Gå til innhold

Min historie -til dere som ville høre :) Advarsel; langt!


Anbefalte innlegg

Det hele startet vell strengt tatt en solrik lørdag i mai. Da fødte vi (jeg) verdens herligste jente.

Det ble litt komplikasjoner i den forbindelse, men ikke noe som ble lagt vekt på. Jeg var naiv -ser det i ettertid- tok det som en selvfølge at alt gjekk bra.

 

Jeg startet på minipillen. Tok det som en selvfølge at når jeg sluttet ville jeg bli gravid igjen.

Sluttet i desember 2000.

Tiden gjekk, måned etter måned. Vi koste oss med pia vår og tenkte ikke over det.

Et år senere var vi mer utålmodige. Telte på syklus, som ikke fungerte. Det var bare tull, mensen et par ganger i året bare.

Gjekk til lege, og fikk beskjed om at mange hadde klart det selv likevell. Slo oss til ro med det og styrte videre med andre ting i livet. Med en baby i bakhodet hele tiden.

 

Høsten 2003 ga vi helt opp å prøve selv. Mange tårer var alt falt!

Ny time til ei dame, som var lite medmenneskelig. Hun lo av meg, sa at det eneste hun kunne hjelpe med var en kur med pergo for å få eggløsning. Dette nektet hun å gi meg, fordi hun mente jeg var for ung og måtte leve livet mer først.

Prøvde å forklare at noen mennesker har andre verdier i liver, men da la hun ut om seg selv.

Gjekk hjem og gråt!

 

Et par uker senere hadde jeg ny time hos fastlege. La frem problemet på nytt, og fortalte samtidig hva den damen hadde sagt (Hun var i turnus under min fastlege -så henne ikke igjen)

Han sendte oss over til gyn.

 

Det gjekk bare et par mnd før vi hadde første time der :)

Da ble det fart i sakene, fra legen`s side.

Det ble tatt prøver av begge to, og jeg fikk resept på et par kurer med pergo. Vi var så sikre på at pergo løste alt! Det var vidunderkuren!

Men nei, vinteren gjekk sommeren likeså. Ingen baby.

Ny time hos gyn, som snakket om ivf. Men vi var så sikre på at dette ikke var tingen hos oss. Skulle klare selv. I mellomtiden fikk vi nye kurer med pergo. Alt såg bra ut! Men ingen baby ble det.

 

August 2005 startet kjøret. Ny time hos gyn, som sa at nå sender han søknaden. Et halvt år tidligere hadde han luftet dette som "siste mulighet". De månedene trengte jeg på å venne meg til det. Og vi hoppet i det.

Bare tre uker senere fikk vi avslag! De ville ha en ny laparaskopi. Dette var forutsett, og timen satt av. Ingenting galt denne gangen heller.

Men jeg kom meg "aldri" på beina igjen etter den operasjonen. Nye plager avløste gamle, og det ble uke etter uke med sm. Alltid med lovnad om at neste uke er jeg tilbake!

Vi fikk nytt brev fra Sankten og kunne ringe inn mens. Så ble gjort, og time satt av. Men da måtte seff mensen klusse seg, og vi fikk ikke brukt timen. Skulle vært i gang i overgangen på det nye året. Så ble det februar så mars men det endre med april.

 

I utredningen av plagene etter inngrepet ble det funnet ut av jeg har lavt stoffskifte.

Fastlegen min oppdaget dette, og gyn konfrontert -som beklaget det hele! Det er jo strengt tatt noe av det første han skal sjekke.

 

5mars ble det oppstart på nesespray. 21 mars på sprøyter. Jeg reagerte "tvert" og det var frykt for overstimulering. Jeg ble nøye fulgt med ul. Tirsdag 2mai ble el-sprøyten satt. Onsdag reiste vi til Trh. Ingen behagelig kjøretur! Stinn i magen, var som eggstokkene raslet som en klase med druer av glass.

Torsdag ble vi møtt på sykehuset av kjempehyggelige folk i Trondheim. Vi ble tatt godt vare på, og jeg hadde ikke følelsen av at vi gjekk på rulleband. Hadde vært litt redd for det recovery-rommet. Men vi fikk være alene :)

Fredagen var vi inne og fikk vite at 10 av 18 egg var befruktet. *Yes* De kunne nesten garantere at det ville være noe å sette inn igjen. Lørdag var 5 egg i flott tilstand. Et satt inn, og fire fryst.

 

Nå håper vi av hele våre hjerter at dette egget er et riktig gull-hjerte og blir til vår gull-klump om drøye 7mnd`er.

 

Det har vært mange følelser gjennom prossesen. Håp, skuffelser, smerte, en følelse av å hate andre som har klart det. Stygge ord har til tider blitt vekslet. Mange tårer grått! "Min egen inntørkede innsjø".

Men som plaster på såret har vi fått opplevd noe stort. Vi vet at barn ikke er en selvfølge. Jeg tror at vi vil sette større pris på de små tingene nå, enn før. Det er så lett å ta det som en selvfølge!

 

Det var også spennende å få se befruktningen på storskjerm!

Vi fikk se sæden i mikroskop først. Hvordan svømmerne jobber. Så fikk vi se uttak av egg på storskjerm. Lå på operasjonsbordet og fulgte med. Etterpå fikk vi se et av eggene de hadde hentet, og at de tilsatte sæden. Vi fikk se det 4 delte egget de satte inn, og vi fikk se prossesen av innsettingen.

