Hjelp meg...

[TullHøna]

Vet at dette innlegget egentlig ikke hører til her, men det er så lite svar å få på de andre sidene.. Håper noen har råd e.l å komme med her;)

 

Fant ut at jeg var gravid for et par uker siden, ikke akkurat planlagt.. Jeg og faren har hatt et litt turbulent forhold, mye frem og tilbake, men nå hadde vi endelig bestemt oss for å satse på oss igjen! Og da måtte jo selvfølgelig dette skje..

Men saken er den da, at jeg ikke kunne tenke meg abort, mens han vil at jeg skal ta det.. Han mener at vi ikke kan få forholdet til å fungere med et lite barn, jeg mener det blir værre hvis jeg tar abort. Så vi ble jo ikke enige i det hele tatt, er jo ikke så lett å inngå no kompromiss heller i en sånn situasjon;)

Men siden vi da ikke ble enige, så var han faktisk såpass voksen at han mente jeg måtte ta det avgjørende valget, det var jo tross alt min kropp osv.. Han skulle støtte meg uansett, og valget mitt skulle ikke ha noe å si for forholdet vårt.

Og det sto han for, helt til jeg tok valget om å beholde barnet.. Da klikket han jo helt, jeg hadde ødelagt hele livet hans, alle planene hans gikk i vasken, og han ville bare dø!

 

Nå er jeg så fortvila som jeg aldri før har vært, har ikke peiling på hva jeg skal gjøre lenger! Ble så forferdelig skuffa!

Han psyker meg ut med å si at ungen kommer til å få et helt jævlig liv med foreldre som bare krangler osv..

Jeg vet at jeg har masse kjærlighet å gi, men er det nok?

Har jo leilighet, bil og fast jobb, så økonomisk tror jeg at jeg skal klare det.. Men hva med følelsen av å ha tvingt på den jeg elsker mest her på jord et barn da? Eller hva med mine følelser hviis jeg tar abort?

 

Huff, dette ble langt og rotete, men nå er jeg så forvirra at jeg skriver nesten i transe!

 

Blir glad for alle svar her..

[miaminmia]

uff ikke grei situasjon nei. men hadde jeg vært deg ville jeg stått på det du har bestemt deg for. Han kan forandre mening når magen vokser og det blir mer virkelig for han at han faktisk skal bli pappa. Han var trossalt med på moroa så får han (som tydligvis er så opptatt med det å være voksen) ta konsikvensene av moroa. Ikke ta abort, det tror jeg du kommer til å angre på. du kommer garantert aldri til å angre på at du beholder barne:) Lykke til.

[Vimsetrollet]

Hei igjen!

Huff, så trist at det ble sånn da. Ble så glad sist da du sa at du hadde bestemt deg... Jeg føler ikke at det er helt riktig av meg å råde deg til noe, jeg har jo ikke vært i samme situasjon selv... Men jeg mener fortsatt at det er DITT valg. Det kan jo hende følelsene hans endrer seg..? Jeg synes hvertfall ikke at du skal tenke at du tvinger på han et barn, det skal jo to til for å lage et barn i første omgang... Jeg kan bare snakke for meg selv, men tror ikke jeg kunne greid en abort. Æsj, dette ble bare babbel, du ble vel ikke noe klokere av dette...

 

Kjempelykke til i alle fall. Tenker masse på deg!

[bondejente]

Huff og Huff, dette hørtes ikke bra ut. Det første jeg tenkte da jeg leste innlegget ditt, er at jeg synes synd på deg som er i denne situasjonen, og at typen din ikke er noe å satse på. Du spør om " hva med følelsen av å ha tvingt på den jeg elsker mest her på jord et barn da?". Det er mulig at du elsker han, men han elsker ikke deg. Da hadde han aldri blitt hysterisk og sagt slike ting. Jeg kan skjønne hans fortvilelse, men i et godt og stabilt forhold hvor to elsker hverandre, så er det ikke på denne måten..

