Rart at vi er så mange i samme båt, enda det føles ut som man er den eneste uten barn....

[Gjest sonja]

Skriver ikke alltid innlegg, men leser innpå her nesten hver dag. Godt å være flere, kunne bare ønske at vi bodde i samme hus også, for det er INGEN som vet hvordan dette er uten å slite selv.

 

Jeg var like dum som alle andre før når jeg hørte om par som plundret med babylaging. "hvis man ikke tenker så mye på det,så...." eller "ja, det var jo godt ho fikk en diagnose på det da...." eller "du er jo så ung enda..."

 

INGENTING kan lette på det vi går igjennom.

INGEN aner hvor mange tanker og følelser og håp og nedturer vi har.

Er så godt å være innpå her, men kunne ønske vi var i samme rom og. Så mye vi hadde hatt å prate om, akkurat som foreldre bare prater om fødsler og amming osv (taklet slik prat før, men nå orker jeg nesten ikke noe unge-greier). Hadde vi pratet skulle jeg bedt alle mamma-venninnene mine, så kunne de følt seg sann som jeg føler meg under mamma-pratene deres. Blir sikkert sann selv engang. De skulle bare visst hvor sterk jeg ønsker at jeg var en av dem allerede. Men det er ikke min feil, jeg prøver jo så godt jeg kan å bli mamma.

 

 

KJÆRE GUD!!!! KAN JEG SNART FÅ EN BABIS I MAGEN??? jeg tror jeg har fortjent det nå.

 

 

Klem til alle slitere

[ano`num *17.03.10*]

Har følt det samme selv flere ganger. Mangel på empati, muligheten til å sette seg inn i hva det vil si å ha den sorgen vi har.

La ut et innlegg for en tid siden hvor jeg sammenlignet det med andre sorger. Feks det å ha mistet et barn. Mener ikke at jeg ønsker å miste et barn, eller unner andre det!

Men når noen mister barnet sitt klarer folk å sette seg inn i det! Den sorgen, det tapet og tankene. Da tenker folk før de snakker!!

Det er så alt for enkelt å bagatelisere vår sorg. Men selv om vi aldri har hatt barnet hos oss, er det ikke mindre verdt!

 

Når noen vi kjenner mister barnet sitt tenker de fleste "tenk om det hadde vært meg. Det kunne likegjerne vært vi. Hvordan hadde vårt liv blitt uten vårt barn?" Men ingen tenker slik om barnløse.

Tenk om de hadde greid det. Bare vridd det til "tenk om vi ikke kunne fått barna våre?" Værre er det ikke.

 

Dette er et tema jeg har tenkt mye på gjennom prøverørsbehandlingen!

Jeg er avhengig av å få prate om ting. & jeg har vært veldig dårlig. I stede for å komme med dårlige unnskyldninger; til jobb, familie og venner. Har jeg sagt det som det er.

Men responsen har stort sett bare vært sår. Særlig fra de nærmeste. Familie og venner -hvor alle har klart det selv uten trøbbel. "Dere må slappe av. Det er dumt av dere å gå i gang med behandling før vi har vært i sydeb - da klarer dere det selv. For da slapper dere av" Masse slike kommentarer.

Hvorfor tenker de ikke litt lengre??

Det er faktisk ikke bare-bare etter mange år. Det er ikke uten grunn vi får innvilget prøverør heller!

Er det så vanskelig å forstå??

Tydligvis! Mamma sa tm at "er det ikke lang ventetid på sant da. Dere som er så unge? Er det bare å punge ut så slipper dere til" (Hører med at hun mener vi er for slepphendte med penger)

 

Hadde vi bare hatt mulighet til å gi andre en liten flikk av de følelsene vi har rundt dette....

 

Jeg synest heller ikke jeg ser andre mennesker som sliter. Jeg ser bare mødre med små barn på shopping på formiddagen, gravide mager, barn med søsken i nær alder.

Men hvis jeg tenker etter.... Så tror jeg helt sikkert at det er flere av oss. Vi bare vet det ikke. Emnet er tabu. Ingen kommer å sier "vi ønsker oss barn, men klarer det ikke" uten videre.

Vi har venner i godt moden alder som sier de vil studere ferdig først, vi har venner som bare vil reise, venner som er redde for å miste friheten sin, noen sier tm at de ikke liker barn. Noe av det er nok sant, men kanskje skjuler det seg noe annet bak dette?

Barnløshet er ikke noe vi ser. Uten at vi kjenner personen godt, og kanskje merker en forandring. Såre utrykk, ungåelser av barn. Dette er også lett å misforstå.

Jeg måtte selv gå ut av et rom med babyskrik en gang, og hørte bak ryggen min at jeg sikkert ikke liker barn.

 

Dette ble desverre langt. Har du lest alt er du god

Mitt beste tips etter alle årene som prøver og gjennom alle prøvelsene -hormonkurer, behandlinger, missforståelser og dårlige dager. Skriv dagbok! Min er kjempetykk nå. Full av minner, som kanskje vil blekne en dag. Stygge ord som jeg i dag er glad ikke gjekk til den de da hørte hjemme hos. Det er så lett å ødlegge for mye for seg selv i en slik prosses!

[litjpia77]

Hei, Sonja!

Dette var godt skrevet.... Vi er utrolig mange i samme båt, det merker man på disse sidene. Men ellers i hverdagen føler man seg ganske så alene. Det er fint å være på disse sidene.