Noen som tenker på adopsjon?

[WishToBeMom]

Hei...

Jeg har begynt å tenke litt på adopsjon..Veien med utredning, prøverør og uvisshet er lang...Mannen min vil helst ha egne unger, og det vil aller helst jeg også, men jeg synes det er en flott handling å adoptere, ikke bare fordi vi sliter og jeg har lyst til å gi opp... Dette er litt av en tålmodighetsprøve. Om man klarer å bli gravid med prøverør feks, så er det jo sjanse for at man kan mistet babyen de 3 første mnd, det kan skje noe under fødselen, vet ikke om jeg ville kunne takle slike tilbakeslag nå som veien til babydrømmen er lang og uviss...

Noen tanker hos dere andre?

[*anonymen*]

Hei,

 

Jeg er i den situasjonen du beskriver, altså mistet en baby (eller i alle fall det jeg følte var babyen min) i 8 uke som hadde blitt til ved IVF. I de første dagene/ukene etterpå var det helt utenkelig å begynne på nytt igjen og jeg vurderte adopsjon.

 

Problemet er at mannen min gjerne vil prøve igjen, og selv om sorgen over å ha mistet føles endelig stor og urettferdig og alt så tror jeg at jeg også vil det.

 

Så selv om jeg gruer meg til å begynne på nytt igjen så føler jeg at det ikke er "rettferdig" å adoptere mer som. Ikke enda. Kunne gjerne tenkt meg det egentlig, men ikke på grunn av frykten for å mislykkes med ivf, mer på grunn av at det er virkelig det vi vil. Det fortjener hverken jeg, mannen min eller det barnet som vi adopterer. Synes også det er en flott handling som du skriver (som kanskje også blir et valg jeg lander på på sikt) Men ikke akkurat nå.

 

Jeg takler vel heller ikke helt at veien til vårt barn er så usikker og alt det der så det er derfor vi gjør alt privat. Orker ikke å vente et sekund lenger enn nødvendig mer som. Det er en fæl følelse det, at jeg er så utålmodig mer som, tenker masse på det osv.

 

Jeg vet ikke, dette ble kanskje rotete (som følelser kanskje er) Uansett ønsker jeg deg lykke til, samme hva dere velger å gjøre.

 

vennlig hilsen

 

[susse]

Hei på deg!

Tanker rundt hva man skal gjøre, når og i hvilken rekkefølge osv i forhold til barn på en eller annen måte er som regel veldig rotete.

Jeg for min del er ikke klar til å tenke på adopsjon. Min tanke nå er at først skal jeg igjennom min tre muligheter med ivf (hvis de godkjenner oss da...) så kan vi tenke på adopsjon. Men dette kan jo selvfølgelig forandre seg etterhvert som man begynner på forsøkene og hormoner river og sliter i en..

Men føler at dette med barnløshet blir mer og mer urettferdig. Når man ikke får det til selv skal man måles og veies i alle retninger for å se om man er egnet til å være foreldre. Og med dette utgangspunktet da enten få hjelp eller ikke...

Det er ingen som sjekker dem som får det til selv.....

Men uansett hvis du velger adopsjon støtter jeg deg fult ut. Har et par et stykke ute i familien som har adoptert og de har to fantastisk nydelige barn.

Det er ikke lett å tenke, vurdere og bestemme seg i den situasjonen vi er i, men jeg ønsker deg og din mann lykke til framover.

Klem