MA for 2 gang i 5-eller 6 uke....

[Gjest]

Så gikk det galt igjen.....

Er nettopp kommet hjem fra sykehuset, fra gyn UL, og de hadde desverre dårlige nyheter. Embryo (som nå skulle vært et foster i 10+5 ) døde i 5 el 6 uke. Det stemmer med brysstforandringen, for før der var de superømme, men så avtok det mer og mer etterhvert. Men jeg har hele tiden kjent at det var noe der, og magen min har vokst...men som gyn.legen sa, og viste meg, så var embryo på str med 1 cm.

 

Fikk med meg tabletter hjem, som skal starte prossessen med tømmingen fra livmor, siden jeg ikke hadde blødd noe tidligere, og sånn slipper jeg kirurgisk utskrapnig, men blir på en måte overlatt til meg selv. Fikk beskjed om å ringe dem, hvis jeg ble redd eller usikker på om jeg hadde fått ut alt. Skal til kontroll uansett utfall på onsdag.

 

Jeg er tilfreds med opplegget jeg fikk, men blir nok likevel litt redd når (eller hvis ) jeg kjenner smerter, for de ville blitt litt kraftigere enn en vanlig mens. Akkurat nå er jeg rolig, sikkert i sjokk, men det hjelper alltid for meg å skrive om det, så det er litt lettere nå enn det var på sykehuset i stad ihvertfall.

Blødningen har akkurat startet, for nå nøys jeg, og der kom første blødning. Da er det vel bare å stålsette seg.....

 

Har skiftet nick, hadde MammaDilla er gravid, men skifter til Jeg ER mamma, for det er jeg til vår nydelige datter på 5 år :-) takk og lov for at vi har henne.....

[Tredjegull]

(Kopierer inn det jeg skrev på 1trimester-innlegget...)

 

Jeg svarte deg på ditt innlegg som du hadde for en stund siden ang blødningene... Kjempe trist å høre at det gikk galt med deg også. Jeg hadde det likt som deg med småblødning i et par dager før jeg var til ultralyd. Og fikk der beskjed om at det hadde stoppet å vokse rundt 6uker. Og jeg skulle også vært 10+5 som du skulle vært. Jeg valgte å ta utskrapning samme dag som vi fant det ut. Det var det som føltes riktig for min del. Det har vært tunge dager, men det er en trøst å vite at hjertet til lille gullet antagligvis aldri begynnte å slå. Og at kroppen ordner opp selv... Har litt småblødninger enda, men det er ikke mye. Så jeg regner med at det stopper snart.

 

Jeg er også veldig glad for de barna jeg har, for det tror jeg er en veldig stor trøst i en sånn situasjon. Har tenkt mye på de som ikke har noen fra før, da må det jo være mye verre å miste på en måte. Men jeg må si, det føltes som om verden raste sammen akkurat da vi fikk se at det ikke var noe liv der. For i løpet av de 6ukene jeg viste jeg var gravid har man jo rukket å glede seg så veldig mye.

 

Men jeg håper det går bra med deg, og at kroppen din ordner opp fort og uten for mye smerte. Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det nå!

 

Kan jeg spørre om det er lenge siden du hadde den forrige MA'en? Jeg er så redd for at det skal skje igjen...

 

Ønsker deg lykke til videre!

[Gjest]

Kjære tredjegull.

 

Trist på dine vegne også...

 

Jeg mistet i MA i november i fjor. Så det gikk 6 mnd da...og 6 mnd mellom jeg ble gravid begge gangene.

 

Ønsker deg og lykke til videre.

 

Jeg venter nå på at mannen min skal komme hjem. Har ringt han på jobb, og spurt om han kunne komme tidligere hjem i dag, så kan vi snakke om det før vi henter datteren i bhg.

Det er også veldig kvalmt og deprimerende å vite at man bærer på noe dødt inni seg så lenge....skulle jo tro det ble forråtnelse inni der...huff. Bra kroppen tåler det ihvertfall. Men nå er det ihvertfall på vei ut.

 

Håper på bedre tider for alle oss som har mistet ( tenk kjærlighet ).

[Tredjegull]

Jeg var til kontroll på formiddagen den dagen jeg fikk beskjed om at det hadde gått galt, og siden vi valgte å ta utskrapning så måtte jeg faste i 6timer før de kunne gjøre inngrepet. Og da var det tanken på at det var noe dødt inne i meg som var veldig vanskelig å akseptere... Det var en fæl tanke synes jeg også. Men nå er det bare tomt inne i der... Siden det er mitt tredje svangerskap så kommer nok magen litt fortere tror jeg... Og jeg har i alle tre fått mage tidlig... Så magen min var kommet litt den, og nå er den vel borte igjen... Føler jeg er over den verste perioden, og har snakket veldig mye om det. Men er usikker på når jeg er klar for en ny graviditet... Har veldig lyst på et barn til, men er så redd for å oppleve dette igjen. Jeg har alle gangene blitt gravid fort, og det er godt. Vi snakket en del om det i går, og tror vel det blir til at vi prøver igjen etter en menstruasjon. Vi har blitt anbefalt å vente til det, for da skal vel kroppen være frisk å rask igjen...

 

Har dere fortalt til datteren deres at det var en baby i magen din? Skal dere isåfall fortelle henne at det ikke er det lenger?

 

Vi har fortalt det til gutta våre, men minstemann på 2skjønner vel ikke så mye. Og eldstemann er 4år å skjønner vel litt... Men vi har tenkt at kanskje, hvis vi blir på veg etter en menstruasjon at vi kanskje unnlater å fortelle han det... De har jo ikke tidsbegrep enda...Vi har jo bare sagt at det er lenge til at vi får møte babyen...

 

Det er litt vanskelig dette synes jeg...