mimmi`80 - 07 & 09 Skrevet 30. mai 2006 #1 Skrevet 30. mai 2006 Hei, jeg er gravid for første gang (6 +1) og tror kanskje jeg er litt hysterisk. Jeg tør nesten ingenting i frykt for at barnet skal løsne fra meg. Har sluttet å gjøre voldsomme bevegelser, sluttet å jogge, skynter meg sakte og alt dreier som om å beskytte magen. Men barnet sitter jo fast ikke sant ? Dersom det hadde vært meningen med en SA så hadde vel det skjedd uansett hva jeg hadde gjort eller ikke gjort ?
Anonym bruker Skrevet 30. mai 2006 #3 Skrevet 30. mai 2006 Du er nok litt hysterisk ja! Tenk på at de rundt deg også skal leve med at du er gravid! Slapp av, ta det med ro og nyt livet. Det som skjer det skjer! Lykke til
bondejente Skrevet 30. mai 2006 #4 Skrevet 30. mai 2006 Ja, det er du. Men det merkelige er jo at du er klar over det selv.. Hvis du er frisk og rask så gå tilbake til treningen med en gang. Jeg misunner deg hvis du orker å jogge. Jeg er kvalm og kaster opp hver eneste dag, savner treningen, men orker rett og slett ikke. Husk at det kan plutselig bli sånn til deg også. Lev som vanlig!
kokosbolle Skrevet 31. mai 2006 #5 Skrevet 31. mai 2006 enig i det! Tren så lenge du kan, men hvis du føler deg engstelig når du jogger, så kan du vel heller begynne å sykle, eller bare gå kjappe turer? Jeg følte meg helt "normal" fram til jeg var 6+3 og så ble jeg kvalm, og har vært det mer eller mindre hele tiden (er 9+0 i dag). Blir veldig satt tilbake av det, så prøv å nyte de gode dagene så mye du kan klem
kulpåmagenigjen Skrevet 31. mai 2006 #6 Skrevet 31. mai 2006 Jeg tenkte slik i mitt første svangerskap, men så leste jeg litt her og der, og kom frem til en ting: det som er ment til å bli noe, blir det uansett hvordan du styrer i løpet av dagen. Dvs at du kan trene slik kroppen er vant til. Som de andre sier, du trenger ikke jogge. Kroppen bærer fram de fostrene som er sterke og friske nok til å leve hos oss. Er det noe som er galt så ordner kroppen opp for oss. Dette er sikkert tøft å lese for de som har opplevd dette, men det er sånn jeg tenker, og tenkte. Uansett om noe skulle skje så hadde det vært tragisk, men jeg stoler på kropen min! Senk skuldrene og prøv å nyte det vidunderlige som svømmer i din trygge mage.
mimmi`80 - 07 & 09 Skrevet 1. juni 2006 Forfatter #7 Skrevet 1. juni 2006 takk for støtten. moren min mistet to ganger og derfor er jeg noe engstelig, samtidig så er også hun og pappa engstelig for dette og det merker jeg jo. >Har denne uken (7) begynt å bli kvaml, men prøver å gå tur noen ggr i uka
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå