Noen som har hadd det sånn?

[Anonym bruker]

Helt fra jeg var veldig lita jente har jeg av og til fått en rar og ekkel følelse som er vanskelig å beskrive, men jeg skal prøve; Jeg opplever at helt plutselig (kan være midt i en samtale,i en skoletime,mens jeg ser tv osv.) så glir jeg unna på et vis,lydene blir fjerne (hører liksom dårligere),jeg får et stivt blikk,og en følelse inni kroppen av "kribling" (vanskelig å sette ord på).Jeg får forvirrede tanker som:Hva gjør jeg her? Er dette virkelig min stue,den ser så ukjent ut? Finnes jeg virkelig?sitter jeg her akkurat nå? Det varer bare under ett minutt og etterpå føler jeg meg redd/utrygg og fryser.Blir også veldig trett og gjesper mye.

 

Må legge til at i senere år har jeg ikke opplevd dette,men da jeg en periode gikk på cipramil (lykkepille) fikk jeg det igjen.

 

Vokste opp med en far som var narkoman, som heldigvis flytta da jeg var åtte.Så jeg kan huske at jeg alltid var veldig bekymret som barn,jeg følte meg mindre verdt enn andre barn som hadde en normal familie.

 

Hadde en vond periode i ungdomstida da min far la seg inn til avrusing og familieterapien (med nydama hans,da.Ikke min mor.) rippet opp i fortrengte barndomsminner.Samtidig gjorde min store forelskelse det slutt.Jeg festa/drakk mye,ramla av skolen (siste året allmenn) like før eksamen og forsøke selvmord (overdose tab.)

 

Fikk fødselsdepresjoner etter min første sønn.Det var da han var ca1,5 år gammel at jeg fikk disse lykkepillene.Traff en ny mann, og forelsket meg.Flyttet sammen og alt var bra...Til jeg oppdaga at han er pillemisbruker.Han forandret personlighet i rusen og kjeftet mye og sa mye styggt til sønnen min som da var 3 (når vi møttes) nå er han 6.Det var en tøff tid,men nå er han rusfri,må legge til at rusfri er han verdens snilleste mann!

Vi har en babygutt sammen.

 

Vel,nå er jeg deppa igjen.Føler meg som en elendig mor som utsatte ungen min for en rusmisbruker,jeg av alle burde visst bedre.

Jeg har fibromyalgi og mye smerter i tillegg og jeg gjør ikke annet enn å kjefte og rope å ha dårlig samvittighet overfor eldtstemann.

 

Jeg er feit og fæl,var engang slank og søt.Trøstespiser vel kanskje.

 

Synes det er så vanskelig å gå til lege å snakke om slike ting,og vil ikke ha lykkepiller.

Er selv en dømmende person som ser ned på folk som klager og syter over smerter og nedstemthet og spesielt sånne "buhu,jeg hadde så vond barndom" personer.Så jeg snakker aldri med noen om disse tingene,men har dårlig selvtillit fordi jeg er en av de patetiske personene som jeg selv ser ned på.

Jeg sliter med at jeg ikke gjorde ferdig skolen og er bitter på min far for dette.Jeg synes det er så skammelig med det selvmordsforsøket at det er flaut å gå til lege, for jeg vet det står i journalen min.

 

Hadde vel ikke så mange spørsmål,egentlig,men det var godt å sette ord på ting å få det ut.Hvis noen gidder lese,da;)

[Gjest]

Jeg gidder å lese! Synes det er flott at du skriver ut følelsene dine, og ikke bærer dem helt alene. Vet du hva! Du er ikke patetisk. Du har hatt det tøft i barndommen, og det legger alle spor for videre oppvekst.

Synes du er en god og reflekter mor som bryr deg om barna dine. Det er skremmende å gå til helsepersonell for å få støtte, men tro meg de ser ikke ned på deg! En helsesøster er der for å støtte og hjelpe til (det er i utdanningen deres). Kanskje du skulle gå til en helsesøster, fordi de kan sette av mer tid enn til enn lege?

Har du hørt om Homestart? Det er en frivilig forening som hjelper familier med små barn SOM trenger det. De kan tilby å ha barna dine 2-4 timer i uka, hjemme elller ta de med ut å finne på noe. Det er gratis, og tro meg de er kjempetrivelige!! (Har selv vært en i himestart og de som er sammens med meg er de aller bste)!De kan være hjemme hos deg når du er hjemme eller ta med barna dine ut for å leke. Det bestemmer du. Så får både du avlastning og barna får etablere kontakt med en god voksne. Tror det er sunt at barna får tilbakemelding av seg selv fra andre voksne.