Hvordan få han på gli?

[Anonym bruker]

noen som har forslag til hva jeg kan si til mannen min for at han skal forstå at vi bør begynne prøvingen? Han tar så lett på d å bli gravid... jeg vet at det kan ta laaaaang tid, og at d ikke en gang er sikkert at vi kan få barn.... Men det virker som om han tror at den dagen vi bestemmer oss helt, så blir jeg gravid innen 12 timer. Så lett er det jo ikke...

Vi har bestemt oss for å få barn, og jeg vil jo da begynne å prøve, mens han er mer laid-back og sier at det ikke haster.... Jeg kan gjerne være "cool" og avvente sammen med mannen min, men jeg blir så oppgitt over at han ikke har noen "plan" for graviditet/barn...

 

Noen råd?

[Kondis som en murstein]

Jeg holdt helt kjeft om babylaging i et halvt år. Det fordi han sa klart ifra til meg at han var lei av maset mitt!!

 

Etter et halvt år, ble to av venninnene mine gravide, og vi kom inn på temaet igjen. Jeg sa at hun ene hadde prøvd et år. At hun hadde gått på p-piller (som jeg gjorde) i mange år og at det kan ta veldig lang tid før man kommer inn i syklusen igjen...

 

Vi bestemte oss for å slutte på p-pillen mnd etter, men etter et par dager kom han krypende og sa at jeg like godt kunne kaste brettene med piller )

 

Lykke til!!

[Anonym bruker]

Skjønner akkuratt hva du mener.... Var i samme situasjon selv for ikke lenge siden. Jeg måtte bare ta det med han en dag det holdt på å "renne" over for meg. Jeg hadde så intest lyst, hadde hatt det lenge. Han visste at jeg var klar og jeg visste at han ikke var klar enda. Det er over 1 år siden jeg tok opp samme tema. Jeg tenkte at jeg får vente å se om han forandrer seg. (han er 28 år nå og vi har vært sammen i 8 år). Nå ble ønsket om barn så stort at jeg måtte ta den samtalen igjen her for noen mnd siden. Jeg sa at jeg ikke kunne vente mer og at han måtte bestemme seg. Om ikke annet gi meg et svar på om vi kunne begynne med prøvinga innen 6 mnd f.eks... Jeg sa også at jeg hadde snakket med Legen min og han hadde lurt på om jeg ikke snart skulle slutte på pilla. Legen min hadde "liksom" sagt til meg at det kan ta tid å bli gravid så om vi ville ha så burde vi kanskje begynne. (den var ikke helt sann da...,men det virka som om han skjønte mer om det med at det ikke skjer på 12 timer akkuratt....)

Nå har han forandret mening og vi er i vår 2pp. Han ville jo ha barn med meg, men var redd for hva ansvaret av å ha et barn ville medføre. Vet ikke helt hva det er med gutter/menn....de føler vel aldri at de blir gamle nok.

Mitt råd er: snakk om det først, gi han tid til å tenke seg om og ta det opp med han igjen. Du må få han til å forstå at ting ikke skjer på 123.... dessuten som du sier, ingen har noen garanti!

 

Masse lykke til!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! ))))

[Anonym bruker]

Hei igjen.............

Leste visst innlegget ditt litt for fort.....leste først nå at han vil.

Sorry...........

 

Lykke til iallefall

[Anonym bruker]

Det var som om jeg skulle skrevet innelegget selv! Har det på akkurat samme måte!

Sambo tøyser det vekk hver gang jeg komme inn på tema. Han later som om han ikke hører hva jeg sier og vil ikke snakke om det. Men vi har snakket seriøst om det noen få ganger og jeg vet han vil ha barn, men han vil vente til vi er ferdige med studiene.

Jeg vil gjerne prøve før, da det enda er 3 år til jeg er ferdig. Og dersom jeg skulle ventet til etter studiene så kan det bli problemer med å skaffe jobb da arbeidsgiver ofte skjønner hva som er i vente.

 

Huff, skulle så inderlig gjerne fått han på gli jeg også....

 

[OhBaby!]

samme her.. han fatter ikke at det er noen hast, vi er begge 26 år. jeg har veldig lyst!! og han takler ikke helt tanken på at en liten klump skal bli avhengig av oss tror jeg..m en jeg går på johannesurt pga liten depresjon/tilpasningsvansker på nytt bosted, og han vet godt at det kan innvirke på p pillene ,men tislutt lot han meg beg på j.urt.. og jeg har GOD virkning av de, så da mener han det er viktigere at jeg har d et bra, enn om jeg skulle bli ikke planlagt gravid.. men vi er jo begge modne nok i bøtter og spann! mannfolk!

[Anonym bruker]

Helt enig! Vi er 25 og 31, og jeg føler faktisk at det begynner å haste litt. Jeg har lyst på to barn med ganske stor aldersforskjell, men det ser dårlig ut det nå om jeg ikke får han på gli snart!

 

Skjønner ikke hvorfor menn er så redd for det. Sambo klarte å presere å si at "jeg vet jo ikke hvordan man er pappa, jeg vet ikke hvordan man gjør det..." hehe, måtte le litt. Det er vel ingen som helt vet hva de går til, men mennene ser ut til å vær ekstra engstelige der!

 

Han skjønner ikke det at det faktisk er mange fordeler med å få barn i studietiden. Desverre får han støtte av både mine og hans foreldre, så jeg føler nesten at det ikke er noe håp. Og dersom vi skal vente til etter studiene så kan vi ikke beynne å prøve før jeg er 28. Og da kan jeg utelukke videreutdanning som jeg egentlig har lyst til. Og spørs også hvor enkelt det er å få jobb i en prøveperiode, så da burde vi kanskje igjen ventet til jeg har fått jobb og jobbet noen år, og da er jeg brått godt over 30!!!

 

hehe, nå ble jeg engasjert her merker jeg! Mannfolk!!!!

 

Gode tips og argumenterbåde til sambo, foreldre og svigers tas i mot med stor takk

[Anonym bruker]

Jeg er så enig, så enig med dere damer! jeg vil, han er ikke klar, vi har alle forholdene til rette: bil, leilighet, jobb begge to... vært sammen lenge (over fire år), er voksne begge to (jeg 25, han 27). Han føler seg ikke voksen! Og sa til og med i går: "Jeg synes vi er blitt altfor voksne, jeg!"

 

Hvor bor dere damer, kanskje vi kunne møttes, registrert oss på hverandres msn eller lignende?

 

Dette er frustrerende!

 

Vil ha bebis snart...

[Anonym bruker]

ja, det hadde vært koselig å ha noen å snakke med som er i samme båt:)

 

Om du/dere legger igjen msn adr på mailen min, så legger jeg dere gjerne inn på lista mi:) mailen er [email protected] (dette er ikke msn adr min...)

 

Hilsen anonym nr 4 og 6