Har vi ikke lov til å sørge vi som har mistet?

[ano`num *17.03.10*]

Virker ikke slik.

Hva synest dere?

 

Det var jo vårt barn. Selv om vi "bare" var 6uker på vei.

Vi hadde strevd lenge for å klare det, vi hadde akkurat begynt å virkelig skjønne at vi faktisk vår så heldige å være gravid igjen.

Så gjekk alt til h....

 

Det er jo så mange som reagerer med "dere er jo så heldige at dere har hverandre" eller "dere har jo ei herlig jente fra før"

Men det er ikke samme barnet.

Har så lyst å slenge i ansiktet til mamma (Hvor responsen var "kjørte nettopp forbi ei bilulykke hvor ungdommen satt i grøfta å gråt. Sikkert ei dødsulykke" Har de større rett en oss til å sørge?) hvor ufølsom hun faktisk er!

Vi er glad for at vi har hverandre, vi er kjempeglad -hver dag- for at vi har fått et barn. Selv om vi "klager" over henne nå & da.

 

Det er så synd at det er så vanskelig å skjønne at dette er ei sorg på lik linje med alle andre sorger.

Vi fikk aldri bli kjent med barnet vårt. Ikke vite kjønn, ikke sett ansiktstrekk eller synge god-natt sang. Men det er og var vårt barn. Vi gledet oss til å få holde det, og hadde mange følelser for barnet.

[Lillemor ♫]

Hei.

Samboeren min sier alltid at vi må sette ting i perspektiv. Med det mener han at det alltid er noen som har det verre enn oss selv. Betyr det da at jeg ikke skal få lov til å ta innpå meg et og annet, spør jeg. Joda, men ikke så lenge.

Her er vi dypt uenige. Bare så det er sagt. Jeg mener ikke at vi skal grave oss ned og ikke titte opp igjen før det er gått laaaaang tid. Men en sorg må få lov å bearbeides før den kan gå over av seg selv.

 

Selvfølgelig skal dere få lov til å sørge. Skulle bare mangle. Det har vært liv. Et seks uker gammelt liv. Det er ikke ingenting. De mest vitale organene er faktisk allerede dannet på dette tidspunkt. Klart dere skal sørge.

 

Jeg kjente en sorg da jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne bli mor uten hjelp av vitenskapen. Da vi så ble satt på liste for ivf, kjente jeg og håp. En venninne av meg mistet barnet sitt etter ti uker nå i vinter. Der var og sorg. Hun så ti fingre og ti tær, et bitte lite barn. Det var en gutt! Klart det oppstår sorg i slike situasjoner.

 

Dette ble langt, men sørg ivei dere, men for all del. Ikke glem lilejenta oppi alt dette. Hun trenger dere, og dere trenger hverandre, og henne mer nå enn før kanskje. Folk som ikke har opplevd dette selv, og folk som ikke har vært gjennom prosessen med ivf kan umulig skjønne hva dette dreier seg om. Følelser, håp, frustrasjon, gleder, nedturer, oppturer, flere nedturer.

 

Sender en god klem til deg :-)

[Alabana]

Kjære deg

 

Så utrolig trist at du mistet. Og selvfølgelig har du all grunn til å sørge. Selv har jeg hatt tre spontanaborter og mistet en baby i forbindelse med fødselen. Har også mislykkede ivf-forsøk bak meg. Så jeg vet hva det vil si å sørge.

Etter min første abort for ti år siden var jeg helt knust. Jeg var sykemeldt fra jobben i en uke. Når man blir gravid begynner man å se for seg en fremtid sammen med det nye barnet. Når fosteret ikke utvikler seg og spiren dør, er det all grunn til å sørge over det som ikke ble.

Folk som skal trøste kan si mye dumt. Det som er ment som en oppmuntring virker heller som en bagatellisering. Da vi mistet vårt barn i forbindelse med fødselen, fikk vi også høre ting som var veldig sårende.

Ta deg tid til å gråte ut, det er lov å være lei seg. Men vit også at etter tøffe dager kommer gode dager.

 

Jeg trodde aldri at jeg skulle komme meg ut av mørket etter at vi mistet vårt barn, men tiden leger faktisk sår.

I dag er jeg lykkelig mor til to levende barn.

[Bia-liten]

At det er så vanskelig å skjønne at sorg ikke kan måles eller veies?

 

Ingen andre bærer deres sorg, den er det bare dere som kan bære.

- Hvis du mister en venn er det vanskelig å skjønne fullt ut for en ensom. Den vil tenke at du har ihvertfall hatt noen en gang.....

- Hvis du mister en kjæreste/livsledsager er det vanskelig å skjønne fullt ut for en ufrivillig enslig. Du har jo ligget i armene til noen.

- Hvis du mister et barn er er det vanskelig å skjønne fullt ut for en ufrivillig barnløs, du har jo holdt noen i armene.

- Og i deres situasjon..... dere har jo en fra før, og du kan jo tydeligvis bli gravid med litt hjelp...... mange som ville ønsket seg i deres sted.

 

MEN: alle må bære sin egen sorg. Og den kan ingen smake for deg. Kanskje moren din burde få klar beskjed om at hun ihvertfall bør respektere sorgen deres selv om hun ikke forstår den. Det er jo ikke hun som har levd i måneder og år i den paranoide tilstanden hvor du til enhver tid vet når/hvor/hvor lenge det er til/siden EL/sprøyte/uttak/mens osv osv. Man blir sprø av mindre!

 

Stor klem og et lite laken av et lommetørkle til å tørke tårene med!

[Lillemor ♫]

Kom forresten til å tenke på en sang av Bjørn Eidsvåg som passer godt, Eg ser.

"Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina tårene for deg, men eg vil grina med deg."

 

Det er det vi gjør her inne. Vi gråter med hverande............