April: Da Keiserinne Ylva Marie ble født..

[FruPus]

Natt til 21.april kom jeg inn med vonde maserier med 2min mellom. De var jo ikke effektive i det hele tatt bare vonde. De begynte et par dager før, etter stripping for å få meg igang så jeg kunne føde normalt. Ble igangsatt forrige gang pg.av stor baby(4710gr 2uker før termin) men fødselen kom aldri igang så det ble keisersnitt. Denne gangen fikk jeg beskjed om at skulle jeg føde normalt så måtte fødselen helst komme igang av seg selv.

Jeg vekket mannen min mellom 23 og 24 en gang etter en telefon med jordmor som sa at jeg kunne komme inn siden sammentrekningene ikke ga seg etter en varm dusj.

Etter en stund med ctg(er det ikke det det heter da, registreringsbeltet på magen) fikk vi jo se at dette ikke var effektive rier i det hele tatt, men vonde nok til at jeg måtte puste og pese meg gjennom dem. Noe jeg ikke var så flink til i begynnelsen og bare stivnet til og krøket meg sammen, som om det gjorde dem noe bedre liksom he he.

Jeg kunne ikke ha det slik uten noen fremgang sa jordmor så jeg fikk en sprøyte med noen mix av sovemedisin og smertestillende så jeg skulle få sove, Sove? he he, rakk jo aldri å sovne da siden riene kom annet hvert minutt. men sprøyta tok toppene da. mannen min dro hjem for å sove, stakkar så trøtt som han var.

Det var en lang natt. lå bare å kikket på klokka på veggen som beveget seg såååå langsomt, og ventet på at formiddagen og legevisitten skulle komme.

Mannen min kom tilbake etter å ha levert guttungen i barnehagen.

KLokken ble vel over 11 og legen kom og sjekket meg. Ingen fremgang der nei. Vannet ble tatt i ett tiden tror jeg, og det var grrrønt! skikkelig grønt! Legen lovte meg at ungen skulle ut før midnatt om det så ble på den ene eller andre måten. Så fikk jeg beskjed om å komme meg opp av senga og ut i gangen og gå gå gå. Riene bare dabbet av. Og drømmen om den normale ukompliserte fødselen jeg hadde gått og gledet meg til siden denne ungen ikke så ut til å være så stor som forrige, begynte å dabbe av den og. Ordet keisersnitt begynte å blinke foran øynene mine.

Jeg ble igjen sjekket etter noen timer. Ikke en smule fremgang etter vannavgang.

Legen lovte meg igjen før han gikk av vakt at ungen skulle ut før midnatt. I mellom tiden lå jeg mye med ctg. Jordmor var ikke helt fornøyd. mye liv men ikke noen skikkelig spark.

Kvelden nærmet seg og ny lege kom. Sjekket meg, ingen fremgang.

Så begynte riene etterhvert å komme igjen i tillegg hadde jeg visst feber. jordmor drev å kjente på meg hele tiden og tok tempen av og til. så kom en sykepleier for å ta blodprøve pg.av feberen.

Det viste seg at jeg hadde en infeksjon.

Hva skjer nå? spurte jeg jordmor. Skal jeg bare ligge her og vente, blir det keisersnitt?osv. Hun sa at de drev å diskuterte med legen. jeg får ny ctg og jordmor forsvinner ut for så å komme inn igjen etter kort tid sammen med legen. det beste nå er å få barnet ditt ut nå så det blir keisersnitt. Vi venter bare på en telefon fra operasjonsstua om at alt er klart, sier legen.

Forbausende nok ble jeg ikke skuffet denne gangen slik jeg ble sist gang.Det var bare deilig å vite at det snart var over.

så ble det fullt kjør da med antibiotika, barbering, kateter osv. Riene var ganske vonde igjen og jeg følte meg som ei skrøpelig gammal kjerring da jeg prøvde å komme meg over i en annen seng. Var litt nervøs for kateteret pg.av riene men hun fikk satt det i en pause. Enda mer nervøs var jeg for spinalbedøvelsen for jeg hadde en mareritt opplevelse med den forrige gang(det endte med narkose etter mange misslykkede forsøk med å sette den) og jeg forklarte dem det og sa at hvis de ikke klarte å sette den på 2.e forsøk, så vil jeg ha narkose. Jeg håpet de skulle klare det for jeg følte meg så snytt for fødselen sist gang da jeg ikke fikk med meg noenting.

