Noen kommende alenemødre?

[majtai&martine]

Er ny her på sia, 24år fra Ålesund, har termin 21. juli og er mitt oppi en separasjon, ikke noe kjekt. Det begynte med da jeg ble gravid, jeg og barnefaren bestemte at vi skulle klare dette selvom det ikke var helt planlagt å få en unge nå, men vi var lykkelige trodde jeg... Tida gikk og jeg begynte å se en liten forandring hos han, hvordan han var rundt meg etc... så sa han her om dagen at han ikke hadde så sterke følelser for meg lenger. Spurte om han hadde noen andre men han sa nei, så jeg trodde på han, naiv som jeg er. Tenkte at kanskje vi kunne løse dette på en eller anna måte, ikke med separasjon. Han sa en dag at han trengte ei helg for seg selv å tenke litt, så jeg syntes det var en god ide. Fikk en del sms den helga fra et ukjent nr., som jeg skjønte med en gang var ei dame som sa at hun lenge har hatt et forhold til mannen min, ble helt knust og det at jeg fikk vite d av henne og ikke av han først. Feiging!!! Fått det litt på avstand nå, men fortsatt lei meg, sint og frustrert over en jeg elsket så høyt kunne gjøre noe så onskapsfult mot meg. Får mye støtte fra familie og venner, men føler meg likevel trist og ensom hele tiden...snufs! Hvis noen er/har vært i en lignende situasjon, hadde det vært kjekt med svar evt. noen råd for hvordan man kan komme seg videre på...

[Winterlady]

Uff, føler så med deg...En kan virkelig lure på hva det er med disse mannfolkene noen ganger...! Har ikke vært i helt samme situasjon som jeg, da forholdet mellom meg og barnefaren var relativt ferskt da jeg ble gravid- men kan bare forestille meg hvor sårende det må være å oppleve dette fra noen du har vært sammen med i lang tid. Er vanskelig å gi gode råd synes jeg, bortsett fra å tillate deg og sørge og være sint. For det er viktig å bearbeide disse følelsene. Også må du nok ta stilling til etterhvert om du eventuelt ønsker å gi ham en ny sjanse når han kommer tilbake til deg- for det tror jeg nok det er stor sjanse for at han gjør med tiden når han har fått bearbeidet sine egne følelser. Du skriver ikke noe om hva hun han treffer skrev i sine meldinger, sier hun at de er glade i hverandre og at de skal satse, eller at hun bare synes du har rett til å vite at de har hatt et forhold..? Vet også at selv om alt kan føles svart og trist, så husk at du ikke alltid kommer til å føle det sånn! Med tiden tenker man f.eks. på det litt mindre for hver uke, og en dag har du hele dager hvor du ler og trives, og ikke tenker på bruddet i det hele tatt- men det vil nok ta litt tid. Husk at det er han som driter seg ut nå som ikke klarer å se klart hvor flott du er . Klem fra meg!

[majtai&martine]

Takk for oppmuntrende ord:)

Tror ikke vi finner tilbake til hverandre, for forholdet deres har vart i 4 mnd. nå, og de er gla i hverandre. Hun er til og med alenemor til to! Vil ikke ha en mann som lyver og er utro, da har jeg det bedre uten han.

Det er vanskelig siden jeg har litt følelser for han enda, men må bare tenke på at dette går over som du sa...

Har termin den 21. juli, og vil prøve å konsentrere meg om babyen av det lille jeg har igjen av graviditeten.

Jeg gleder meg og er litt redd for fødselen, men har ei fantastisk mor som støtter meg. Klems:)

[Gjest]

Hei på deg, Majtai.

Jeg er i en lignende situasjon som deg, og bor ikke så langt unna deg heller. Har termin 27 juli og venter ei lita jente om ultralydene har rett :-)

 

Mannen min (vi har riktignok ikke vært gift, kun samboere) fant seg også en ny dame som han nå bor sammen med, da jeg var 4-5 mnd på veg. Jeg trodde vi hadde et ganske godt og solid forhold, men der tok jeg feil.

