Depresjonen holder på å ta knekken på meg, trenger hjelp tror jeg

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet et par innlegg tidligere om min nedstemthet etter fødselen, men det blir bare værre og værre...Jeg har prøvd å analysere meg selv, men jeg vet ikke hva det er jeg er så redd for.Har fått skikkelig sosial angst.Gruer meg til å møte folk, gruer meg til å være blid og smile, gruer meg til å konversere.Merker at jeg blir helt stiv i kroppen, får en klump i brystet osv osv Dette resulterer i at jeg sier mye rart, oppfører meg unaturlig og jeg føler at alle kan se det på meg hvor nervøs og utilpass jeg er. Hadde du møtt meg, hadde du helt sikker ikke trodd at dettte kunne ramme meg. Jeg har det veldig bra, snill mann, et nydelig barn,god økonomi, stor omgangskrets, ser normalt bra ut.

 

Det er virkelig fælt å ha det sånn.Jeg kan få angstanfall når jeg er alene. Bare gråte og gråte. Jeg føler meg såååå ulykkelig, selvtilliten er på et null for tiden, føler at jeg ikke er noe verdt, at alle rundt meg har det helt fantastisk mens jeg går rundt og er bare trist samtidig som jeg må late som jeg er blid og glad for at ingen skal vite noe.

 

Lurer på om noen andre har lignende erfaringer og om dere har blitt bedre? Hva har i såfall gjort at du ble bedre??Jeg skal til fastlegen min og fortelle om angsten og depresjonen om ikke lenge. Gruer meg virkelig.

 

Uff...dette ble et labert innlegg.men jeg synes det er lettere å skrive om det her anonymt enn å synge det ut til alle i nærheten av meg.Riktignok har jeg stor omgangskrets men ikke så mange NÆRE venner jeg kan fortelle dette til.Har ikke lyst å være en sytekopp heller.

 

hilsen meget trist og ulykkelig uten å vite hvorfor:-(

[Gjest]

Kjære deg..

 

Jeg vet hvordan du har det, og trøsten er: Det blir bedre!!! For meg var det kjempeviktig og veldig konstruktivt å snakke med en psykolog. Jeg gikk bare til henne noen få ganger, og fikk kjempegod hjelp.

 

Men du har allerede tatt et kjempeskritt- du har innsett at dette ikke kan fortsette, og du vil gjøre noe med det. Halve jobben er gjort! Du kan velge å snakke med fastlegen din, eller evnt helsesøster. Helsesøsteren min har ihvertfall lang erfaring med å snakke med triste og ulykkelige mødre.. Du kan også bli henvist videre fra helsestasjonen.

 

En annen ting jeg vil fortelle deg er at når jeg følte sånn som deg, trodde jeg at jeg var helt alene. Men når jeg først begynte å snakke med venner om det viste det seg at det var jeg slettes ikke! Flere av mine venninner hadde kjent på lignende følelser, men hadde heller ikke sagt noe. Alle ser tilsynelatende lykkelige ut, men det er mye man ikke ser.

 

Etter at jeg gikk igjennom min tøffe periode føler jeg at jeg kjenner meg selv bedre, jeg og mannen min har kommet nærmere og jeg har blitt litt tøffere. Kanskje dette ender positivt for deg og!

 

Jeg ønsker det masse, masse lykke til! Dette ordner seg!

[Anonym bruker]

Bra at du skal til fastlegen (håper det er en ålright en..), han kan sikkert tipse deg om psykolog e.l som kan være til hjelp. Det er også viktig å bruke venner. Har du ikke en nær venn/venninne du kan betro deg til? Ofte hjelper det å få sagt det til en venninne, få høre seg selv si det, tømme seg litt, gråte litt, og få noen synspunkter på hva du bør gjøre. Og alle som kaller seg venn synes det er flott at noen betror seg, og vil selvfølglig støtte deg. Venner er til for å brukes! Vi trenger alle støtte i perioder. Bare tenk selv om en venninne hadde kommet til deg med noen problemer, du hadde jo ikke sett på henne som sytete? Drit i å være redd for å være sytete, det er det ingen andre som synes du er.

