Sliter dere med rollefordelinga i hjemmet?

[Andromeda]

Det gjør jeg. Mannen min arbeider med en fysisk tung jobb. Jeg arbeider på barneskole. Han kommer hjem, legger seg nedpå, og er så sliten. Jeg kommer hjem 1630, da har jeg sure barn, fordi han har lagt på sofaen siden han hentet dem i barnehagen. Han mener forresten at jeg skal smøre maten, lete frem klær og gjøre det meste med barna. Er ikke dette litt rar rollefordeling, eller er det slik hos dere også?

[Frk.Forvirret]

Sånn er det hos oss, også. Tror mange menn innbiller seg at de kan gjøre som før de ble fedre.....Og at de kan ta "fri" når det måtte passe dem... Du kan jo prøve å ta en alvorsprat med ham? Det har du kanskje allerede gjort.... Jeg må ha alvorsprat med min mann flere ganger i uka. Da hjelper det litt av gangen, før det er på`n igjen med ny prat. Mange menn er av en egen rase:-)

[Oljedamen]

jeg har vel egentligt ikke lov å klage men her er min kvardag.

 

eg jobber i nordsjøen så da har jo mannen i huset ungen men da spiser de middag sjå foreldrene hans. så d e kun arbeid 7-15 middag på bordet og hjem å få gutten i seng til 18.30-1900 etter det har han hele kvelden for seg selv.

 

men tror dere ikke at når jeg etter 14 dager men 12 timers dag kommer trøtt og sliten hjem ser huset bomba ut oppvaskemaskinen har det samme i som den hadde når eg reiste han har kansje vaskt en maskin me klær men d var da arbeidstøy som han selv trang... så da må jeg starte med rydding og vasking og de 4 ukene jeg er hjemme bidrar han ikke stort si han har hatt an i 14 dager og jeg går da hjemme i 4 uker......

 

litt frustrert men d e jo folk så har det verre enn meg

[Gjest]

Tror eg hadde klikka, eller rettere sagt, eg har gjort d. For mannen har ikje tatt hensyn te meg i det siste. Og eg e gravid og har bekkenløsning.

Har prøvd å leve opp til hans ideal om at eg skal gjøre det meste(så og si alt) i huset. Da jeg har følt at det har vært riktig når jeg har vært mye hjemme. Men nå har jeg innsett at det e ikje rett..... Så me måtte verkligen sette oss ned å ta ein alvorsprat, men før me fikk gjort det, så va eg ehilt på styr og skjelte og smelte, for eg fikk ikje forklart ka eg meinte om saken. Og han bare motarbeidet meg, trodde eg sko bli gal......

Men så e eg jo full av hormoner o. E ikje lett å værr frustrert hormonbombe....

Samarbeid er tingen! Og snakke ut e bare så enormt viktigt.

Lykke t folkens!

[Andromeda]

Tja, det er fint å snakke ut med mannen min, vi blir enige også. Det som er litt rart er at det går noen dager, så er alt glemt... skal si deg at han har dårlig hukommelse... merkelig mann spør du meg

[Gjest]

Ja, jeg har jo følt jeg har sagt ifra før også jeg, men han bare motarbeidet meg og sa han ikke forstod. For en unnskyldning altså..... Menn er rare.

[Rut Bram]

Heldigvis har jeg det IKKE sånn. Jeg hadde ærlig talt ikke klart å være sammen med en sånn type, da ville jeg heller vært alene... Hos oss deler vi på alt av ansvar i hjemmet, enten det er å klippe plenen, lage middag eller vaske rundt. Vi lager faste avtaler på hvem som skal gjøre hva, og fordeler det noenlunde likt. Kunne ikke falle meg inn å la ham slippe unna...