Er så bekymret!

[feliksen_05.09]

Hei, er 36 og nå i uke 26. Dette er mitt andre barn, og jeg er så bekymret for at noe skal være galt med barnet. Jeg har ingen objektiv grunn til det, jeg bare er det. Sist, for 5 år siden, var jeg litt bekymret av og til, men ikke sånn som nå. Er det alderen? Er det hormonene?

Jeg er ikke gammel nok til å få alle disse prøvene dere snakker om (nå er det uansett for sent). Jeg tok privat en ultralyd i uke 12, med godt resultat på nakkefold (1,4 cm). Visste da ikke om blodprøve, så dte tok jeg ikke. I rutineultralysen i uke 19 ble det oppdaget en ekkorik struktur i hjertet, en såkalt soft marker for downs. Var senere hos spesialist som sjekket alt mulig og mente det ikke var noen grunn til bekymring, jeg hadde lav risiko for downs.

 

Nå skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne ha tatt fostervanns, men det var jo ikke en mulighet. Dessuten er det mye annet enn downs jeg er bekymret for, mest sånn lite synlige tilstander, for jeg hadde så grundig UL i uke 19 at jeg vet at alle organer og lemmer er på plass.

 

Jeg kjenner masse liv, det er god aktivitet og greier. Alle kontroller er fine, veksten er fin. Så jeg har ingen god grunn, jeg bare er bekymret! Flere som har det sånn?

[gammel røy]

Hei,

 

Det er vel greiest å holde seg til det spesialisten sier? Ettersom jeg forstår er stor forskjell på legers erfaring og kunnskap i forhold til å analysere ultralyd.

 

Er det ikke naturlig å bekymre seg for sine barn? Tror du må regne med å bekymre deg resten av livet. Bekymrer meg også, men innerst inne regner jeg med at alt går bra og prøver å ikke lage et hysteri av det.

 

 

[Unnemor]

Synes du skal fokusere på at du har en vital baby, gode målinger og positive tilbakemeldinger :-)

 

Men forstår veldig godt at du bekymrer deg, det gjør jeg ofte, også. Vet ikke hvorfor - kan være alderen? Vi vet så mye mer og leter lett opp all slags informasjon på nettet - ikke alltid like beroligende.

 

Lykke til

[Selma62]

Hei, det er nok alderen også!

 

Med første barnet er man uovervinnelig og udødelig selv og barnet er gjerne en 'selvfølge'. Når man først har fått et skjønner man først virkelig hvilket mirakel dette er og neste gang.... ja, da kan man knapt tro at det hele kan gå godt en gang til... og gangen etter...

 

Det er fint at du ikke har så mange ukene igken til du får møte den helt sikkert fantastiske lille og friske og vakre babyen din!

[nungo]

Kjenner meg så godt igjen! Jeg trodde liksom man ble mer rolig med alderen, men nei. Første gangen jeg var gravid, tenkte jeg i grunnen svært lite på risiko etc. men nå føler jeg meg helt hysterisk til tider. Er også for "ung" til prøvene, men er jo på grensen da. Jeg tror kanskje det har litt å gjøre med at jeg vet så mye mer nå enn sist. Nå skjønner jeg liksom hvilket mirakel det er å få en frisk baby og hvor komplisert hele prosessen er (og dermed hvor mange muligheter det er for at det kan gå galt). Uansett så har vi jo akkurat like lite grunn til bekrymring som sist, og jeg tenker at jeg kan ikek gjøre så mye mer enn mitt beste for at at fosteret får de beste vilkår - spise godt og sundt, få mosjon, hvile osv og naturligvis ikke utsette meg for røyk, alkohol etc.

[feliksen_05.09]

Takk for hyggelige og medfølende svar! Det er nok alderen kombinert med at vi vet altfor mye! Vi sjekker hver minste ting og får vite om masse vi tidligere levde i lykkelig uvitenhet om. Jeg har roet meg litt nå, er ikke så bekymret hele tiden og tror jo egentlig jeg skal få et friskt barn! Ser på min datter som nå er fem med ny undring hver dag. For ett mirakel hun er, og det skal man ikke ta som en selvfølge!

Nå er det uansett ikke annet å gjøre for meg en å vente og se, og ta det som kommer når det kommer, og lite vits i å tenke for mye på det nå. Jobber med å gi positiv energi til bebisen!

[jente+jente]

Ang. bekymring og alder: En jordmor sa en gang til meg: For 20 aar siden kom alle disse unge moedrene til henne, uten en bekymring i verden. I dag er moedrene blitt eldre, har hoeyere utdanning, og bekymrer seg over alt! Jeg kjenner meg godt igjen i dette utsagnet.....

 

Dersom alt ser bra ut paa UL er sannsynligvis alt bra, spesielt naar spesialister sier saa (selv om, som du vet, UL gir ikke garanti mot Downs, men med en fin nakkefold er marginene paa din side!! Dersom det var noe mer serioest som trisomie 13 eller 18 ville det nok blitt oppdaget). De fleste av oss bekymrer oss for den lille, og som regel gaar det jo bra.