Til dere som KUN har født vha keisersnitt, har dere noengang følt sorg over ikke å ha født "normalt"?

[Anonym bruker]

Har født ett barn som endte i keisersnitt. Vi har planer om ett barn til men vet ikke om jeg tørr å ta sjansen på en normal fødsel neste gang. Babyen min var veldig medtatt når han tilslutt kom ut, og jeg kan ikke huske å ha vært så redd før. Fikk ikke ha han hos meg før et døgn etterpå. Er så redd for at dette skal skje igjen, og ønsker derfor planlagt keisersnitt ved neste fødsel.

 

Samtidig kjenner jeg en sorg over at jeg ikke fikk født gutten min vaginalt. Jeg kjenner sorg over at jeg ikke fikk lagt han til brystet med en gang, stryke og kjenne på han. Derfor går jeg runder fram og tilbake med meg selv om hva jeg egentlig ønsker neste gang. Er det noen andre som kjenner det slik?

[Drangelina]

jeg også!

Føler meg litt snytt rett og slett. Håper jeg kan føde "ordentlig" neste gang, men det blir antageligvis KS da også desverre....

 

[Mamma'n til Tuva & Ella:-D]

Hei hei...

 

Jeg ville bare si at jeg skjønner akkurat hva du mener. Tuva endte også med haste-KS, og det var ikke noe greit...

 

Med Ella hadde vi planlagt KS, og det var en helt annen opplevelse, en god opplevelse, MEN JA, jeg føler et savn ja, over det å ikke kunne føde barna mine vaginalt:o(

[Anonym bruker]

jeg har hatt to ks.. jeg sa i fra at jeg hadde et stort ønske om å få føde vaginalt.. men det fikk jeg ikke.. jeg har to haste ks fordi jeg føder alt fortidlig og fikk svangelskapsforgiftning.. men det er et stort savn ja.. hadde jeg fått velge så har jeg villa det ja... tenker så mye på det..

[Anonym bruker]

Når du sier at det planlagte keisersnittet var en annen opplevelse, hva innebærer det. Fikk du ha barnet sammen med deg? når fikk du legge henne til brystet? lurer på ALT her nå Regner med at den største forskjellen var at redselen ikke var så stor?

[Gjest]

Min fødsel enten med keisersnitt, og jeg måtte ligge til observasjon i 4 dager, så jeg har tenkt mye på den tiden jeg ikke fikk. fikk ikke vist henne frem til venner og bekjente, fikk ikke delt stundene med samboern(barnefaren) de første 4 dagene og sist men ikke minst hatt henne inntil meg.... hun var der sikkert 3-4 korte stunder i løpet av 4 dager... føler meg veeeeeeldig snytt ja...

[Mamma'n til Tuva & Ella:-D]

Jeg fikk Ella rett opp til meg ja, og pappaen ble med på stellet med jordmor og barnepleier etterpå, når det var gjort kom de inn med henne igjen til meg (jeg lå da fremdeles på bordet), og da ble hun lagt til puppen, en fantastisk opplevelse, dette skjedde ikke med Tuva, ho ble lagt redd på nyfødtposten det første døgnet.

 

Den største forskjellen var egentlig det at alt gikk så rolig og bedagelig for seg, og jeg husker ALT denne ganga:o)

[Anonym bruker]

Takk for svar, da er det jo noe å vurdere:) Det kan jo ikke bli værre enn første gang da. Hørtes jo veldig koselig ut da:)

[Mamma'n til Tuva & Ella:-D]

Formen var også MYE bedre andre ganga, dro hjem 2 dager før jeg egentlig skulle...

[ostekaka]

jeg husker jeg tenkte da pappan kom inn til meg med gutten vår i en hvit kappe med hvit lue på at han så ut som en engel som kom med babyen min til meg. de var absolut nydelige begge to. jeg var bare så lykkelig.

de 4 timene på oppvøkningen gikk forferdelig seint og jeg følte meg temmelig alene, men jeg tenker ikke på det nå, nå er ikke det viktig.

skulle vi velge å få en til hadde jeg valgt ks igjen om jeg kunne, det var trykt og jeg følte vi var i de beste hender.

[Anonym bruker]

Jeg er lei fordi jeg ikke fikk fullført "jobben" jeg hadde begynt på..

