Hva er din historie?

[Løssi]

Jeg er innom her før jeg tar kveld. Syns det er så mange fine svar og spørsmål. Og så blir jeg sittende her i kvelden og tenke: Hvem er disse kvinnene. Strever alle med å bli gravid? har noen vært gravid? strever dere "bare" med pcos og symtomer i forbindelse med dette? Kort sagt hva er utfordringen?

 

Selv har jeg hatt diagonosen siden 1989. Har fått to barn og strever nå med å bli gravid - ja for jeg er altså så tullete at jeg ønsker meg en til. Jeg er aldri så "frisk" som når jeg er gravid. Først da er kroppen i ro og jeg føler meg som en kvinne. Jeg har heldigvis en sindig mann som aksepterer meg som jeg er - for jeg har faktisk ikke kapasitet til jevnlig hårfjerning. Enten må jeg kjøre 12 mil til nærmeste behandlingssted eller så må jeg høvle selv - og da lurer jeg på om det er flere enn jeg som slett ikke syns det blir bare fint etterpå. Hvordan komme til på baksida av låra for eksempel? Hvordan fjerne det oppover magen? Her er det ikke snakk om bikinilinje, men kanskje mer shorts-linje. Jeg syns kort sagt det er fornedrende.

 

Fortell litt, fortell litt om dine utfordringer. Hvordan føler du deg her og nå?

[BAcer med mirakel-jente :)]

Hei!

Jeg fikk vite at jeg hadde pcos i litt før jul i fjor..

Begynnte å få hårvekster og uteblitt mens (og økning på vekta) da jeg var 18. Legen sa ingenting annet til meg enn at jeg hadde litt for mye mannlige hormoner, og satte meg på p-pillen Diane. Gikk på Diane i 4 år, før jeg og mannen min fant ut at vi ville bli flere. Da jeg sluttet var jeg litt spent på å se om jeg var blitt frisk. Men det var jeg altså ikke. Mensen uteble og jeg klarte å legge på meg 15(!!)kg på 10 mnd.. Gikk til legen etter noen mndr, måtte vente i 1 1/2 mnd for å komme til henne, så ble jeg henvist videre til gyn., måtte vente i 3 mndr for å komme til henne.. Så skulle vi ta noen blodprøver..blablabla.. Maaasse ventetid, og lite informasjon..

Kjenner at jeg er litt bitter på den legen som satte meg på Diane uten å fortelle meg noe annet, som at jeg feks kom til å kunne få problemer med å bli gravid når den tiden kom..

Menmen.. vi har komt igang nå Er på 3 pergokuren Venter ikm neste helg (altså ikke denne, men neste)

-Spennende!

[Løssi]

Syns nesten jeg kjenner igjen historien. Alt for mye ventetid og lite informasjon!!! Vi har vel en pergokur ventende på oss, men jeg skulle helst fått mensen først. Kunne den bare ha kommet.... Eller kunne jeg bare vært gravid nå.... Lykke til med prøvinga!

[Desembernisse]

Jeg fikk bekreftet PCOS i juni 2004. Da hadde vi prøvd på familieforøkelse i 2, 5 år. På den innvendige ultralyden da så gu noe som lignet på ett egg som kanskje kunne utvikle seg til en eggløsning.

Jeg ble satt på metformin, og i begynnelsen av august testet jeg positivt og i april 2005 fikk vi en flott prins. Er litt rart å tenke på at vi ahr sett han kun som et egg i min høyre eggstokk:)

 

Nå har jeg begynt på metformin igjen, da vi vil prøve å få noen søsken til gullet vårt. Er så spent, for også denne gangen var det ett egg som kunne bli ferdig og resultere i en eggløsning. Så når bare tanta gir seg nå så blir det kosing her i gården:)

 

Er så heldig at gu er kjempe grei. Hun sier at nå prøver vi metformin 3 mnd. Hvis ikke det fungerer tar vi tre pergoperioder og er vi fremdeles ikke gravid blir vi sendt til prøverørsforsøk....Så nå er det bare å krysse fingre og tær....

 

Klemz

[raaagna]

Jeg er ei jenta på 24, som i dei 6 siste årene barra har lagt mer og mer på meg. Har xantall dietter og forsøk på å ta av, men ingenting hjelper. Xlegen min sa eg måtte slanke meg, JA for det hadde jeg ikke tenkt på selv.. Men da jeg blei LYKKLIG gravid startet helvete.. Jeg va lykklig uvitende om det som skulle komme, og handla inn alt som trengtes til barnet, pussa opp barneromet, og begynnte å gleda meg til familieøkelsen.. Men en dag våkna jeg att eg hadde vondt..skikklig vondt. Eg følte på meg att noe var skikklig galt, men ville ikke innsjå det. det enda med spontanabort, med en dag med rier. På sykehuset ble eg lagt i en gang før undersøkelsen, der kvinner med nyfødt barn gikk frem og tebake. Det var nedvergende og fælt. Det ble raskt konsatert att barnet va dødt. Etter det uventede aborten, fant legene ut att eg har PCOS, så nå går det i pergo kurer og eggleting.Nå vente vi på å komme inn på fertiliteten for å få hormonsprøyter..