Han var riktignok noe skeptisk da jeg ble gravid, siden det ikke var planlagt, men kom seg raskt av sjokket og gledet seg (virket det som) til babyen skulle komme.

Siden han har vært ukependler merket jeg aldri at han hadde funnet seg en ny, han kom jo hjem i helgene som normalt. Sjokket var derfor ganske stort da det viste seg at at venner kunne informere meg om at han hadde ny samboer! Da katten var ute av sekken, viste deg seg at han ikke hadde nevnt babyen eller meg med et ord, så hans nye dame var totalt uvitende om oss.

Det hele kuliminerte med at han ringte meg og bad om termindato - og jeg min idiot forstod ikke at han var ute etter å late som om han ikke visste om graviditeten! Det fikk jeg vite via vennene senere.

 

Heldigvis innså jeg hvilken idiot han var og savner han ikke et sekund lenger. Syns heller synd på den damen som har endt opp med en notorisk og utro løgnhals som han.

 

Den nye damen her i gården er også alenemor, og gutten hennes har store adferdsvansker som de sliter med i hverdagen. Og opp i dette ramler en slik ustabil tulling? Stakkars guttunge, sier jeg.

 

Trøst deg med at følelsene går over etter hvert. Hos meg forsvant de heldigvis ganske raskt, men sårheten over å gå gjennom graviditet og fødsel alene er der fortsatt. Skulle så inderlig gjerne vært en "familie", men må bare innse fakta og holde hodet høyt hevet... Minner meg selv om å huske og puste når disse tankene setter inn, tenk så heldig vi egentlig er som venter en bitteliten baby?! :-)

 

Slike menn som de vi har rotet oss borti (selv om forholdene har vart lenge) er rett og slett ingenting å samle på. Jeg orker ikke tanken på å skulle ta ham tilbake, tenk å leve med den usikkerheten og mageknipen i all fremtid? Neitakk!

(Han bad om å få komme tilbake dagen etter nevnte telefonsamtale da hans kjære hadde kastet ham ut for å tenke - men ettersom jeg ikke har hørt noe mer, regner jeg med at ting har ordnet seg igjen...)

 

Nå gleder jeg meg masse til bebis kommer, holder på å klargjøre de siste tingene (selv om det er i tidligste laget :-). Jeg tar sannsynligvis med meg en venninne på fødselen, men dersom hun blir forhindret har min mor sagt at hun stiller opp.

Har du planer om å ha med deg noen?

 

Klem fra en som holder på å montere stellekommode! :-)

[majtai&martine]

Hei femalia *med jente i vente*

 

Det hjelper å høre andre har det litt på samme måten som meg, man føler seg ikke så alene liksom:) Får jeg spørre hvor gammel du er å hvor du kommer fra? Du sir du ikke bor så langt unna meg... blir det ålesund sykehus du tilhøre? Skal ha med meg mamma på fødselen. Barnefaren vil egentlig være med, men jeg tror ikke jeg vil ha han der...får vente i gangen heller.

 

Klems;)

[Gjest]

Hei igjen.

 

Jeg er 10 år eldre enn deg, er jeg redd - men holder meg godt! hihihi ;-)

 

Skal føde i Ålesund, men det er kun fordi det er stengt her i Molde når jeg har termin. Så kanskje vi treffes på fødestua? Har ikke du termin ca én uke før meg, den 21?

 

Jeg har riktignok stooore planer om å føde et par uker før tiden (haha, liksom) og da blir det i Molde.

Skjønner ikke helt hvordan jeg skal komme til Ålesund dersom riene har satt inn, det er ikke bare-bare å kjøre til Ålesund med rier, vil jeg tro... Håper jeg har en sjåfør tilgjengelig, men tør ikke satse på det heller. Taxi er utelukket, orker ikke sitte der med rier og en skremt, fremmed sjåfør.