Jeg kan ikke råde deg til hva du skal gjøre, men det virker som om du trenger å snakke med noen om dette. Uansett om du velger å beholde barnet eller ikke, så er min følelse ut i fra brevet ditt, at forholdet kommer til å ryke uansett. Uansett - lykke til! Stol på deg selv.

[Iselin79 og 2 nydelige]

Jeg også syntes du skal gjøre som du har bestemt deg for...

Jeg har også blitt, på en måte, "tvunget" til abort en gang og satt igjen med en følelse som ikke var bra i det hele tatt. Jeg var bitter, trist og sint lenge. Og jeg følte at jeg ikke fikk noe forståelse...

Vi klarte å arbeide oss gjennom det, er fortsatt sammen med samme gutt, men det har ikke vært like lett til tider. I tilegg så hadde/har min samboer en datter med en annen, det var jo et uønsket barn det han hadde med hun andre, men det var veldig vondt for meg alikevel. Min samboer har ingen kontakt med datteren sin pga mora, men jeg følte at hun hadde fått noe som ikke jeg fikk lov til... Uff, det var en hard tid.

Men nå venter vi et lite mirakel sammen, som både er ønsket og planlagt, så nå tenker jeg ikke så mye på den jeg en gang tok bort. Selv om det alltid vil være der. Jeg hadde ikke bestemt meg hva jeg ville gjøre. Jeg følte bare at jeg hadde ikke lyst å gjøre det mot kjæresten min en gang til. Å føde et barn han aldri ville ha, noe som skjedde med datteren han. Jeg syntes at han hadde noe å si i vaget mellom å beholde eller ikke. Jeg tok abort for han sin skyld, Men i bunn og grunn var det mitt valg selvfølgelig, så jeg kan ikke legge hele skylda på han heller.

Nei, jeg syntes du skal beholde. Han kommer nok til å endre mening når han ser magen komme og når han ser den lille på UL og sånne ting....

Men mannfolk føler jo ikke graviditeten på samme måte som oss, de kan være litt rare og kalde noen ganger....

Lykke til. Det ordner seg nok.

[TullHøna]

Tusen takk for svar!

 

Godt å se at det er flere som tenker som meg, jeg vil jo egentlig ha barnet, men jeg blir så veldig usikker når han behandler meg sånn.

Ble jo så glad da han sa han ville støtte meg uansett, så jeg fikk meg en skikkelig på trynet kan man si..

Har lurt litt på hva slags følelser han egetlig har for meg jeg og, siden han oppfører seg sånn..

Vet jo at han er kjempeforvirra og fortvilet, men det er jo jeg og!

Hadde jo håpet att vi skulle klare dette sammen, vil jo ikke bli alenemor før barnet er født egentlig, men det virker som det er retningen det tar.. Og da blir jeg enda mer usikker!

 

Er så vanskelig da vi ikke blir enige i det hele tatt, hvem er det da som skal være stri og ha siste ordet? Og leve med at man har tatt et valg den andre ikke er enig i..

Også jeg som trodde vi hadde blitt enige nå, blir så skuffa over meg selv også, som tror på han gang på gang..

[Iselin79 og 2 nydelige]

Selv om han fikk kalde føtter når det gjelder å beholde selve barnet, så vil det jo ikke si at han ikke bryr seg om deg. Gutter er så utrolig rare.

Jeg hadde også en MA i januar i år, dette var ikke et planlagt svangerskap, men det var ikke noen tvil om at vi skulle beholde. Men så endte det med at fosteret døde, og jeg måtte få utskrapning... Utrolig trist. MEn samboer lovte at vi skulle prøve på nytt, med en gang jeg var klar igjen... Men en mnd etterpå eller noe, fikk han plutselig kalde føtter, og sa at det var ikke så lurt, at han ikke ville binde seg, han fortsatt ville gjøre ting...bla bla bla. Men vi fortsatte og hadde sex uten prevensjon, fortsatte å prøve til tross for denne angsten midt inni der.... Og nå sitter vi her med et lite mirakel... Og det er det dette er. Jeg ble operert for XU (graviditet utenfor livmor) for litt over en uke siden. Men jeg var også gravid i livmor. Noe som er veldig sjelden.