Så bar det vei nedover korridorene. en blandet følelse av frykt og glede for gjennom meg. dette hadde jeg vært gjennom før men jeg var veldig nervøs likevel. men jeg gledet meg til å slippe å kjenne riene noe mer. Var litt sliten nå.

På operasjonstua møtte jeg en hyggelig gjeng. mange kjente fjes fra forrige gang.

Jeg fikk beskjed om å legge meg på siden for nå skulle de sette bedøvelsen. først kjente jeg et lite stikk. hudbedøvelse sa de. Så begynte anestesilegen å trykke på ryggraden og diskuterte sammen med en annen lege mens han rablet noen tall, 27, 29osv. De diskuterte vel hvilketpunkt nåla skulle settes i. Nå kan du prøve å legge deg over på ryggen igjen sa de. Hva? Skal dere ikke sette sprøyta først da?!

Den er satt den, sa legen. Åja, sier jeg med et litt fårete glis sikkert. Kjente jo ikke noe! Hurra!! for det var jo så jævlig sist gang.

Så til neste nervøse del av det hele; Dere klyper meg og sånn før dere begynner å skjære vel? Kjenner du dette, var det noen som sa bek forhenget foran magen min. Hæ, hva da, kommer det fra meg før jeg skjønner at dem sjekker om bedøvelsen virker.

Da begynner vi da, sier dem. Plutselig blir jeg kvalm og sier jeg tror jeg spyr snart. mannen min får en sånn pappdings og holder den vedsiden av hodet mitt. jeg spyr bittelitt og plutselig er kvalmen borte, og plutselig kl.19.21 hører vi noen små skrik. Jeg griner og ler om hverandre når jeg skjønner hun er ute.

Jeg får så vidt se henne før de forsvinner ut med henne. Hun er helt grønn stakkar, men så nydelig fjes! Jeg er lykkelig og venter spent på at de skal komme tilbake med henne igjen. Det gjør de ikke. Jeg trodde alt var bra men det var det ikke. Hun blir sendt på nyfødtintensiven sammen med pappaen mens jeg blir sydd og sendt til observasjon et par timer.

Det viste seg at hun hadde fått det missfargede fostervannet i lungene og pådratt seg kjemisk lungebetennelse. I tillegg hadde hun blitt smittet av infeksjonen min, gruppeB-streptokokker, som jeg ikke visste ett fnugg om før alt dette. på observasjonsstua kom pappan med et bilde de hadde tatt av henne. Hun hadde en slange i nesa som skulle hjelpe henne å holde lungene oppe så de ikke klappet sammen.

Den lykkelige stunden var plutselig fylt med usikkerhet.

Hun pustet dårlig og lå med respirator i 2 døgn og så den slangen i nesa i flere dager etter det + sonde,kanyle og masse ledninger(litt skremmende å se på et så lite nurk) og apparater som piper og uler. Og så fikk hun jo en antibiotika kur da.

det var rart og uvirkelig å ikke ha henne hos meg på barsel og enda rarere å bli utskrevet uten å kunne ta henne med meg hjem.

Vi byttet på å være på sykehuset og hjemme pg.av guttungen på 3år.

jenta var sterk og stor(4145gr og 52cm) og det gikk betydelig fremover med henne for hver dag. Etter 12 døgn var hun friskmeldt. Endelig kunne vi ta henne med hjem!

Og nå sitter vi her alle fire. Mannen min, jeg, en flott gutt på 3år og verdens nydeligste tulle på 4 1/2uke.

Jeg blir litt på gråten når jeg tenker tilbake, selvom det gikk veldig bra med henne.

Ja, det var min historie.

Beklager at det ble så langt og rotete:)