Redd...

[Anonym bruker]

Dere synes kanskje dette innlegget er dumt.. men ikke les ferdig hvis det er uintressant... For meg er det et problem.

Jeg har en skjønn liten gutt på snart to år og ønsker meg etterhvert søsken til han.. men jeg er såå veldig redd for at jeg ikke skal få nok tid til lillegutt.. rett og slett forsømme han.

Så lurer jeg også på hvordan jeg skal klare og bli like glad i ett nytt og annet barn. Jeg ELSKER go gutten min så høyt at det er vanskelig å skjønne hvordan man kan gjøre det med ett annet barn...

Skjønner dere? Dumme tanker kanskje... ja mulig men sliter litt jeg altså.

 

Tusen takk for svar.

[Vitapan]

Det tenkte jeg også på når jeg gikk gravid med nr 2. Men når babyen var født så svulmet morsfølelsen over meg med en gang. Jeg har nå 3 barn og jeg elsker de alle like høyt.

Kan nevne at med nr 1 så tok det litt tid før morsfølselsen kom, synes det var fjernt og rart at jeg nå hadde fått en baby. Men når den først kom så ble det overveldende nesten, og jeg kan love deg at får du flere barn så vil morsfølelsen komme med en gang og du vil elske det barnet like mye. Men, burde vel kanskje ikke si det høyt, den første du får er alltid litt ekstra spesiell tror jeg.

[mrs. frost]

Jeg synes ikke det er dumme tanker. Har det litt sånn innimellom selv, var verre når vesla var 6-10 mnd. Føles som om jeg ville være "utro" mot vesla hvis jeg fikk en ny unge... Men kommer vel over det i tide til jeg ønsker meg en til? Jeg er vokst opp med mange søsken, og kan ikke huske jeg var sjalu eller lei meg for å måtte dele mamma. Jeg fikk en del storesøsterprivelegier, og det var jo ekstra koselig da!

[Susanne-75 3 gutter!]

Hei hei!

 

Det er helt normalt å tenke sånn, tror de fleste lurer på hvordan man skal klare å bli like glad i nummer to, iallefall når de ikke eksisterer enda...Jeg lurte på dette helt til nummer to ble født, ja faktisk ganske lenge etterpå.

 

Jeg tror du kan ta det helt med ro, du vil kanskje ikke føle like sterkt for nummer to, ingenting kan sammenlignes med det første barnet. Men det er greit, det er andre ting som er sterkere med nummer to. Feks er man ikke like redd og overbeskyttende og det er derfor lettere å glede seg over alle de små og store variasjonene i temperament og personlighet.

 

Feks hvis førstemann pillet nese kunne jeg bli kjempestressa med tanke på at han skulle finne på dette i tide og utide og at det skulle bli skikkelig pinlig. Når minstemann nysgjerrig undersøker innholdet på fingeren kan jeg mer avslappet humre litt over hans umettelige nysgjerrighet over alt han ikke vet hva er :-) Kanskje et litt merkelig eksempel men:-)

 

Hørte noen beskrive dette med kjærlighet til ungene så bra en gang, at man hadde forskjellige "kontoer" for hvert enkelt barn. Jeg vil påstå at i tillegg har jeg en konto for "søskenflokken" - når ungene leker sammen kan jeg formelig se for meg de minnene de skaper for hverandre - og selvfølgelig oss foreldre...

 

Og dette med å forsømme gutten din, vel vi er alle forskjellig med hensyn til når vi syns det er naturlig å få flere. Du vil kjenne det når du og gutten din er moden. Allerede om et år vil du se hvor stor og selvstendig han har blitt og kanskje du da vil føle at du har mer kapasitet. Selv ventet vi til nummer en var 6, men vi måtte jo prøve ei stund da...Men da var vi absolutt klare!!

 

Huff dette ble langt, men håper du hadde noe nytte av det!!

Lykke til, kos deg med gutten din!