våkner om natten å leter etter babyen

[Anonym bruker]

jeg hadde det slik med mitt første barn, at jeg kunne våkne mitt på natten å lete etter barnet mitt... jeg trodde hun var i sengen eller at hun var blitt borte i sengtøyet.

våknet så å si hver natt...og noen ganger så gråt jeg mens jeg lette.

 

å for en stund siden så jeg Dr.phil, å da fortalte han at det kunne være et tegn på fødselsdepresjon.

å jeg vet at jeg har slitt med det og jeg sliter fremdeles med det.

 

men ville bare si at det å "lete" etter barnet om natten, kan være et tegn.

[Katta & Lille Plom]

Men jeg tror dette er et tegn på en "sunn" fødselsdepresjon (misforstå meg rett), at man er redd for å ha rotet vekk barnet sitt. Man kan oppleve det med kjærester og ting også. Jeg har hatt sånne opplevelser hele livet, men jeg har ingen former for depresjon (som jeg vet om!) Er bare litt vimsete når jeg sover, tror jeg. Jeg har lett etter kjærester, en tutekopp, øredobber, en parfymeflaske, sokker, en baby, en slange, hunden vår og en musefelle. Ting som har gjort sterke inntrykk i løpet av dagen som dukker opp i søvne/halvsøvne.

 

Jeg og lillejenten min sovnet en gang mens vi ammet liggende i sengen. Min mann bar lillejenten bort i sin egen seng, og jeg våknet sånn nesten og kikket på puppen min, trodde puppen var babyen og registrerte at den ikke pustet. Jeg dyttet litt i den, og min mann spurte hva jeg holdt på med. Jeg svarte at vi måtte prøve å få den til å puste. "Puppen din?" svarte han. Jeg ble skikkelig sint og sa "Nei, babyen min, vel!" Da forklarte han at babyen lå trygt og godt i sengen sin og sov. Etterhvert gikk det opp for meg, og jeg ble så flau at jeg nesten tok til tårene. Men dagen etter var det morsomt :-)

 

Tror bare det er sterke opplevelser som man bearbeider om natten, noen ganger i form av at man "drømmer" noe man er redd for i det daglige.