Usikker på om jeg vil gjennomføre dette

[Førti+]

Jeg er da gravid i 8 uke, tror jeg. Har ikke blitt undersøkt men dette etter siste menstruasjon. Er litt usikker da den siste menstruasjonen min var lett og med svært kort blødning. Jeg er 40 år og trudde jeg var ferdig med barnefødsler og slikt. Men men så ville da sjebnen spille meg et puss. Graviditeten er ikke planlagt og ikke spesielt ønsket heller. Jeg har egentlig søkt om abort men er usikker på om jeg klarer å gjennomføre den. Dette er tross alt noe med et hjerte som banker. Men samtidig har jeg ikke spesielt lyst på å ha en tiåring når jeg selv er femti. Både min samboer og jeg har barn fra tidligere forhold og var egentlig rimelig klar på at vi ikke ønsket noe felles barn når vi flyttet sammen. Vi synes vi har nok med å føge opp de to vi har tilsammen. Jeg vet at dette valget er det bare jeg som må ta, men det er sø.. ikke noe enkelt.

Men samtidig føler jeg at jeg ønsker noe mer informasjon om risiko ol. Jeg vet at jeg får tilbud om fostervannsprøve dersom jeg velger å fortsette svangerskapet. Men den på viser vel bare eventuelle kromoson feil? Hva er risikoen for andre komplikasjoner med barnet i forhold til min alder?

[apriljente-66]

Hei Førti+, fikk lyst til å svare deg.

 

Først vil jeg si gratulerer med graviditeten! Jeg skvatt litt når du sa at når ungen er ti år, ja da er du selv 50... Egentlig har det aldri bekymret meg, det med alderen (blir bare litt påvirket av legene som ofte sier det samme om risiko osv). Er selv 40 og mannen er 34. Vi har ingen barn fra før og ønsker oss barn sammen.Vi har prøvd i over 3 år naturlig før vi startet med IVF behandling. Ble gravid på første forsøk og fikk beskjed om at barnet hadde downs syndrom etter 14 uker, og dermed var avgjørelsen enkel; vi valgte å avbryte. Nok om det men jeg har hele tiden hørt at "i min alder" så er risiko for barn med kromosomfeil sånn og sånn...og den stiger betraktelig etter fylte 37-38 år (downs er kun 1% ved 40 år). Men som aldersfordel (og muligens pga prøverør) så får man tidlig oppfølging (ultralyd uke 8, utvidet UL og blodprøve (duotest) i uke 12 og påfølgende rask fostervanns- eller morkakeprøve) og evt får man abort ganske raskt hvis man ønsker det (hvis godkjent i nemd etter 12. svangerskapsuke)

.

I uke 8 har man kommet ganske langt og man har jo kanskje sett hjertet slå osv, så man har knyttet et forhold til det. Så det spørs jo om man føler seg sterk nok til å avbryte. Tror man må være 100% sikker ellers vil man ofte angre i ettertid. Og jeg har aldri hørt at noen har angret på at de har fått barn!

 

Ingen lett avgjørelse å ta, men vil ønske dere begge lykke til, det er mange hensyn å ta.

[*bolla pinnsvin*]

Må bare si at jeg ikke har noe å gjøre her inne (for jeg er 26 år), bare ramlet inn ved et lite feiltrykk og da så jeg innlegget ditt.

 

Skjønner at du synes det er vanskelig, men jeg vil i hvert fall fortelle deg historien om familien min:

 

Da jeg var 12 og søsteren min 15 kom plutselig mamma og pappa med beskjed om at vi skulle få en liten søster. De var selv 41 og 47 da og hadde vært veldig usikre (og var det vel egentlig fortsatt), men etter div. prøver valgte de å beholde. Når jeg tenker på at min søte, lille, gode søster nesten holdt på å ikke bli til får jeg tårer i øynene. Hun har vært en kilde til mye glede og kos opp gjennom årene og selv om mamma og pappa nok kan bli slitne innimellom, så har de ikke angret et sekund! Nå har hun akkurat blitt konfirmert og skal være gudmor for babyen min og det er jeg kjempeglad for! Ville ikke ha vært uten henne for alt i verden!

 

Håper det går bra med deg uansett hva du bestemmer deg for og at du blir fornøyd med avgjørelsen. Lykke til!

[Ronja65]

Jeg har vært i det samme dilemma selv, så jeg vet hva du snakker om.

 

Etter mye frem å tilbake og med en kjæreste som inget hellre ønsket en å bli far i en alder av 42. (Selv er jeg 41). Bestemte jeg meg for å beholde fostret. Jeg gikk også og fikk en liten depresjon etter at graviditen ble oppdaget og bare gråt og gråt.

 

Jeg hadde tre store barn fra før, han hadde ingen. Jeg dro innom en gynekolog for å sjekke og hun sendte in abortsøknad.

 

Men jeg hadde sett hjertet....

 

Er av den troen at alt ordner seg til det beste, alltid til slutt. Tenkte på at de barn man ikke får, kan man angre på, men aldrig på de barna man får.

 

Jeg beholdt henne. Tokk ingen sjanser, gikk direkte på fostervannsprøve. Alt var heldigvis bra. Og nå henger det en gullunge på 7 uker og suger pupp samtidig som jeg skriver dette:-)).Er så glad for at jeg fikk henne. Storesøskene på 16.14 og 10 var i starten sjokkskadet....den eldste jenta skulle i hvertfall ikke ha noen søsken.

Nå elsker de sin søster over alt annet:-)

 

Det var min historie, du får lykke til med din.Som du sier selv, det er bare du som kan velge.

 

Men vi modne damer her inne, har fått høre at vi lever lengre en gjennomsnittet?:-) En graviditet er en "foryngrings pille"

Er ikke alder bare et tall da?:-))

lykke til

 

klem