Gå til innhold

Søren også - at man skal havne i et slikt dilemma


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Her er jeg - 15 uker gravid og burde være lykkelig. Men, jeg er 38 år og vet at jeg får ta fostervannsprøve hvis jeg ønsker.

Jeg har tatt duo-test og jeg skjønner ikke noe. Har lest at duo-testene fanger opp mellom 80 og 90 prosent av fostre med kromosom-feil.

I mitt tilfelle fikk jeg vite at min risk er lav (ut fra at de har målt nakkefold/nesebein - og blodprøve) og da opererer de med tall som 1/3000.

 

Så er dilemmaet at jeg vet at det er 0,5 -1,0 prosent sjans for å abortere ved fostervannsprøve. Det vil da si at det er 1/100 - 1/200 som aborterer. I så måte burde det kanskje være enkelt for meg å slå meg til ro med svaret fra duo-testen, for sjansen for at jeg skulle være denne ene av tretusen kan jo betegnes som maks uflaks.

 

 

Så er det nettopp det da, uflaks. Akkurat det har jeg hatt mer enn nok av i livet, klarte til å med å være i katastrofeområdet under tsunamien, så flaks er ikke akkurat mellomnavnet mitt.

Men, er jeg villig til å miste barnet mitt for denne frykten for uflaks ?

 

Det blir vel mer et spørsmål om jeg er i stand til å ta meg av et sykt barn. Har barn fra før som krever sitt, jeg er relativt gammel og vet ikke om jeg takler å få et sykt barn.

 

Jeg blir gal av dette, og aner ikke hva jeg skal gjøre. Begynner å lure på om de overfokuserer på abortfaren fra sykehusene sin side, da en fostervannsprøve er en kostbar affære.

 

Noen som har noen gode råd til en stakkar ?

 

Fortsetter under...

Hei.

 

Jeg tok fostervannsprøve for noe over 2 måneder siden. Jeg tok ikke duotesten fordi jeg ville ha 100% sikkert svar på kromosonene, noe vi hadde bestemt oss for før vi lagde babyen. Vi hadde også bestemt at vi kom til å avbryte svangerskapet dersom det ble funnet alvorlige kromosonfeil, såsom trisomi 13, 18 og 21, altså Downs. I Norge er de som tar prøven eksperter så jeg følte meg helt i trygge hender (Rikshospitalet). Uansett var jeg villig til å ta sjansen.

 

Selve prøven opplevde jeg som helt uproblematisk. Ikke vondt i det hele tatt, men litt ekkelt. Ventetiden før vi fikk svar var ganske forferdelig (selv om vi ikke hadde noen grunn til å tro at noe var galt (måtte vente i 17 dager)). Heldigvis trakk vi "vinnerloddet" og de kromosonene som er testet er ihvertfall normale.

 

Vil også si at jeg har hatt blødninger et par ganger tidlig i svangerskapet, men fostervannsprøven gikk bra for det. Hadde hverken vondt i magen (kun litt øm der de stakk), eller fostervannslekkasje etterpå.

 

Uansett hva du velger så ønsker jeg deg lykke til og håper at du får en "frisk og fin" baby.

 

Hei på deg!

Jeg har vært på genetisk veiledning (Ullevål)og da sa de at de viste om 2 tilfeller av fødte Downs barn etter negativ duo test,altså mindre risiko enn 0,5%, slik som du har fått.

De har ca 100 samtaler i uken og 50-50% velger duo kontra fv.

Veilederen vår sa også at hun aldri hadde hørt om noen aborter etter fv. Kanskje litt greit å se det fra den siden også.

Jeg synes også dette er fryktelig vanskelig, men som veilederen sa risken for alt dette er forsvinnende liten for en som er 38 år.

Lykke til!

hei, mannen min hadde endel diskusjoner med kollegaer som er leger før vi tok fostervannsprøve. Det de sa var at det som spiller en stor rolle for risiko er hvor erfaren legen er som tar forstervannsprøve. Den statistikken de opererer med (litt ulik, men 0,75% i løpet av uken etter prøven) gjelder for hele landet. Dersom du drar til ett av sykehusene med meget erfarne leger er risikoen betydelig mindre. Jeg følte meg veldig trygg med legen jeg hadde på Ullevåll- hans rekord var å ta 25 prøver på EN DAG. Han tar flere slike prøver hver dag. Det var fort og greit overstått- litt ubehagelig, men ikke ordentlig vondt). For oss var det verdt det. Men ettersom du ikke har noe økt risiko kan det vel hende at du ikke får noen hurtigtest, du må være forberedt på at det tar 2-3 uker før du får svar på test.

Hei og takk for svar.

 

Svarene deres har gjort meg litt mer sikker på at det riktige for meg er å ta fostervannsprøven.