 

Det er ikke et nederlag å måtte ha hjelp. Selv om det personlig kan føles slik, og samfunnet oppføre seg som om det er det. Mye skyldes uvitenhet.

Jeg håper dette endrer seg.

Det er ikke en mening bak at vi ikke klarer det selv. Det er ikke naturens måte å rydde ut sammensettingen av to gener som ikke kan leve videre. (Noe jeg har fått høre)

Jeg er ikke mer redd for at dette barnet blir sykt.

Men jeg er livredd for at svangerskap og fødsel ikke skal gå bra. Jeg føler jeg vet for mye etter årene her inne, og årene i jobben min. Friske barn er heller ikke en selvfølge.

 

Skulle så gjerne ha sett at samfunnet ble mer åpne om dette emnet. Ikke bare prøverør i seg selv, men følelsene -savnet, sorgen, tankene, ønskene, håpet. Den evige berg og dal banen gjennom hver syklus over flere år.

Fortsetter under...

Kjære deg. for en opplevelse..

Jeg gråter her jeg sitter, fordi du har hatt det så vondt og fortsatt ikke har det helt godt..

Og så gråter jeg fordi du har klart det!! En liten spire har funnet veien til deg!!

Triste gledestårer, kan man vel kalle det??

 

Jeg savner også mer åpenhet, mer belysning av temaet ufrivillig barnløshet..Det er jammen ikke enkelt å komme så langt som til ivf...

mange leger og uforstående fjotter som ikke har peiling må overvinnes, man må lete etter en lege som tar en på alvor.. og når det endelig skjer, så er man såå utslitt av å prøve at man ikke helt tar den nye legen på alvor.. Kan det være sant at vi skal få hjelp, liksom... Og så komer ventetiden... laaaaaaaaaaaaaange køer for å få hjelp.. Motet svikter, man er usikker på hva man kan forvente seg og hva resultatet blir.. Og når man endelig kommer i gang, så er det ikke alltid forsøket lykkes.. Man går med angst for at noe skal gå galt, man tenker mange urasjonelle tanker.. og slapper ikke av før baby er født.. Og så kommer det en ny redsel.. Her sitter man med et lite liv som skal følges opp, taes vare på til det blir voksent.. Og selv da har man et ansvar...

 

Livet er ikke greit alltid.. La oss håpe at vår kvote med uflaks er brukt opp nå og at vi bare har gode dager i vente!!

 

 

Kjempeklemmer fra

Flott skrevet sulamitten. Jeg er så utrolig glad for at det endelig har løst seg for dere - dere skal ha baby:o)

 

Mange år er gått, men resultatet må man si seg fornøyd med da:-)

 

Lykke til videre!

 

Nå ble jeg helt rørt....leste alt og slukte hvert ord.Kjenner så godt igjen alle opp og nedover bakkene,selv om vi har litt ulike fortellinger.

 

Du har skrevet så ærlig og fint....du rørte noe inni meg,som man ser seg selv i speilet på en måte.

 

Det er også på en måte en trøst for oss andre,at vi ikke er alene på den her lange veien med slit og nedturer.

 

Du er på en måte på veis ende,endelig! Håper virkelig at alt går bra nå !

 

Ønsker deg all lykke videre***

 

Stor klem !!!!!

Tusen takk for innlegget. Det var helt nydelig, di treffer rett i min hjerterot. Du gir meg håp, og jeg syns det virker morsomt og fascinerende å få se det du så i forbindelse med ivf.

 

Når det gjelder nederlag og ikke klusse med naturen og jeg vet ikke hva: Jeg har lyst til å være barnslig å si: Ta rennafart og drit i det!!!!!!!

 

Lykke til- og takk for at du husker på oss her inne. Vi trenger sårt historier som dine.

 

Klem til deg.

Annonse

Flott at du vil dele historien din med oss, sulamitten. Er liksom en trøst for oss andre, at det klaffer til tross for at dere har prøvd lenge. Du gir meg et håp, tusen takk! :-) Sender mange positive tanker til deg og den lille der inne!

Ja, det må jeg si! For en solskinns-historie c",)

(tross alt)

 

Jeg er som jenter flest, blir lett rørt. Særlig når man er en prøver selv.

 

Men dette viser jo at det èr mulig! Men at man må kjempe seg litt frem for å "vinne" noe. Jah, det er sånn det er her i verden. Dessverre. Man har b e s t a n d i g en magefølelse. Turnus-leger er ikke alltid like pålitelige. (Har selv erfart frekke leger). Hvem er h*n til å bestemme hva som er riktig for DEG i DIN situasjon i DIN tid i livet? *grr*

 

Jeg er glad på dine vegne :)

 

Her går jeg rundt i min 5pp. *Føler meg litt flau, for det er jo ingenting forhold til din historie* Men det er bare snakk om tid. For jeg tror det er mulig! Jeg tror det er mulig å bli gravid. (selv om noen påstår "utryddelse".... Litt enig, litt uenig:)

 

Å være positiv er min sterke side :) Og etter denne lesingen fra deg, Sulamitten, ja så kan alt gå an. Med brede skuldre og med godt mot, ja, så kan man få det til.

 

Lykke til resten av svangerskapet, snuppa:) Brekk et bein (hehe)

 

 

Kom deg inn på 1.tri

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...