 

Selve keisersnittet var jo en fin opplevelse, og jeg fikk se vesla kort tid etter "fødselen" (jeg syns det er rart å kalle det en fødsel når faktisk ikke har født henne selv...), mens jeg lå på bordet. Opplevelsene etter operasjonen er så negative at jeg absolutt ikke ønsker å gjennomgå de igjen!

 

Jeg var så medtatt etterpå at jeg ikke orket å ha henne hos meg på oppvåkninga (når de kom med henne hadde smertestillende endelig begynt å virke... og jeg ble bare sløv). da kom kan med barnepleier og vesla, og barnepleieren kneppet opp skjorta og rev og slet i puppen for å legge henne til.. jeg skjønte knapt hva som foregikk..

 

I tillegg tok sykepleieren på vakt å klemte på magen min, uten at smertestillende virket så jeg fikk så vondt at jeg mistet pusten i flere minutter og lå bare å gispet etter luft. En utrolig negativ opplevelse.

 

Hadde planlagt dette med å legge henne til med en gang etter fødselen og bare kose oss på hotellet (Ullevål), men endte på barsel alene i stedet..

 

Neitakk, håper på vaginalt neste gang, men kommer til å kreve ks tidligere i prosessen om jeg ser at det går samme vei.

[hios]

Heisann! Jeg har hatt to keisersnitt, det første hastesnitt, det andre var planlagt. Har begge gangene fått hilse på prinsessene straks de ble forløst (ble forelsket ved første blikk begge gangene), far har deretter vært med på stell, veiing og måling mens jeg ble sydd. Har fått beibisene inn til meg ganske snart etter at jeg har blitt lagt til observasjon. Kan med hånden på hjertet si at jeg på ingen måte føler noen sorg over å ikke ha født mine barn vaginalt. Jeg har fokus på det faktum at jeg har vært utrolig heldig og fått to nydelige, fantastiske og velskapte prinsesser, om de kom til verden vaginalt eller ved keisersnitt blir for meg helt uvesentlig...... I tillegg så har jeg sluppet unna revning og urinlekasjer, slik jeg ser at flere av mine venninner sliter med...

 

 

[Gjest]

Skjønner hva du mener. Min fødsel endte med keisersnitt..

Lå også i narkose, så fikk ikke se babyen min før noen timer senere.. Jeg syntes det var veldig trist.. Sannsynligvis blir det nok keisersnitt ved en evt. neste gang også, og jeg vil ikke ha keisersnitt uten narkose.

Jeg syns det er trist, men sånn er det bare

[Gjest]

Jeg hadde et keisersnitt nå i september, hadde da lagt 22 timer i fødsel, men fikk ham ikke ut.. Jeg skulle jo ønske at jeg hadde klart å føde ham på vanlig vis, men det gikk ikke.. Følte et slags nederlag av å ikke få til fødsel og amming, men samtidig så vet jeg at jeg gjorde så godt jeg kunne! Det viktigste er uansett at jeg fikk en frisk og perfekt liten gutt..

 

Jeg er gravid igjen (termin i september i år igjen...), og skal i følge jordmor til samtale på KK når det nærmer seg termin (er nå 24 uker). Jeg vil helst føde vanlig, men samtidig så er jeg redd for å ligge så lenge - for at det så ender med nok et keisersnitt. Jordmor mener at dersom jeg ønsker å føde vaginalt, kan jeg bl.a. kreve å få journalført at dersom jeg har liten fremgang (at fødselen går i samme tempo som sist..) skal det veldig lite til for at keisersnitt skal innvilges. (Sist tok det 6 timer fra jordmor mente jeg måtte ha keisersnitt til det ble innvilget) Jeg vet egentlig ikke mer før jeg har hatt samtalen på KK.. Vet heller ikke om legene vil at jeg skal ha et planlagt ks, ettersom det bare blir 12 måneder siden sist ks..

[*Ulrikke*]

Jeg hadde rier i nesten 27 timer før det ble akutt keisersnitt. Jeg har aldri vært borti lignende smerter - og det helt forgjeves, da det kom til stykket...

 

Jeg kjenner ingen sorg over å ikke ha født vaginalt... Jeg har kjent hva rier er... Men jeg er litt nysgjerrig på hvordan pressriene er i forhold, og hvordan det ville føles å presse henne ut, så klart. Men sorg? Nei, absolutt ikke. Alt skjedde så fort, snuppa hadde det IKKE bra, og det ble gitt bedøvelse mens de løp med meg og i heisen ned til operasjonsstua... Jeg var så sliten etter så mange timer med sterke rier at jeg hadde sagt "okei" hvis de hadde sagt at de skulle ta meg med ned i bakgården og skyte meg, istedenfor å si at "jeg tror vi må ta et snitt NÅ"... Så jeg ville bare bli ferdig.