Jeg er nok ikke psykisk sterk nok til å takle å få et sykt barn tror jeg. Mine andre barn er nok ikke tjent med en mor som sannsynligvis ville måtte ha psykiatrisk hjelp etter å ha fått et barn med downs.

 

Disse barna er sikkert elskelige og jeg ønsker ikke å tukle med naturen og skulle bestemme over liv og død. MEN; Jeg har hatt mer enn min porsjon med tunge ting i livet, og noe av dette har gjort meg sterk, mens andre ting har gjort meg klar over mine svake sider.

 

Mitt dilemma er at jeg heller ikke vet om jeg orker tanken på å miste et frisk barn på grunn av min svakhet. Derfor har jeg funnet ut at dersom jeg tar fostervannsprøven så vil jeg måtte vente i to - tre uker før svaret kommmet. Aborterer jeg så vil det sannsynligvis skje i løpet av den første uken, og da kan jeg velge å ikke få vite svaret på prøven.

 

Tror det blir veien å gå for meg, men gudene skal vite at dette er vanskelig. I tillegg er jeg relativt alene om å ta denne avgjørelsen, da min mann dessverre ikke er den støtten jeg hadde hatt behov for i denne sammenheng. Han sier han støtter meg i min avgjørelse, men valget faller liksom på meg. Vi sliter litt i forholdet vårt, og dette gjør ikke situasjonen noe bedre.

 

Men, som før, jeg har vært ute for tøffe tak før, og det som ikke knekker en gjør en vel klokere og sterkere. Det er bare at noen ganger lurer jeg på hvor klok og sterk skal jeg bli ??? Hvor mange tårer må jeg felle før lykken vender litt min vei ?

 

Vel, jeg skal ikke dvele mer med det annet enn å innse at jeg nok en gang har gjort feile valg i livet. Nå står jeg ovenfor et veldig vanskelig dilemma, og så får jeg prøve å velge så rett som mulig her da. Hvis vi skulle få et barn med downs når vi sliter i forholdet fra før, tror jeg det ville føre til en katastrofe både for de barna vi har fra før og for parforholdet og for meg som mor og menneske.

 

Derfor tar jeg sjansen på å kanskje miste et friskt barn (men vil ikke vite prøvesvaret). Dette gjør jeg for meg som mor og menneske, og for å kunne sikere mine andre barn at jeg vil være der for de.

 

 

Annonse

Hei.

 

Jeg har ikke noen råd til deg vedrørende forstervannsprøve, men jeg la merke til at du betegnet deg selv som uheldig - eller har alltid uflaks - blant annet fordi du var i Thailand da tsunamien kom.

 

Jeg tror du skal snu på flisa, for å si det mildt.

Du hadde vel en UTROLIG FLAKS som kom uskadet fra det hele?

Fikk ikke inntrykk av at du mistet noen kjente eller kjære i katastrofen heller, så du bør virkelig prise flaksen din (og skytsengelen, om det finnes sånne)!

Du fikk spolert en ferie, andre fikk spolert et liv. Takk hva som helst eller hvem som helst for at du slapp så billig unna!

 

Du har allerede fått et svar med ganske klare, positive tegn - så hvorfor i alle dager skulle du være uheldig "nå også"? Med din flaks er ungen garantert frisk!

 

Husk at det er et ordtak som heter: " det kommer ikke ann på hvordan du har det , men hvordan du TAR det....". Ser du alltid glasset som halvtomt, kan det fort blir en negativ vinkling på det meste. Forsøk å få glasset halvfullt i stedet! :-)

 

 

Ønsker deg uansett lykke til med valget ditt.

Hei femalia.

 

Først vil jeg takke deg for din vinkling, og jeg vil si at egentlig har du helt rett. Jeg hadde flaks, mer flaks enn man kanskje har lov til sånn sett. Jeg løp for livet og klarte å komme meg unna. Ikke mistet jeg noen heller så mine sår i så måte er alle skjebene jeg så, og ikke minst mine opplevelser.

 

Når jeg nevnte denne episoden så var det selvsagt flere årsaker til det. Den ferien betydde mye og skulle være slutten på en lang og vanskelig tid (uten at jeg ønsker å komme inn på årsaken til det her). At ferien ble spolert betyr lite, men at jeg skulle bli påført de sårene i tillegg til de jeg hadde før jeg kom dit, var tungt. I så måte kan man si at jeg hadde uflaks, nettopp fordi det betydde så mye å få leget de gamle sårene.

 

I tillegg så nevnte jeg denne episoden fordi man snakker om sjanser for å få et sykt barn / friskt barn / sjanse for abort osv. Sikkert tåpelig av meg, men jeg tenkte at sjansen for å være et sted hvor en dødelig tsunami treffer er forsvinnende liten, men jeg klarte å være der. Årsaken til at man tenker slik er selvsagt at man ikke har fått leget sine sår.

 

Uansett så vil jeg si at du selvsagt har helt rett i det du sier, det er bare det at noen ganger er det vanskelig å fylle opp et glass som lekker.

