April: Jeg er så oppgitt

[Anonym bruker]

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal gjøre. Mannen min kommer fra en utrolig sær familie som leger oppdragelse av barn i hendene på mor. Nå etter 13 mnd begynner jeg å bli mektig lei. I løpet av disse 13 mnd har han ikke gjort spesielt med barnet vårt. Det har vært jeg som har måtte bade, gå tur, mate og leke. Han leker med h*n innimellom, og har gitt h*n mat kanskje 10 ganger. Skifte bleie er også noe jeg må krangle meg til før han gjør. Det er da ikke normalt å måtte krangle for at han skal gjøre noe sam er naturlig å gjøre?

Jeg har pratet med han om det en milllion ganger, og det ender alltid opp med at vi krangler. Han klager alltid på at han er sliten (selv om han har 4 timers dag) og han har ikke forståelse for at jeg kanskje er sliten.

Har sagt til han flere ganger (daglig i det siste faktisk) at jeg hater han og vil at han skal dra. Men han klarer alltid å vri seg unna. Jeg er veldig glad i han (kan ikke på dette tidspunktet si at jeg elsker han lenger) og har et lite håp om at han skal snu flisa. Men jeg har vel egentlig innsett at det aldri kommer til å skje.Vi krangler utrolig mye, så selv om jeg har utrolig lyst på en liten en til, må jeg nok legge det bak meg..

Jeg kan ikke sette et barn til verden hvis vi skal leve sånn her.

Vi sover ikke på samme rom en gang lenger.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre, trenger desperat råd!!

Anonym for anledningen

[frida♥]

Huff, det høres ikke lett ut. Skjønner jo at du mister interesse i han når han tar så liten del av ansvaret. Det er jo ikke spesielt sjarmerende å være på den måten. Krangling er jo også noe som tar masse energi fra en så det er vel kanskje på tide at du tar tak i det.

 

Mannen din kan jo ikke være frisk om han er sliten etter så korte dager, sikker på at han ikke er deprimert?

Uansett er mitt råd til deg å sette hardt mot hardt. Du krever forandring eller så får dere finne på noe ennet, hver for dere.

 

( Jeg blir så irritert når jeg hører om sånne tiltaksløse og egoistiske menn at jeg kanskje ikke er den rette til å svare, når jeg tenker meg om.....men gjør det vist likevel)

 

Stå på, skrem han litt, så kanskje han tar seg sammen!?

[Anonym bruker]

Jeg har skremt han mange ganger før. Men når han ser at alt går tilbake til det vanlige, er det ikke noe vits for han å forandre seg.

Jeg har krevd forandring før, men det skjer ikke noe. Han er heller ikke deprimert. Han kan være sammen vennenne sine og de ler og har det gøy. Men han sier at han liker ikke å være hjemme.

Jeg mente ikke at han jobber 4 timer hver dag, men de dagene han jobber 4 timer, da er han like sliten.

Vi har vært hos familierådgivning, men han ville ikke gå flere ganger så det ble en slutt på det og.

Jeg kjenner jeg blir så misunnelig når jeg leser her inne feks. om noen som har en mann eller samboer som stiller opp og er der for familien sin!

Takk for at du svarte frida

[frida♥]

Det kan jo høres ut som at han ikke er så interessert i at det skal gå bra med dere, eller ser han bare ikke problemet?

 

Sikkert ikke så greit å sitte her å lese hvordan andre har det når det er sånn på hjemmebane, men det setter sikkert ditt eget forhold i perspektiv, selv om jeg ikke tror at det finnes forhold der alt er bra. Jeg kunne godt den ene dagen ha skrevet et "hate, hate, mannen innlegg" her, mens jeg den neste kanskje kunne skrevet "elske, elske mannen" innlegg, om du skjønner. Det går opp og ned hos alle!!

 

Du har gjort veldig mye for at dere skal få det til, virker det som. Jeg har ingen gode råd å komme med, bare et ønske om at du skal få det bra, lykke til!