[Løssi]

Jeg har faktisk aldri prøvd metformin. Hadde to pergokurer før jul og ble gravid ved andre forsøk. Mistet det vi bar på på nyåret - nå er vi igjen prøvere og alt føles litt tungt. Nesten som et vakum. Hvordan virker metformin?

[Løssi]

Du har virkelig fått prøvd deg! Ønsker deg virkelig lykke til!!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[raaagna]

Offda, føler med deg. E nesten sånn att eg e redd for å bli gravid ijen på en måte, e så redd for å miste det på ny..Eg har aldri fått metformin, legen her sier att det ikke er nåk forska på enda..

[lindynatt]

Ønsket meg barne tter bryllupet i 2003.

Gikk til gynekolog, han ba meg om å måle tempraturen hver morgen for å sjekke om jeg hadde EL.

Etter end el måneder fant han ut at nei, hadde jeg ikke, og jeg ble satt på pergo.

Null EL men masse bivirkninger.

Var ganske så rund i kantene den gang og det ble kun værre og værre.

Etter to mislykkede pergo kurer fikk jeg nok og dro til spesialist.

Der fant de pcos.

Testet så for insulinr esistens ca mars 2004 og det var positv, begynte på metformin.

2004-2005 gikk ned 30 kilo i vekt, null EL, null graviditet.

2005 Noen forsøk med puregon og menopur sprøyter + en inseminasjon = negativt.

2006 Ikke lenger ønske om barn, men prøver å holde vekten nede for å unngå diaebtis.

Er ikke nevneverdig plaget med for mye hårvekst.

[Gjest]

Jeg fikk diagnosen pcos i mars. jeg har ikke ekstremt mye hårvekst,men d "ekstra" jeg har fjerner jeg med hårfjerningskrem. holder seg vekke lenger enn hvis man tar høvelen,og bruker du høvel kommer det tilbake som tykkere hår... Noen kremer gjør faktisk hårene tynnere/svakere....

[Løssi]

Rart å høre fra deg. Lurer på om det var nicket ditt som svarte meg da jeg var usikker på om jeg skulle starte på pergotime for tredje gang. Om det var deg så var i alle fall rådet riktig. Fikk brev fra sykehuset om noen dårlige prøver etter utskrapinga så det var bra jeg ikke eksperimenterte unødvendig med pergotime. Håper bare jeg snart kan komme igang med ny pp - blir så frustrert over manglende mens.

Har skjønt fra svar du har gitt tidligere at du har fått prøvd deg. Hva gjør du nå da?

[lindynatt]

Nå nyter jeg livet uten barn, uten stress og bitre tårer fordi det man ønsker seg får man ikke.

Nyter livet med mann og hund og er veldig glad for at jeg ikke ble gravid mens vi prøvde.

[Gjest]

Jeg slutta på p-pilla i mars 05 fordi vi ville ha baby. Da mensen ikke var kommet etter 2 mnd dro jeg til legen for å sjekke at alt var ok. (Er litt hypokonder, kanskje... Tror alltid det er noe som er veldig galt med meg hvis ting ikke er som de skal. Så er litt glad for at jeg ikke venta for lenge, for her var det litt å rydde opp i!) Hadde lest om PCOS i et blad og kjente igjen mange av symptomene, så var 100% sikker på at det var det jeg hadde. Men fastlegen bare sa at jeg ikke skulle bekymre meg, jeg var jo bare 20 år og hadde gooood tid til å bli gravid... My a**. Har ønska å bli gravid siden jeg var 17-18, så ble litt irritert da.

 

Ble henvist til en gynekolog som sa det samme som legen min. Fant ikke noe unormalt på innvendig UL, bare litt større "cyster" er vanlig, men ikke noe å bekymre seg for. Neivel, tenkte jeg. Da får jeg bare ta tiden til hjelp. I oktober 05 så jeg fortsatt ingen ting til mensen, så dro til fastlegen på nytt. Det virket ikke som han forstod mine bekymringer, han bare sa att jeg ikke skulle stresse med det, bla bla bla... En uke etter fikk jeg mensen (O'lykke!), men det var det. Begynte på p-pilla igjen i nov., søstra mi hadde fått påvist PCOS og ble anbefalt å begynne på pilla igjen for å gjøre cystene mindre, så prøvde jeg det.

