Hva er separasjonsangst?

[linken]

Når kommer den og hvordan skal man eventuelt takle det?

 

[Gjest]

I en fase, som oftest rundt 8 mnds alder første gang (men dette kan så klart variere!) oppdager plutselig babyen at du er borte og livredd for at du aldri mer skal komme tilbake. Babyen er i stand til å huske noe(en) uten å se det/den, og dermed også savne det som mangler. Som oftest er det moren som barnet er mest knyttet til, og barnet blir ytterst fortvilet når denne forsvinner. Dette fordi barnet enda ikke forstår at mamma ikke er borte for alltid. Når babyen ikke lenger ser mamma så er mamma borte i deres yne, de forstår ikke at mamma kanskje bare tisser på do el og er straks tilbake. Enhver adskillelse, om den er på 1/2 minutt eller 12 timer er akkurat like dramatisk for barnet, de har ikke tidsbegrep enda. I denne fasen bør man ta hensyn til barnet og ikke gå fra det, dets angst er høyst reel og vond for det. Lek mye "titt-tei" med barnet for å vise at selv om du forsvinner, så dukker du jo opp igjen med en gang. Øk tiden du er borte, lær barnet at dualltid kommer igjen. Si i fra når du går, gjerne si "hade" selv om du bare skal på do eller kaste ut bosset, marker at du går, og når du kommer igjen, så marker at du er tilbake med et "hei" el. Til slutt vil barnet forstå at du kommer tilbake og ikke lenger være så engstelig. Dette kan komme igjen flere ganger i barnets første og andre leveår.

[Gjest]

Den kommer gjerne i flere omganger. Den første sep.angsten kommer som regel ved 6 - 8 mnd alder(rett før barnet får objektkonstans). I denne perioden tror barnet at mor/far er "borte" dersom mor/far beveger seg ut av synsfeltet. Barnet får en forlatthetsfølelse, og vil reagere med fortvilelse(gråt). I denne perioden kan det være greit å gi barnet ekstra nærhet, men også å øve med barnet ved at du feks beveger deg ut av rommet samtidig som du snakker med barnet. Barnet vil da høre deg selv om det ikke kan se deg, noe som man antar minsker forlatthetsfølelsen. Når jeg sier øve, så mener jeg ikke at du skal forlate barnet dersom du ikke behøver det, men at du feks forlater barnet for å hente en kopp kaffe på kjøkkenet.

 

Neste omgang kommer gjerne når barnet har passert året. Ofte i forbindelse med barnehageoppstart/mor begynner å arbeide. Barnet blir naturlig nok fortvilet over å måtte forlate omsorgspersonen(e), så her er det viktig at det kommer en fast person inn i livet til barnet den første tiden(feks en "fast" barnehagetante, eller en dagmamma). Som regel har de fleste barnehager en kontaktperson som skal sørge for å gi barnet trygghet de første dagene.

 

Det som jeg synes er viktig er å gi barnet tillatelse til å føle på denne angsten, og at vi som foreldre tar den på alvor. For barnet er dette en nødvendig løsrivelsesprosess, og for oss foreldre er det viktig å gi barnet trygghet på at det ikke blir forlatt. For de eldre barna er det nå viktig å gi barnet beskjed dersom du forlater det(feks i barnehagen). Det å "snike" seg bort(som man med fordel kan bruke på de yngre barna), kan for de eldre barna være traumatisk.

 

Det finnes endel litteratur på dette området, så stikk innom feks biblioteket dersom du ønsker mer kunnskap:-)