ang ufrivillig barnløshet og adopsjon

[Anonym bruker]

jeg har ei venninne som sliter med å bli gravid. det er skikkelig slitsomt for dem både psykisk og fysisk. dette var det siste forsøket i norge. og nå må de til danmark. samboer spør meg; hvorfor adopterer de ikke? og da snakke vi litt om hva vi hadde gjort om vi hadde vært i denne situasjonen.

vi har to jenter og hadde ingen problemer med å bli gravide for å¨si det sånn. men vi bestemte oss da vi planla nr 2 at dersom vi ikke ble gravide i løpet av 1 år, ja så skulle vi sette oss ned og snakke sammen og komme til en løsning ang hvor langt vi ville gå i forhold til dette.

venninna mi og mannen vil ikke adoptere, de vil ha "sitt eget kjøtt og blod" og tydeligvis for enhver pris. jeg sier at det å gå gravid er som en dråpe i havet når det gjelder det å bli mamma, og tenk å ta vare på et barn som ingen andre vil ha, som er avhengig av deg for å få et liv! det må da være god grunn nok mener jeg.

men venninna mi er så opphengt i dette å gå gravid at det er helt utrolig. jeg snakket med ei annen venninne av meg som er psykolog og hun sier at dette er et komplekst problem. at det går til "hodet på dem". jeg sier til venninna mi som ikke blir gravid at de må fokusere på noe annet fremover og søke hjelp. gå til samtaler eller noe for dette tærer jo på noe enormt!

[Anonym bruker]

Helt enig med deg. For meg var det helt oppskrytt å gå gravid, men en ufattelig glede å bli mamma. Hadde det vært min venninne ville jeg nok sagt at det er viktigere å få et barn, enn å oppleve et svangerskap.

 

Ang. adopsjon passer det ikke for alle. Men kanskje du kjenner til en lykkelig adopsjon-historie du kan dele med din venninne. Alle vet jo at man blir like glad i adopterte barn som i sine biologiske. Mulig hun bare trenger en veiviser.

[Anonym bruker]

Det er veldig lett å si for dem som lett får barn, at det er jo "bare til å adoptere". Har dere tenkt på at fra dere var liten så bar vi mange på en stor drøm og gifte seg å få barn. Og hvis det er så synd på de utenlandske barna, hvorfor adopterer ikke dere som er så heldige å få barn av dere selv???? Vet jeg er provoserende nå, men jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har nemlig selv gått igjennom maaaange prøverørsbeh. før jeg lyktes. Noen ting er bare veldig viktig for noen, og da synes jeg at du som venninne heller skal støtte henne uansett valg hun tar! Og hvis hun ikke skulle lykkes, så må hun selv være klar for adopsjon. Jeg ble aldri klar for det, selv om jeg har en venninne som har adoptert 2 helt nyyyydelige barn.

 

[Anonym bruker]

Tror dette er umulig å forstå, for dem som ikke har vært i en slik situasjon selv. Har selv ikke opplevd det samme, men opplevde å miste to ganger (uke 14 og 9) før vi fikk vår datter. Den følelsen jeg hadde etter å ha "mislyktes" to ganger, kommer jeg aldri til å glemme. Det føles så vondt og urettferdig å ikke klare det som alle andre tilsynelatende får til uten problemer, så mislykket og desperat hadde jeg aldri trodd jeg skulle bli. Det er den vondeste følelsen jeg noen gang har hatt, og aldri før eller siden har jeg grått så mange tårer, rett og slett en forferdelig situasjon å være i..

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg kan se saken litt fra begge sider. Jeg var selv ufrivillig barnløs i 9 år, inkl. en SA, medlem av adopsjonsforum i et år, før jeg slo det fra meg og hadde etterhvert akseptert et liv uten barn, da jeg, helt uventet ble gravid. Nå har jeg en nydelig datter på 1 år, men for å være helt ærlig, det første 1/2-året var mer eller mindre noe jeg ikke minnes med glede. Jeg fikk bl.a. en skikkelig drøy fødselsdepresjon, og fordi jeg følte at "nå skulle jeg jo være så glad og takknemlig", fortalte jeg ikke om det til andre enn mannen min. Og så har det vært et par andre ting, som ikke akkurat har gjort dette til noe jubelår. Men nå har jeg jo fått "verdens fineste"datter , (ja, er det ikke rart at det finnes flere av dem?), og morskjærligheten er nesten alt for sterk. Men at hun er min biologiske datter, kommer ganske langt ned på lista, først svulmer hjertet mitt fordi: hun viser meg tillit og kjærlighet, hun ler og blir glad over så mange ting jeg før ikke satte ordentlig pris på, hun er søt og pen og jeg er skikkelig stolt av henne. Og enda flere ting.....

Nei, etter å ha blitt mor, har jeg fått et ganske nytt syn på ting, og jeg synes absolutt dine venner skulle vurdere det med adopsjon en gang til.

(Så forresten en liten kinesisk, adoptert jente i butikken, sammen med sin nye mor. Hun hadde tydeligvis fått helt dilla på å ha en mamma, for det var "mamma"ditt og "mamma"datt. Utrolig søtt! Jeg ble helt rørt!).