Ny time hos ny gyn etter jul, og da sa han med èn gang at jeg hadde PCOS. Litt av et slag i ansiktet, etter å ha gått til leger/gyn som ikke tok meg alvorlig, men nå visste jeg i hvertfall hva som feilte meg. Fikk Diane som jeg skulle gå på i 3 mnd og så kommem til kontroll i mai.

 

Ventetiden var grusom, ble mye snørr og tårer i vinter. Hver gang jeg så en gravid mage eller noen med barnevogn, ble jeg sint og lei meg. "Alle andre får det til, bare ikke jeg..." Osv. I dag var endelig timen der, og jeg tok ny UL. Har fått resept på Pergo nå, så nå gjenstår det å se. Min sambo sine små soldater skal undersøkes og vi har vel litt venting foran oss. Men håper ikke det drøyer for lenge, begynner å bli sliten av håping og venting. Det er utrolig hvor psykisk nedbrutt jeg blir av dette, men man får bare tenke positivt. *vil så gjerne ha bolle i ovn!!!*

 

Fint å ha disse sidene, da. Utveksle erfaringer og sånn. Litt godt å vite at jeg ikke er alene om dette, selv om jeg ikke unner noen å ha dette for**nna syndromet.

 

Lykke til alle sammen! Vi klarer det nok:)

[Enliiitentil?]

Min historie er slik at jeg fikk pcos i 2003, siden da har jeg vært prøver med samboeren min i hele 2005, men begynte med p-pillen yasmin nå i januar fordi jeg syns det ble for tøft å ikke bli gravid.

 

I tillegg ble det mye krangling mellom oss, fordi jeg var så frustrert og lei meg, og fordi alle andre klarte det som var så vanskelig for meg. Så forholdet vårt er dessverre ganske dårlig nå og har vært det en stund, men som samboeren min sier: jeg vil ikke ha noen barn inn i et slik turbulent forhold.

 

I november i fjor prøvde jeg forresten metformin, men sluttet fort da jeg ble ganske kvalm. Men nå som jeg bruker yasmin har jeg mindre kviser, gått ned i vekt og ellers er barneønske mindre (!!!) skjønner ikke dette jeg da men...

 

Nå som svigerinna mi PLUTSELIG har blitt gravid syns jeg dette er ekstra ille.

 

Planen min fremover er:

 

1. å få et godt forhold til samboeren min igjen

2. begynne med akupunktur

3. slutte med p-pilla

4. begynne på metformin (skal visst hjelpe folk med pcos)

akkurat i den rekkefølgen:-)

 

Hva tror dere?

[Gjest]

Gjett om jeg vet åssen du føler d da.... I nov.05 trodde jeg at jeg var gravid. Jeg hadde slutta på pilla i september og hadde bare hatt en mens etter d.. Jeg hadde ikke mens i november så jeg tenkte at nå var d noe på gang. Testene viste at jeg ikke var gravid,så jeg slo fra meg tanken.. Ikke noe mens i des heller... Da begynte jeg å lure og bestilte time hos legen. Ho tok noen blodprøver og henviste meg t gyn. Men ho mente at jeg var definitivt ikke gravid.. Svigerinna mi derimot,fortalte oss i januar at ho var to måneder på vei... Såklart ble/er jeg glad for ho,men d blir jo sårt når du ikke vet hva som foregår inni kroppen din og så får ho ditt ønske oppfylt.. Og ho gikk på pilla... I tillegg ble en kollega av meg også gravid samtidig.. Snakker om å gjenge seg opp mot meg...Hehe...Jeg er veldig gla på begges vegne. Håper bare at jeg snart også blir gravid. Går ikke på pilla,og jeg tar ikke noen andre hormoner for å bli gravid. Jeg går bare å håper at naturen skal gjøre sitt for at jeg skal bli gravid...

[Løssi]

Ja, dette kjenner jeg igjen. Vente, håpe, vente, håpe og arbeide og arbeide med saken - det blir så intenst. Det kan være sårt ja når venniner og svigerinner lykkes etc, men samtidig må vi passe oss litt ikke å ødelegge den enorme gleden de kjenner. Nå forstå jeg det nå slik på innlegget ditt at det ikke var slik at du reagerte med sinne og frustrasjon, så ikke misforstå meg. Jeg husker bare hvor vondt det var den gangen jeg lyktes første gangen jeg gikk gravid etter mye strev og fikk kjeft fra en vennine da jeg var i 8 mnd. Hun har siden fått tre egne barn senere, men strevde akkurat der og da.