[solstjernen - seksbarns mor]

Off så utrolig trist.

Går gjennom en prosess der me arbeider for å få ekteskapet vårt tilbake til noe bra igjen selv. Me har ikke samme problemene som dere, min mann stiller opp 99% for barna sine... hehe - det er tider der min og er sliten og alt faller på meg, men så er det andre vegen og da noen ganger.

 

Å være i et forhold går ut på å stille opp for hverandre, hjelpe hverandre uansett. Og det å stille opp for barna sine er kanskje enda mer viktig. Barna har ikke bedt om å komme tilverden, og dei har i allefal ikke bedt om å ikke bli elsket.

 

Slikt som du beskriver far til barnet ditt så virker han likegyldig for hva som skjer med deg og han. Var noen som sa til meg for noen måneder siden "kanskje han ikke gjør noe med problemene for han vil at du skal bryte forholdet for han tør ikke selv" Litt av samme problemstilling hos deg også kanskje?

Siden han ikke vil være med på famileverns kontoret, ikke prøver han å gjøre ting bedre. Ja kjenner eg blir litt opgitt selv her.

 

Men om du ikke ser noen fremtid med han, noe som kan bli bedre så må du ikke la han ødlegge deg heller. Kanskje han blir en bedre far når han må ta ansvaret alene...

 

Håper at du får det bedre, det fortjener du og barnet ditt. Lykke til og her *klem* - en god klem på vegen skal du få.

[MammaTil NoraOgEmmaOgSander]

Hva med å ta deg noen fridager/feriedager og la han ta over huset og barnet? Da får han kanskje et bilde av hva hverdagen din ser ut og hvor slitsomt det egentlig er!

 

Jeg har en mann som forsåvet leker og gjør ting når jeg spør, og tar det meste av husarbeid, men som også er flink til å sette fra seg ting og la de blir der til jeg rydder de vekk... Det er alltid jeg som må huske på alt, når Nora skal ha mat/lur/bad... Han har kommet seg mer etter hvert, særlig da Nora begynt å kommunisere mer med ham :-) Hun er så mammadalt for tiden, og gjett om pappaen er sjalu, hehe...

 

Skjønner veldig godt hvor slitsomt det er å ha det slik... Uansett hva du gjør, så støtter vi deg! Lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Kjenner meg en del igjen i det du skriver her. Mannen min prioriterer seg selv først, så barnet så meg. Vi kommuniserer dårlig, jeg syns ikke vi har det bra. Virker som mannen min syns det er helt greit å ha det sånn. Vi har vært til rådgiving og det hjalp noe. Mannen min ble ikke med fra starten, men slang seg med etterhvert. Syns du skal prøve å gå alene jeg, om du ikke får med han.

 

Trist å høre at andre og ikke har det så bra... Det unner jeg ingen. Det var ikke sånn livet skulle være når man fikk barn..

Barna har det heller ikke godt av å vokse opp i et sånt hjem.

 

Skulle gjerne gjort meg til kjenne her slik at vi kunne prata sammen og støtta hverandre, men ønsker som deg å være anomym nå.

 

 

[Anonym bruker]

Takk for alle råd!

Jeg tror jeg skal prøve å gå til familierådgivning alene, så kanskje han ser at jeg mener det seriøst. For vi kan ha kjempe krangler og en halvtime senere begynner han å snakke som om alt var normalt.

Ja det hadde vært fint å snakke med noen i samme situasjon, men det blir altfor privat for meg å "røpe" meg nå..

Jeg håper inderlig han får litt vett i hodet og begynner å forandre seg, ellers ser jeg ingen vei enn å bryte. Det er best for barnet.

Igjen takk for respons. det trengte jeg virkelig!

[Mjanne]

Jeg er ikke så flink til å komme med gode råd, men jeg ønsker dere begge anonyme lykke til, og sender dere en stor varm klem. Håper alt løsere seg til det beste for dere og barna deres