[Anonym bruker]

kjære majamin!

Takk for at du svarte! Jeg gråt litt da jeg leste innlegget ditt...Jeg synes det er bare så mye værre å ha denne angsten og depresjonen enn alt mye annet fysisk.Kunne gjerne ha gått gjennom en fødsel 10 ganger på rad enn å slite med disse følelsene. Det hemmer meg skikkelig. Noe av problemet mitt er at jeg ikke vil være til bry for noen, derfor sier jeg ingenting. Derfor gruer jeg meg også til å snakke med legen, men han har vel sett flere tilfeller av dette før tenker jeg meg:-)

 

Jeg er så redd for at dette kan være genetisk, da jeg har en forelder som er en skikkelig nerveklump kombiinert med en ikke veldig trygg og god oppvekst, samt misbruk.

 

Men igjen, takk for ordene dine- jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli bedre.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært gjennom en depresjon for et par år tilbake. Jeg gikk til fastlegen min og fikk noen tabletter for å hjelpe på med en gang, og det gjorde de faktisk! Det tok litt tid å finne en psykolog som hadde ledig tid, så det var bra å ha noe som holdt meg oppe mens jeg ventet. Trappet ned pillene så fort jeg kom til samtale, og det tok bare et par måneder med samtale en gang i uka så følte jeg at livet var myyye bedre. Var som deg sammen med verdens beste mann (skulle gifte meg), har superfin familie og mange gode venner. Det kan virkelig skje hvem som helst, så ikke føl deg alene eller mislykket - det er menneskelig å være deppa.

 

Bra at du skal til legen, ikke la deg avskrekke om det tar tid å finne psykolog - ikke gi opp (selv om man bare har lyst til å legge seg ned...)! Det _er_ lys i enden av tunnelen og du vil finne det!

Lykke til!

 

*klem*

[Anonym bruker]

Kjære deg, jeg må si jeg kjente meg så utrolig godt igjen i det du skrev. Har ikke så god tid nå, men vil si noen ting. For det første - du blir bedre!! Du er allerede på god vei, ved at du vil snakke med fastlegen din, som vil hjelpe deg videre til god hjelp. For det andre vil jeg understreke hvor vanlig dette faktisk er. Jeg fikk helt vondt inni meg da jeg leste hvordan du beholdt fasaden. Det var som å lese om meg selv for noen år siden. Jeg sa det ikke en gang til mannen min. Ingen visste det! Utad var jeg så vellykket og sosialt sterk som bare det, inni meg var jeg livredd for at folk skulle gjennomskue meg. Og det verste er vel nettopp angsten for angsten. Men du skal vite at det er så utrolig mange som opplever angst el depresjon i løpet av livet. Da jeg etter hvert våget å fortelle litt om dette rundt meg, var det utrolig hvor mange som kjente noen - eller som hadde opplevd liknende selv, eller som hadde sine egne angstting. En var livredd for å snakke i telefon, viste det seg feks, og arbeidsdagen var et mareritt for henne. Så mitt viktigste råd er å ha tillit til dem rundt deg. Prøv å si det til en venn eller to. Ta tiden til hjelp. Og for hver gang du sier det, jo mindre skummelt blir det. Det er litt som å ta spøkelset ut av skapet - da krymper de betraktelig. I dag lever jeg et strålende godt liv og er så heldig at jeg kjenner lite - eller ingenting til angsten. Jeg er helt åpen om det hvis det skulle være behov - feks har jeg fremdeles angst for å snakke høyt i forsamlinger - det koster meg ingenting å si det - og jeg blir møtt med all mulig forståelse. Dette ble raskt og slurvete - men jeg måtte bare si noen ord om det.

Lykke til!