 

Det eneste jeg er litt "trist" for, er at den såkalte morsfølelsen tok en stund før den kom. Det kan det jo hende at det ville gjort uansett, men... Altså, ansvarsfølelsen og alt var der, men ikke den "strålende" morslykken... Den kom ikke før vi kom hjem, tror jeg...

 

Nå babler jeg meg ort her... Men nei, ingen sorg egentlig - jeg er bare litt lei meg for at da vi løp fra fødestua var det ingen som tenkte på å ta med kamera, så vi har ingen bilder av henne helt "fersk"... Ingen mens hun ble stelt osv... Men det får man jo bare ikke gjort noe med

[Gjest]

Ja, jeg savnet veldig det å få ha henne hos meg med en gang. Og følte det gikk lang tid før morsfølelsen slo skikkelig inn.

Hadde akutt ks etter en veldig lang og hard fødsel, og jeg hadde til og med pressrier i et par timer!

Og da det ble ks var jeg sååå sliten så jeg nesten sovnet da jeg endelig ikke var i et hav av smerter lenger, og var fullstendig utmatta.

De viste meg ikke engang snuppa før de tok henne med seg på rommet ved siden av for å undersøke henne, og da pappa'n kom ut med henne for å vise meg kom jm bare å dro han emd seg til barsel. Jeg så henne altså ikke før 2 timer senere, på oppvåkninga.

Men nettopp på grunn av dette så har jeg nesten bestemt meg for at jeg vil prøve å føde naturlig neste gang. Det er visstnok stor fare for at det ender i ks, men jeg får ihvertfall sjansen. En annen grunn er jo at etter 2 ks så får man ikke engang prøve på en naturlig fødsel, og vil liksom ikke føle at jeg har latt sjansen gå fra meg heller. Selv om jeg ikke tror vi skal ha mer enn 2 barn da.

Jeg vet at det ihvertfall ikke blir på samme måte igjen, for det blir satt opp en fødselsplan i samarbeid med meg, og de vil være mye mer hensynsfulle nå. MAn får jo heller ikke så lang tid på seg etter et ks bl.a.

[Anonym bruker]

Har 3 venninner som hadde ks første fødsel,de fødte alle vanlig til andre fødsel,og de sverger også til vanlig fødsel. Det er mye bedre enn ks.

 

[Morten Beate]

Jeg fødte nesten dattern min,bena hennes var kommet ut,men så satt hun fast,så det endte i akutt-keisersnitt.Så ja jeg føler meg veldig snytt for fødselen,føler meg nesten lurt.

[Gjest]

Det er först nå, etter 6 mnd, at jeg faktisk har begynt å föle en salgs sorg over at det ble keisersnitt. Gullet lå med rumpa ned og det föltes aldri som jeg hadde valget vaginal födsel.

 

Etterhvert kommer vi til å skaffe flere barn og satser på at det blir en normal födsel da!

[Gjest]

Det hender jeg lurer veldig på hvor preget vi begge er av opplevelsene helt i starten, ja. Sønnen min er en veldig selvstendig liten gutt som trives godt i eget selskap og roer seg ikke nødvendigvis bedre i våre armer enn i egen seng, feks. Jeg lurer på om det har noen sammenheng med at jeg ikke fikk ham opp til meg med en gang og heller ikke hadde ham hos meg i senga så mye på barsel på grunn av smertene. Og jeg lurer på hvordan det har påvirket meg som mor.

 

Jeg hadde heftige rier i 72 timer før hastesnitt (ja, mesteparten var modnigsrier, men fy så vonde!), så jeg hadde mye følelser på slutten der som jeg aldri kommer til å fortelle poden om, for å si det sånn. Så jeg har sørget en del over at fødselen ble en så negativ opplevelse.

 

Neste gang håper jeg å kunne føde vaginalt, men da skal jeg ha epidural (jeg hadde null smertelindring da de drev med tang og sugekopp på slutten der...), og jeg må nok vurdere et planlagt ks også dersom angsten blir for stor. Jeg har litt angst for de siste 5-10 cm som han ikke kom seg gjennom....