4-åringen går meg på nervene!

[Anonym bruker]

Og jeg sliter med konstant dårlig samvittighet for det:-((( For når hun går meg på nervene, så kommer det frem litt oftere enn jeg ønsker..

 

Hun skal sees, høres og vises hele tiden!! Hun skarvler, maser, roper, synger, you name it. Og hun har en uniiik overtalelsesevne!!! Til tusen altså...

 

Jeg blir irritert på henne, og får innimellom derfor ganske kort lunte om hun ikke hører etter. Det fører til dårlig samvittighet, og det at jeg er nødt til å avvise henne når hun hele tiden spør om jeg kan være med å leke (hun kan aldri leke alene!!), gjør at jeg får enda dårligere samvittighet fordi jeg aldri kan ta initiativ til å leke, for å vise henne at jeg faktisk vil være med henne også. Det blir ikke rom for det!

Og når jeg går rundt med denne samvittigheta, blir jeg enda lettere og overtale (f.eks.bre over dyna etter hun er lagt x antall ganger, hente vann, tørke sel om hun bare har tissa, gå utenfor å leke selv om det passer litt dårlig, skifte klær 5 gange rom dagen osv osv.....).

 

Og når jeg hele tiden blir overtalt, så blir jeg enda mer irritert på henne, fordi hun maser sånn..

 

Hun har ei lillesøster på 6 mnd, som får alt for lite oppmerksomhet. Hun får 10% og storesøster 90%. Hun er nok sjalu, og treneger derfor en større bekreftelse, men samtidig må hun jo lære at oppmerksomheten må deles på...

 

Når vi får besøk, så er hun høyt og lavt. Selv om besøket passer på å snakke mye med henne før babyen, så skal hun vises 100% HELE tiden. Ellers blir hun hysterisk!! Hun kler seg ut, lager skikkelig show, blir helt gira, skravler HØYT, snakker "over" alle andre, og maser...Blir helt vill altså!! Blir så sliten av henne...!!!

 

Hun er også ektremt følsom, VELDIG glad, veldig lei seg, veldig frustert, veldig sint, veldig engasjert når hun snakker (overdriver litt på en måte)....Blir vel en artist når hun blir stor.

 

Men...Lillesøster er motsatt, krever lite, og er stille og rolig..Jeg får dårlig samvittighet ovenfor henne også, for hun blir jo automatisk satt i andre rekke altfor ofte.

 

I tillegg har jeg litt psykiske plager selv. Sliter med angst, og blir lett depresiv..Det tar på å ha et krevende barn..(Helt fra hun var baby har hun vært det..Kolikk, skulle bæres hele døgnet frem til hun ble ca 1,5 år..Gråt mye, kunne aldri leke alene..)

 

Men hun er veldig flink til å konsentrere seg når hun gjør det også da. F.eks. når hun ser film, vi sitter og leser, synger sanger..Slikt elsker hun, og det gjør vi hver kveld + opptil flere ganger om dagen.

 

I barnehagen sier de hun er normal i forhold til det meste. Jeg har vært inne på adhd, men ingen andre mener hun har det.

 

Er dette normalt????????????

[Anonym bruker]

Hva med å be barnehagen eller helsesøster om å observere henne? Fylle ut punkter på et skjema?

 

 

[cielo *to barns mamma*]

Prøver meg med noen råd selv om det er veldig vanskelig. På meg virker det som at hun lurer litt på hvor du er, hvor er dine grenser? Hun pusher og pusher til hun når din grense fordi det er da hun ser hvem du er og når du viser hvem du er føler hun seg ikke ensom. Det at hun ikke er sånn i barnehagen viser at det er deg hun har dette problemet med. Det er du som er det viktigste for henne og hun vil ha hele deg. Når jeg skal sette grenser for datteren min, viser jeg hva jeg vil på en personlig måte, med et personlig språk; nå vil jeg lese avisen litt, så da vil jeg ikke at du krabber oppå meg akkurat nå. Dette er det aldeles ikke sikkert hun respekterer med en gang, men jeg ignorerer henne (hun er også utrolig oppfinnsom når det gjelder å få oppmerksomhet!)og gjør det helt til hun lar meg være. Lar henne ikke få viljen sin, selv om jeg ikke får lest en linje i avisen fordi hun maser sånn så later jeg som om jeg gjør det, helt til hun gir opp. Når hun går inn på rommet sitt, eller finner på noe, lar jeg henne være en stund før jeg går inn til henne.

Dette handler om at du setter grenser for deg selv, en utrolig nyttig lærdom for henne også, å lære å sette grenser for seg selv ovenfor andre.

 

Hvis du gir etter for hennes mas og samtidig blir irritert på henne, legger du ansvaret for din velvære over på henne og det er ikke fear. Det er du som bestemmer hvor dine grenser går, og det er ingen som skal få tråkke på deg, det må du selv sørge for!

 

Skjønner at det ikke er lett, men håper dette kan være et tips.

 

Lykke til!!