Og nå gleder han seg...

Så....bare la han få litt tid på seg. til å fordøye dette. Ikke mas på han, ikke snakk om at du er gravid hele tiden. Vet det er vanskelig, men tror det nesten er eneste måten jeg. Han vet at han ikke har så mye å si og mange gutter får litt angst når de vet at de egentlig ikke har kontroll.

La han få litt tid. Ja, utrolig dårlig gjort av han å si en ting og gjøre en annen, men prøv å se det fra hans side...

Der ordner seg... Så lenge ikke du har tenkt å bruke dette barnet i en krig mellom deg og barnefar, om det skulle skjære seg mellom dere så kommer dette barnet til å få det bra!

 

Alt ordner seg som regel...

[TullHøna]

Glemte å ta med at jeg har utført en abort før, og det er mye derfor jeg er så negativ til det nå..

Var i et annet forhold da, men faren ville ikke ha noe med det barnet å gjøre. Var litt yngre da også, så familien min var også veldig negativ.

Selv ville jeg vel ha barnet da også, så det var ingen lett avgjørelse å ta abort. Angra veldig i ettertid, selv om jeg visste at det var det beste da!

Er for lengst kommet over dette nå, men føler ikke at det blir riktig med en abort nå igjen, nå når vi faktisk har alle forutsetninger for å klare å ta vare på et barn!

[selfangerkjerringa]

Av det du har fortalt om situasjonen og forhistorien, så ville jeg ikke tatt abort hvis jeg var deg. Denne gangen virker det som du er en ressurssterk jente, med økonomi og bosted i orden, og med god støtte i familie og venner i tillegg. Om barnefaren skulle sette seg totalt på bakbeina for øyeblikket så er det mulig han snur litt etterhvert når han skjønner at det er et BARN det er snakk om, hans eget kjøtt og blod, istedet for nå - en potensiell festbrems. Og skulle han forsette å nekte for å ta ansvar så har barnet en mor, familie, "tanter og onkler" og en trygg oppvekst uansett. Det har blitt lykkelige mennesker av mange som har kun en forelder i praksis

 

Jeg syns du skal forholde deg helt rolig, nyte livet som gror inni deg, og ta framtiden som den kommer. Med eller uten pappa'n til stede så kommer du og spira til å klare dere helt flott

 

masse klemmer fra meg og knøttet!

[LisaColli]

huff, dette var en lei situasjon.. føler med deg! da jeg ble gravid første gangen reagerte kjæresten min også litt sånn.. han ville at jeg skulle ta abort, og ville ikke ha noe barn som han ikke hadde planlagt. jeg hadde lyst å beholde, så han sa det var opp til meg. jeg fortalte han at vi kom til å klare det, og hvis jeg tok abort fordi han ønsket det, hadde forholdet aldri blitt det samme igjen. jeg bestilte time til legen for å drøfte abort, slik at han ikke skulle føle at jeg kjørte over han. hadde aldri tenkt å ta abort da:P den første uken var han litt deppa, livet var over osv. men så endret det seg, han begynteå glede seg! men vi mistet, og da ble han lei seg.. så han sa at vi skulle prøve igjen, og nå er jeg gravid igjen:)) og denne gangen planlagt:)

 

det jeg vil fram til kanskje, er at mange gutter reagerer sånn. det kan bli hardt siden dere har et turbulent forhold, men etterhvert kommer han også til å bli glad for graviditeten, det kan jeg nesten love deg! han kommer til å være kjempestolt!!

 

så gjør som DU vil, han kommer etter.

 

lykke til med valgene dine!