Men, takk for velmenende ord. Jeg skal forsøke å tenke litt mer i positive baner, det har jeg nok godt av. Og som du sier, jeg hadde tross alt flaks som kom fra det med livet i behold.

 

Takk for at du setter perspektiv på ting for meg. Det trengte jeg. :-)

Klem

Hei igjen!

 

Jeg håper jeg ikke tråkket i salaten med innlegget mitt, med tanke på at du hadde en tøff tid i forkant av tsunami-katastrofen.

 

Selv har jeg aldri fått tilbudet om fostervannsprøve, er "bare" 34 år.. - så jeg har ikke måttet ta stilling til de problemstillingene du står ovenfor. (Tror nok jeg ville tatt testen, jeg unner ikke datteren min at jeg kun blir opptatt med et sykt barn i fremtiden, akkurat slik som du.)

 

Imidlertid, jeg tror man kommer langt med en positiv tankegang. Livet blir liksom litt lettere da.

For å fortelle min historie i korte trekk; min vordende barnefar fant seg en ny kvinne som han nå bor sammen med, da jeg var 5 1/2 mnd på veg. Han var meget happy for bebis og gledet seg stort til å bli pappa igjen (vårt første sammen), men det gikk tydeligvis fort over..

I tillegg viser det seg at han, som jeg har vært sammen med i en årrekke og delt bolig med, har hatt et forhold til sin ex (!) det siste året. (Snakk om pålitelig fyr...)

 

Men, jeg har valgt å se positivt på situasjonen - én ting er å bli alene med en liten baby, men tenk så heldig jeg er som slipper å ha en slik mann i livet mitt lenger? Derimot gleder jeg meg stort til bebis kommer, jeg er kjempeheldig som venter en liten prinsesse igjen. Satser alt på at bebis er frisk og at ting kommer til å gå veldig fint.

 

Håper tiden leger alle sårene dine, ønsker deg alt godt!

 

Varm klem

 

 

Jeg har også vært i din situasjon, bare at jeg var 42 og var helt sikker på at jeg ikke skulle ha flere barn... Da symptomene meldte seg og vi fikk bekreftet graviditeten var ingen i familien særlig glade...Jeg har 3 barn på 22, 19 og 15 år og de syns nok det var litt flaut med en gravid mamma. Vår eldste sønn ble både glad og rørt, så det hjalp jo litt...Som mange andre fikk jeg høre fra resten av familien at valget var mitt, men de visste hva de ville ha gjort hvis de var meg...ja,ja... Jeg vente meg igrunnen til å være gravid ganske fort, men sjokket som kom på 18 ukers ultralyd var vi ikke forberedt på. Det ble konstatert både hjertefeil, vann på lunge og mage/tarm problemer. Vi valgte da å ta blodprøve og fostervannsprøve for å vite hva som egentlig var galt med barnet. Da vi fikk diagnosen Downs var det som om hele verden raste sammen. Jeg fikk følelsen på sykehuset at de nesten forventet jeg skulle ta abort, men jeg hadde allerede da så sterke følelser for barnet som lå i magen at det orket jeg ikke tanken på. Vi fortalte det kun til nærmeste familie og de prøvde å oppmuntre oss så godt de kunne. Vi var til hyppige kontroller gjennom resten av svangerskapet og alt så bedre ut for hver måned som gikk. Da var sønn ble født trodde vi at vi var forberedt, men våre forstillinger var helt feil.... Da jeg fikk se gutten første gang, så var det veldig vanskelig å se at han var noe annerledes enn våre andre barn. Han hadde litt merkelige ører, men ellers var lik på både mammaen og pappaen sin...Og gleden og stoltheten vi følte kan ikke beskrives...Vi var så glade for at vi hadde valgt å gjennomføre svangerskapet..tross i alle dystre spådommer...nå satt vi der og beundret vår lille gutt...Da vi fikk besøk på sykehuset var det enkelte som hadde problemer med å holde tårene tilbake, men det var nok gledestårer...

Vår sønn er nå 11 måneder og en utrolig oppvakt og aktiv liten gutt. Han smelter hjertene til alle han møter og han er bare til å spise opp...

Vårt parforhold har fått en helt annen dimensjon etter at han kom inn i livet vårt. Hans smil og glede over alt og alle gir oss glede og styrke til å ta hver dag som den kommer... vi setter mer pris på ALT som vi før tok som en selvfølge....

Hadde jeg kunne valgt om igjen i dag, så hadde jeg ikke tatt fostervannsprøve....det er et umenneskelig valg å ta for en vordnende mamma...da er det bedre å stå løpet ut og gå videre i livet med en god samvittighet i visshet om at en har gjort det rette...jeg vil ønske deg masse lykke til i håp om at du får oppleve gleden ved å holde ditt eget nyfødde barn i armene....du blir glad i det uansett...:-)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...