis, at det er kroppen som skiller det ut fordi noe er galt med fosteret. Tenk hvis kroppen ikke hadde gjort det, og vi hadde blitt bundet resten av livet til til dette som ikke kroppen klarte å skjønne at det var noe galt med...

Dette har hjulpet meg, men om det hjelper deg noe vet jeg ikke...

Håper du får svar her inne på spørsmålet ditt og at du kommer deg over de tøffe toppene med hjelp fra venner og familie

[Anonym bruker]

Hmm.. Først må jeg bare si at dette var en fryktelig trist historie og at jeg føler med deg. Har selv hatt SA, men har ikke andre tips enn de som er gitt her før..

 

Men i tillegg: Jeg reagerer litt på den måten du sier det ble slutt på...

 

Du sier du gjorde det slutt med ham, men så sier du også at du gjorde det indirekte ved å overnatte borte.. at han så ikke ville ha mer med deg å gjøre? Da virker jo denne eksen din litt ansvarsløs og uten følelser han og...? Men om det er slik at du dro på fest og kom hjem dagen etter og gjorde det slutt med ham da, er det jo noe annet.

 

Synes det er rart at eksen din ikke er mer forståelsesfull og villig til å prate gjennom dette med deg siden dere har et såpass etablert liv sammen..

 

Var jeg deg ville jeg støttet meg så mye jeg kunne til familie/venner, spesielt i forhold til å hjelpe deg med datteren din slik at du får tid til å bearbeide sorgen din - for det er en HELT LEGITIM SORG! Kanskje du burde gått til legen eller noen andre, feks presten, for å få snakket litt. Kanskje også fått med deg eksen en gang for å få hjelp til å tolke hverandre. Kan nemlig være vanskelig å forstå hverandre i sånne kriser. Det er ikke mange som har greie på psykiske knekker og den slags vet du.

 

Ønsker deg all mulig lykke videre og håper du kommer sterkere ut på andre enden av tunellen!