sukk...

[Mum K&K]

Da var det duket for et par harde avgjørelser... Skal flytte i fra barnefaren, men vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre med barnet vi venter...Har et barn sammen fra før, men han ønsker absolutt ikke et til.

Det blir i tilfelle hardt å være alenemor til to?!? eller hva?

Men,det er vel andre som har klart det før meg?!

Jeg har ikke lyst til å ta abort...ønsker å bære frem barnet og skape et trygt og harmonisk liv for det og barnet jeg har fra før (10 mnd).

Jeg måtte ha flyttet fra barnefaren uansett, pga store personlige problem han har, som jeg (vi) ikke kan leve med.

Det er veldig synd at ting har blitt som de har blitt...men,synes det er feil at han skal tvinge meg til abort?! det er jo begges ansvar at jeg har blitt gravid igjen nå.

 

Andre i lignende situasjon? jeg synes dette er skikkelig kjipt å være midt oppi...

 

 

[Anonym bruker]

Jeg tok selv en abort ganske nylig, ikke under tvang men ganske så nært.

 

Om det er særlig lurt tviler jeg sterkt på. Men råde deg tør jeg ikke.

 

Jeg ville bare fortelle deg at det å være enslig med barn faktisk ikke er det marerittet som mange fremstiller det som. Det er ikke bare lett, med ansvar for syke barn alene, det kommer ikke så mye penger som folk tror osv. osv.

 

Men selve ansvaret og situasjonen bør slettes ikke være vanskelig eller ille for alle, der veier det nok tungt hvordan en selv ser på situasjonen.

 

Jeg ble alene med to barn. Største var tre år og minsten var tre måneder gammel. Vi hadde slitt lenge i forholdet men nr to var planlagt. Jeg tenkte nemmelig slik at jeg like godt kunne være alene med to som med en, da hadde de iallefall søsken. (så ikke meg selv få fler barn med en annen den gangen)

 

Vi solgte huset, måtte det pga. han, jeg bodde i tre måneder på et rom hos en meget hissig og sur mor, og endte med å flytte til en liten by et stykke unna hvor jeg så godt som ikke kjente noen, pga problemene med å få leid bolig rundt der vi bodde som enslig mor. ( ja, det var faktisk de som var ærlige nok til å si det rett til meg når jeg ringte ) Pappan tok bil, mobil, sine møbler, noen av mine møbler, jeg satt igjen med noen pappesker og to svært små barn.

 

Ja, det var slitsomt å være så alene, det var slitsomt å vente til ungene hadde sovnet og så kjøre flyttelass alene hele natten, det var illle å måtte vekke en unge midt på natten for å kjøre over en halvtime til legevakt når den andre var syk. Det var slitsomt å være uvenn med faren dems som plutselig fikk de styggeste sider.

 

Men, jeg elsket ungene mine, jeg satte meg som mål å få alt på plass pga dem, de var grunnen til i det hele tatt å leve når det stor på som værst. Og jeg hadde suksess.

 

Barna var og er meget trygge, harmoniske, snille og glade barn. Jeg får alltid meget god kritikk på deres vesen og væremåter.

 

Etter et år fikk jeg kjøpt en rekkehusleilighet, etter tre år ble pappan og jeg venner igjen (på det nivået at vi kunne kommunisere rolig og forhandle om samvær), etter fire år solgte jeg leiligheten og kjøpte hus i skogen til oss. Og etter over syv år som alenemor så fant jeg min nåværende mann.

 

Nesten åtte år var jeg alene med barna, og jeg kom dit hen at dette faktisk var en meget behagelig situasjon. Det har faktisk kostet meg en del å måtte gi slipp på alenetilværeslsen for å bygge et forhold til mannen min. Men jeg var aldri i den situasjonen at jeg synes det å være alenemor var et nedelag, en tris situasjon eller noe annet negativt.

Jeg var stolt av det og hadde aldri problemer med å si det til folk.

 

Det var litt lite jobbing i den tiden, men jeg klarte å utdanne meg, tok et hektisk år hvor jeg stappet inn tre års utdanning.

 

Så som du kan lese så er det fullt mulig å ha det meget godt som aleneforelder. Det er stritt til tider men det blir i stor grad hva man gjør det til selv. Nå er jeg en person som ikke liker å komme for nær andre og heller ikke har hatt backup av familie slik at jeg har vært ganske så alene for å si det sånn. Men det er muligheter som å finne støtte i venner, finne andre enslige å gjøre ting sammen med - ensliges forening har mye juleverksteder, påskeverksteder ol..

 

Så tenk gjennom dette før du tar avgjørelsen din.

 

Men samme hva du ender opp med å gjøre så ønsker jeg deg lykke til fremover.

[Mum K&K]

Da har jeg endelig bestemt meg for å flytte i fra samboer. Ikke lett, men har absolutt ingen interesse av å snakke om ting og eller komme frem til en løsning ang. graviditeten. Jeg nekter å ta abort fordi han tvinger meg til det.

Men,man må liksom ta tak i en ting av gangen... jeg fant ut at jeg ikke hadde det bra, før jeg fikk den positive testen. Så jeg hadde faktisk flyttet fra han , selv om jeg ikke hadde vært gravid akkurat nå. Så uansett så flytter jeg fra han...så får han vært litt alene og tenkt litt...

Og når jeg nå endelig havner i en leil.het alene, så klarer jeg vel å ta en beslutning vedr.abort eller ikke... tviler på at det blir abort. Men,siden det ikke er mulig å kommunisere med sambo om det, så må jeg nesten bare sette meg ned å tenke over hva jeg synes er best og riktig.

Jeg har stor tro på at ting vil ordne seg, selv om jeg havner alene med to små barn. Jeg er komfortabel med å være gravid, og jeg er heller ikke redd for å havne alene.... så jeg ser heller litt lyst på fremtiden.

Tror jeg og sambo får det litt bedre hver for oss... og så får vi se hva fremtiden bringer rett og slett.

 

Så fint at det har ordnet seg for deg! Godt å høre at noen har gode historier...synes enkelte er så skeptiske når man sier at man skal bli enslig mor...høres jo helt skremmende ut enkelte ganger. Skjønner jo at det kan bli tøfft til tider....men,det har jeg tatt med i beslutningen om å bli alene og jeg må prøve å takle det på best mulig måte.

 

Heldigvis støtter hans familie meg veldig og min egen familie også.

Det er jo ille at hans familie støtter meg langt mer enn han selv, spør du meg... men,slik er det bare.

 

God helg!