 

Jeg har overhodet ingen kontakt med barnefaren, så det er helt uaktuelt å ha med seg ham på fødselen. Hadde uansett ikke planer om å ha ham med (han er ei enorm pingle), så det er allefall helt utelukket nå. Ikke kommer jeg til å si fra når fødelsen er i gang, heller. Slik som han har oppført seg og har benektet sin egen unge, føler jeg ikke at jeg har noen informasjonsplikt ovenfor ham. Han skal få vite om fødselen når han ser bilde i avisa...! Det får holde.

 

Hvor lenge har du vært gift, da? Selv var barnefaren og jeg sammen i ca 3,5 år. Syns det er greit å være uten ham nå, og spesielt før babyen kommer slik at bebis ikke blir knyttet til en mann som ikke stiller opp.

Jobber du, eller er du student, hjemmeværende e.l.?

Jeg jobber vanligvis full stilling, men er nå 100% sykemeldt - endelig. Sliter litt med rygg og bekken, for å si det mildt.. Men, klager ikke - snart er det over !!

 

Håper du har en fin dag!

Klem :-)

[helli]

Hei.

Det er ei grusom tid å være alene på. Ingen å dele gleden me. Eksen min fant også ei ny, av alle ting ei tailansk. Så her sitte eg. Eg e så glad for at eg fant dette forumet, endeligt noen som forstår hva det går i.

[Gjest]

Jeg vet, det er ikke noe kjekt...

Trøsten er at det går over overraskende kjapt, dersom du er i stand til å se hvilken fjott han er som forlot deg midt i denne situasjonen.

Følelsenene mine for barnefaren nå er omtrent ingenting, i såfall må det være forakt. Jeg orker ikke verken hisse meg opp eller bry meg med hva folk måtte fortelle om ham, jeg er heldigvis fullstendig ferdig med ham.

 

Jeg sørger for å dele gleden min med venner og familie, om de ønsker det eller ei. Det må de bare finne seg i så lenge situasjonene er som den er, for å si det slik.. :-)

Det er klart at man savner noen som er der hele tiden og som gleder seg sammen med en, men det er bare å stikke fingeren i jorda og la være å tenke på det.. (Veldig lett å si, selvsagt...) Jeg er fortsatt "misunnelig" på venninnene mine som også er gravide og som har menn som stiller opp - men jeg kan ikke få gjort noe med den situasjonen. Jeg ville ikke tatt barnefaren tilbake uansett, så det er egentlig en utopi å tenke på i det hele tatt..

 

Barnefar her i gården fant seg en skikkelig "bimbo", om du skjønner hva jeg mener.. MEN; jeg trøster meg med at det er bedre dét enn at han hadde dumpet meg til fordel for ei som var mindre pen, mye eldre enn meg og slikt...

 

Hvor gammel er du, helli? Og hvor langt er du på veg?

 

klem fra meg!

 

:-)

[helli]

Me komme te å få det mye bedre aleina, det e iallefall sikkert.

 

Eg e 25 å har termin 14, september.

Du då?

 

Klem:)

[MorraTeFreja]

Selv om ting er vanskelig når man er alene, så tenk som så. Vi får alle smil og klemmer og kos. Vi får høre de første ord og se de første skritt. Den første tannen. Vi får alt, faktisk dobbelt så mye av alt, siden pappaene ikke er tilstede. (eller bare delvis er tilstede)

 

Og om våre små håpefulle mot all formodning skulle ha noen mindre bra siden, ja så vet vi hvem DET kommer fra..........og ingen kan protestere.

 

Så det vil ikke kun bli vanskelig, det positive vil veie opp for alt slitet. Garantert.

 

Ønsker deg og alle oss andre lykke til!

[majtai&martine]

Hei igjen femalia!

Ja kanskje vi møtes på føden, man vet aldri når babyen vil ut ....

Håper at jeg slipper å gå overtid, begynne å bli litt lei av den magen som er i veien heile tia.

Har yrkesretta attføring, praksis på en klesbutikk to ganga i uka. Mer enn nok for meg, siden det begynne å bli tyngre for hver uke som går...

