Fler med barn med temperament..?

[Anonym bruker]

Jenta vår på 15 mnd har et utrolig temperament! Dette har jo ført til at hun aldri gir seg før hun får til det hun vil, så hun gikk tidlig og er veldig langt fremme!

 

Jeg synes noen ganger det er vanskelig å vite om hun er sint eller lei seg...i dag var vi på Helsestasjon og da klikka hun helt da vi skulle veie og måle. Hun ble jo trolig sint, men det hang i så lenge. Noen fler med barn som har masse krutt i seg? Hvrdan håndterer dere forskjellige situasjoner? Hun blir sint da vi vasker ansiktet, kler på, kler av, alt i grunn hvis ting ikke er akkirat sånn hun vil. Må bare legge til at hun er sint i noen få sekunder så er hun verdens herligste sol igjen! Er bare noen ganger jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse det på best måte.

[Løvemor79]

Ja, jenta mi har temperament. Hun vet veldig godt hva hun vil. Om hun ikke får det sånn eller vi ikke skjønner hva hun mener, slenger hun seg på gulvet og spreller og skriker. Jeg lar henne holde på litt, også løfter jeg henne opp og roer henne, og prøver å ordne opp. Det pleier å gå bra. Men alle barn er så forskjellige på det området. Lykke til med hissigproppen din ;o)

[Gjest]

Ja, min Snuppe er 15 mnd og er så blid og grei og flott, men innimellom blir hun skikkelig frustrert! Skal ikke spise den, skal ha den tannkremtuben, skal se den filmen, skal ikke skifte bleie, skal ikke pusse nese, skal bæres nå med en gang! Jeg prøver å sette meg inn i hennes situasjon og ser at det må være vondt å være prisgitt oss dumme voksne som ikke engang skjønner hva hun sier. Hun prater og babler i vei og jeg kan se at hun vil så gjerne fortelle noe.

En dag satt hun på do og pekte på noe i en hylle og ropte bæ bæ bæ og jeg forklarte at det var smekker og kluter og ingen sauer (?) også viste deg seg at hun ville ha en gasklut og leke spøkelse! Hun la den over hodet og frydet seg og ropte WÆH! :-)

Som regel har hun en grunn, så det er vel lurt å gå et skritt tilbake og se hva som er problemet...

 

[Kari Trestakk]

Jeg har en gutt som også er 15 mnd. Hen er også tidlig utviklet, og lærer stadig vekk noe nytt. Hvis han ikke får til noe, eller ikke får lov, blir han fullstendig rasende. Da er det hyl og skrik og krokodilletårer så det holder. Det er som regel åpenbart at han er sint, og ikke lei seg eller har vondt. Derfor prøver vi å ikke gi etter for slik oppførsel, men det er neimen ikke lett bestandig. Som regel slutter han å vræle etter kort tid. Må legge til at han egentlig er en blid og god gutt, og at disse raserianfallene har kommet i det siste. Jeg tror nok (som du antyder) at det henger sammen med at de utvikler seg raskt, og gjerne vil så mye mer enn de klarer eller får lov til. For min egen del har jeg funnet ut at vi bare må finne oss i at det blir en del hissige utbrudd. Med tanke på alt de skal lære seg å mestre er det ikke så rart at de også kan bli sinte og frustrerte. I motsetning til (de fleste) voksne er de bare ikke så veldig flinke til å skjule følelsene sine. Uten å påberope meg å være en ekspert på området, vil jeg bare anbefale deg å prøve å beholde roen, og ikke bli sint selv. Den fella hender det nemlig at jeg går i, og det løser overhodet ingen ting. Lykke til med den vesle hissigproppen din!

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen. Jenta mi på 1 1/2 har noen voldsomme raserianfall som hun vanskelig kommer seg ut av. Jeg føler det ofte hjelper å snakke med henne, sier "oi, var du så sint du da", gir henne litt tid, og forklarer hvorfor jeg må bytte bleie, vaske ansiktet, ta på genser etc. Selv om hun ikke forstår akkurat hva jeg sier, virker det som hun roer seg når hun hører på stemmen min at det er ok.Ofte viser jeg henne bleien og sier nå må vi bytte bleie, f.eks.

 

Men det er jo ikke alle ganger det er så enkelt. Da må jeg bare la henne få rase fra seg. Da holder jeg meg i nærheten til hun har roet seg. Hun roer seg til slutt, og ofte er hun veldig kjærlig etter et sånt utbrudd.

 

Når jeg er på fremmede steder og hun får slikt utbrudd, tar jeg henne vekk fra situasjonen til hun har roet seg.