[Gjest]

Jeg kjenner meg så godt igjen i følelsene du beskriver! Jeg ville heller ha "mista en arm" enn å ha de vonde tankene og følelsene. Jeg ville heller ikke være til bry for noen, følte meg klagete og til bry. Og det var nettopp dette som var viktig for meg å slutte med, jeg måtte rett og slett innse at vi alle er mennesker, og noen ganger trenger vi hjelp og støtte av hverandre. Tro meg, om ikke lenge er det du som støtter en annen!

 

For det var nettopp dette som gjorde at jeg følte meg sterkere, jeg hadde opplevd noe jeg kunne dele med andre som trengte litt støtte. Sånn som deg i dag! Neste gang er det du som skriver et innlegg som mitt, til en som trenger det. Det er tungt, vanskelig, trist, fryktelig og veldig slitsomt å ha det sånn som du har det, men det er ikke farlig, og du blir er erfaring rikere. Jeg vet det nesten er umulig å se sånn på det nå, men vit at det så like "håpløst" ut for meg som det gjør for deg nå.

 

Jeg var også redd for at det var arvelig, da jeg også har en skikkelig nervebunt i nær familie, men alle er forskjellige, så å sammenligne er ikke alltid så lurt.

 

Legen din har garantert sett mange som oss før, så han vet nok råd:)

 

Bare rop ut hvis du vil prate mer!

 

Stor klem

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei igjen majamin og dere anonyme som har svart meg; tusen hjertelig for de oppmuntrende ordene!

 

Det er så godt å vite at jeg ikke er alene om dette, selv om det virker sånn blant de jeg omgås. jeg har pratet med en venninne, og det er en virkelig nær venninne, men størsteparten av min omgangskrets er ikke så nær at jeg vil at de skal vite noe om dette. Det som er mest slitsomt er å måtte utsette meg selv for sosiale ting hele tiden og måtte opprettholde en fasade av å være lykkelig og smile og konversere hele tiden-noe jeg føler er forventet av meg.Jeg blir så sinnsykt anspent og hjerte dunker i 180! Som en sa over her, jeg er virkelig redd for at noen skal gjennomskue meg, og derfor strever jeg mer og mer for å virke "normal". Min mann er uhyre sosial og utadvendt og jeg er så redd for å bli sett på som den "sure"konen, men jeg er jo ikke sur eller vrang, jeg har det bare forferdelig vondt inni meg for tiden.Jeg klarer ikke følge med på alle samtalene om ditt og datt i sosiale lag, for jeg har jo ikke noe å bidra med for jeg har ikke overskudd til det nå. Ja, det er også angsten for selve angsten som er værst, jeg vet at jeg skal noe jeg gruer meg til, og jeg vet hvordan jeg kommer til å reagere, så går jeg og gruer meg flere dager før vi skal bort til noen f.eks.

 

Det er godt å vite at dere alle sier at det blir bedre, jeg blir bare nødt til å tro det, prøve på det og jobbe for å bli det.Jeg må visst jobbe med å få troen på meg selv igjen og få opp selvtillitten, men mest av alt tørre å være meg selv 100% blandt alle folk jeg møter.

 

Tusen takk igjen for dere som er så snille og svare meg:-)

[mammamamsen]

hei!

 

Jeg kjenner meg så igjen i alt dere skriver, og vil bare slutte meg til alle som sier at det går over. Men: Vær forberedt på at det kan ta lang tid! Med meg tok det 2 år, med antideppresiva, samtaler hos legen min,og terapigrupper. Både kunstterapigruppe, og gruppe for medavhengige. Jeg sliter ennå med å være meg selv. Føler at jeg ikke orker å være så blid og sosial som før lenger. Før var jeg bare blid og glad (iallefall utenpå!) hele tiden. Det tæret veldig. Jeg trodde hele barndommen og mitt voksne liv hittil at jeg MÅTTE være glad hele tiden. Men jeg har nå akseptert at jeg ikke trenger å være så sosial og blid og glad hele tiden.

 

Klem