Har vært sammen med barnefaren 5 år, av dei 2 år gift. Endelig idag fikk jeg sendt separasjons papira! Føle at ting begynner å falle på plass,sånn at jeg kan konsentrere meg om å komme meg videre i livet å tenke 100% på babyen:o)

Dette skal jeg klare, og det virker det som du oxo gjør.

Bra denne siden er til, for ellers hadde jeg ikke klart det så bra tror jeg...

Klem fra meg & sparkebebisen ;o)

[Gjest]

Hei majtai!

Det er så beriende når man innser at livet går videre! :-)

Men, det er selvsagt innmari tungt i begynnelsen og det tar en stund før man venner seg til situasjonen...

Er det lenge siden du oppdaget hva som foregikk?

 

Jeg hadde lenge mine mistanker og allerede i mars var jeg inneforstått med at jeg ble alene med denne babyen.. Men, fikk ikke bekreftet mistankene mine før nå i midten av mai...!

Heldigvis greier jeg nå å fokusere 100 % på bebis og ting som må ordnes, og greier å ignorere alle tanker om barnefaren...

 

Gleder meg masse til jenta kommer, det skal bli så gøy!!

 

Hadde vært morsomt å møtt deg på fødestua,- men som du sier vet man jo aldri når bebis vil ut.. For min del hadde det vært veldig greit om bebis kom noen dager før termin, for da fikk jeg føde her i byen.. Litt enklere med besøk (kjenner INGEN i Ålesund...!) og kortere veg både til og fra..

Har en venninne som er jordmor og hun skal gi meg modningsakupunktur og stripping når det nærmer seg jazzfestival, for da kommer hun på besøk! hehhe, håper det virker - for jeg har sprøyte/nåleskrekk, så da bør det være verdt det! :-)

 

Jeg er også sjeleglad for at jeg er sykemeldt nå, det blir jammen tungt med denne magen etterhvert...! Har fått mesteparten av utstyr på plass, så nå kan jeg snart velte meg ned på sofaen og gro fast der de neste ukene...!

 

Klem tilbake fra bebis og meg! :-)

 

 

 

[majtai&martine]

God morgen!

 

Hadde en liten mistanke jeg oxo, men fikk ikke bekreftet dette før et par uker siden... Selvom det er tøft enda, klare jeg bare mer og mer å glede meg til babyen kommer. Vet ikke om det blir gutt eller jente, for på ul va den så hemmelighetsfull og nektet å si det til meg.

Har bare kjøpt vogn og litt babyklær jeg, så begynne å få litt panikk!! Skal flytte mitt oppi det hele oxo, fått meg leilighet som jeg skal overta fra 1.juli.

Så jeg kan ikke helt slappe av enda, men gleder meg til jeg oxo kan det.

 

Koz fra oss som skal på kontroll med jordmora idag ;o)

[Gjest]

Åh, kos deg hos jordmora i dag. Det er alltid like kjekt å gå dit, selv om det ikke er så mye variasjon fra gang til gang.

 

Skal du flytte tre uker før termin? Du er jaggu tøff, håper du har maaaaasse bærehjelp! (eller flyttebyrå..!)

Det er bare å knipe igjen inntil du er på plass i ny bolig, så skal du se at h*n kommer før du aner ordet av det..!

 

Jeg var på 3D-ultralyd i Oslo i slutten av mars og da fikk jeg bekreftet at det var en liten pike som er i magen. Håper inderlig at det er riktig, hvis ikke kan dette bli en meget kjønnsforvirret gutt... Alle klærne er i rosatoner og jeg har kjøpt ørten kjoler...! hehehe.

 

Håper du føler at det er lys i enden av tunnelen, det er tøffe tider men vi får satse på at det er verdt innsatsen!

Ha det gøy hos jordmor, nå skal jeg ut og se om jeg finner en ny gressklipper *sukk*

 

 

Klem fra oss! :-)