April: Min fødselshistorie

[Elipepsi]

Våknet tidlig morgenen 19.april, for øvrig bursdagen min. Kjente en rar murring i magen, men tenkte ikke mer over det, -trodde bare jeg var sulten.

Hadde time til jordmoren min klokka 10.30. Hun foreslo å prøve akupunktur, og lei og sliten som jeg var av å gå gravid takket jeg ja. Kjente allerede da hun satte inn nålene at ”noe” skjedde i magen. Fikk noen tak helt nederst, og ble fryktelig avslappet av det hele.

Etter endt akupunkturbehandling kjørte jeg hjem, og bestemte meg for å ta en dupp på sofaen. Ble så fryktelig trøtt av akupunkturen. Våknet etter en og en halv time av noe som minnet om menssmerter. Jeg torde ikke engang å håpe på at disse smertene skulle bety fødsel, og i og med at det ikke gjorde spesielt vondt begynte jeg å vaske kopper og lage middag.

 

Da samboeren min kom hjem i 17-tida, begynte det å kjennes vondere, takene varte lengre og gjorde vondere, men var enda utholdelige. Husker jeg sa til sambo at ”æ trur du må forbered dæ på å ikke fær på jobb i mårra” med et lurt glis. Han tok det hele med fatning, og lurte på om det var greit at han dro hjem til foreldrene sine og leverte noe. Dette var ok for meg, trodde dette kom til å ta lang tid. Satte meg foran tv`n og begynte så smått å registrere hvor lang tid det tok mellom riene, fikk liksom ikke helt taket på det, så jeg måtte innom bim en tur for å høre hvordan jeg gikk frem Etter hotel cæsar begynte det å gjøre relativt vondt, så jeg ringte sambo og ba ham komme hjem. DA var han kjapp da, hehe. Fikk knota meg i dusjen, og pakka det siste, og så kjørte vi inn til St. Olavs, det tok ca 40 min.

 

Klokka halv elleve ble vi mottatt av verdens koseligste jordmor, Karen het hun. Hun installerte oss på en fødestue, og jeg fikk på meg CTG beltet. Hun sa at det var akkurat det hun ville se (hva nå det skulle bety). Nå begynte jeg å få skikkelig vondt, og det var på tide å fokusere på pustinga. Jordmor sjekket åpning, og jeg ble rimelig skuffet da det ikke var mer enn 3 cm. Fikk lov å legge meg i et varmt badekar, og det var fantastisk godt. Sovnet faktisk mellom riene. Det må sies at før jeg fikk helt taket på pustinga, kastet jeg opp en gang. Da syntes jeg bra synd på meg selv. Tre rier uten pause i mellom var mer enn jeg tålte tydeligvis…Lå i badekaret til klokka 01.30, da ville jordmor ha meg opp for å sjekke åpning igjen. Åpningen var da 9 cm, og kun en liten kant sto igjen. Hadde da jævlig vondt, og det gikk opp for meg at muligheten for epidural var fløyet. Fikk nærmest panikk av tanken og begynte å hyle etter epidural, enda jeg visste det ikke var noen vits. Jordmor foreslo at jeg skulle prøve lystgass. Og jeg antydet at jeg like gjerne kunne dø dersom jeg ikke fikk epidural. Fikk ikke til å bruke lystgassen i starten, for jeg fikk helt panikk når riene kom. Sambo satt og hjalp meg å puste meg igjennom, og når jeg endelig fikk det til, så var det helt nydelig. Supet lystgass hele tiden, både under og mellom riene, hehe. Sambo sa at han aldri har sett meg gi sånn faen før.

 

Pressriene kom rundt klokka 04.00 og vannet hadde enda ikke gått, så jordmor tok det. Fostervannet var misfarget, men dette fikk ikke jeg med meg. MEN, jeg fikk med meg at hjertelyden gikk ned hver gang jeg hadde en ri. Jeg fikk aldri helt dreisen på pressriene, til tross for at dryppet til stadighet ble skrudd opp. Til slutt måtte de bare få ham ut, for hjertelyden forsvant helt. Jeg fikk beskjed om å presse selv om jeg ikke hadde rier. Uheldigvis så jeg på ansiktet til sambo akkurat da, og han så dødsredd ut. Han som aldri bruker å være redd. Jeg ble nok en gang grepet av panikk, og tenkte at ”nå er han død”. Jordmor hadde ringt etter mer hjelp, og mens jeg lå der og presset uten rier, stormet det plutselig inn to jordmødre til. Heldigvis kom neste ri, og hjalp til å presse ham ut, hvis ikke hadde de klipt meg.

 

Klokka 04.52, 20.april kom lille Kristoffer Statius ut, med navlestrengen rundt halsen. Han var fryktelig blå da han kom ut, men heldigvis hylte han med en gang J Jeg fikk han rett på brystet mitt, og det eneste jeg klarte å si var ”åååå, så liiiten du er”. Pappaen sto så stolt og så på, og fikk klippe navlestrengen.

 

Jeg mistet en del blod under fødselen, og var veldig groggy de første to ukene. Men du verden for en opplevelse. Nå koser vi oss bare med elsklingen vår, og gleder oss over alt som skjer med ham Han fikk forresten 9/10/10 på apgarscore:)