faren er rusmisbruker.

[himmelblomst]

 

Siden han var i begynnelsen av tenårene (han er nå 23) har han vært avhengig av hasj, i tilegg til det har han periodevis tatt amfetamin og andre stoffer. Hvordan jeg klarte og "rote" meg borti han forstår jeg ikke i dag, men det er vel noe med det at man lett forelsker seg i en illusjon man har gjort seg opp om en person, og når man så går inn i et forhold, viser det seg at vedkommende ikke på langt nær er den man hadde fått inntrykk av til å begynne med.

 

Jeg var naiv, og betatt, og nølte ikke da

vi flyttet sammen i et kollektiv, som jeg igjen hadde forestilt meg at ville bli helt anderledes en det som ble tilfelle. Fest på fest, med fremmede mennesker, et miljø som var helt ukjent for meg, et jeg ikke likte, et jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. En kjæreste som ikke tok hensyn til meg, dro ut til kompiser, ruste seg, var borte hele natten,sov for det meste om dagen. Han eide ikke dågnrytme, eide ikke økonomisk innsikt og overhode ikke forståelse for hvordan et forhold bør fungere. Det var vanskelig å ikke la seg påvirke av festene når alt foregikk mot min vilje i mitt eget hjem. Jeg var fryktelig deperimert, og prøvde flere ganger og få han til å forstå, men det var nytteløst.

Jeg ville så gjerne at alt skulle ordne seg, at vi kunne ha det greit sammen, så da jeg oppdaget at jeg var gravid, håpet jeg at det skulle gjøre en forskjell i positiv rettning. Noe det også gjorde til å begynne med, men etterhvert nådde vi tilslutt bunnen. Jeg var så langt nede på slutten at jeg kun gikk ut av rommet mitt for å gå på do, og for å lage meg mat. Jeg hadde forsøkt gang på gang på gang å få forholde til å fungere, men til ingen nytte, jeg var helt utkjørt.

Så jeg tok et valg, jeg gjorde det slutt og flyttet fra han.

 

Det var godt å komme hjem til familie og venner. Jeg var fryktelig i tvil om det valget som nå sto foran meg. Skulle jeg bære frem barnet, eller skulle jeg ta abort. Jeg tenkte på livssituasjonen min: Ingen utdannelse etter 3. årig vgs, ingen fast jobb, ingen stabil økonomi.

Hvordan skulle jeg klare alt sammen alene? Jeg snakket mye med familien, og de støttet meg uansett hva jeg kom til å velge. Jeg har aldri i mitt liv stått overfor en større og viktigere avgjørelse, og da jeg bestilte time for abort, trodde jeg at jeg hadde tatt det riktige valget, men etter som tiden gikk og sykehusdatoen nærmet seg ble jeg mer og mer i tvil. Jeg hadde vel egentlig bestemt meg for å beholde babyen en god stund får informasjonstimen på sykhuset, men jeg dro likevel for å få snakket med sosionom om rettigheter, stønader osv. Mens jeg satt der fikk jeg slik en beroligende følelse av at jeg kom til å klare meg kjempefint som mamma til babyen i magen. Alt kom til å gå bra!

Jeg dro fra sykehuset med et smil om munnen og et ultralyd bilde av en bitteliten "klomp" som befant seg i magen min:)

 

Tiden gikk, jeg bodde hos min mor og min stefar, men ønsket meg et sted for megselv, og jeg ønsket å finne meg en jobb, men så på det som vanskelig siden jeg var gravid.

Jeg hoppet ut i det og ringte barneskolen for å høre om de trengte assistenter. Tro det eller ei, men jeg fikk jobb på dagen.

Dagen etter ringte jeg på en leilighet og utrolig nok fikk jeg den også, og kunne flytte inn samme dag om jeg ønsket det!!!

Jeg var i ekstase!

 

Nå har jeg jobb, og bor i en passelig stor leilighet, og har det bra. Familien har jeg rundt meg på alle kanter og jeg føler meg trygg.

 

Men det er en ting som uroer meg:

Forholde mitt til barnets far, og det eventuelt kommende forholde mellom babygutten jeg har i magen og faren hans.

Eksen min vil veldig gjerne være så mye sammen med babyen som mulig, men siden han lever slik han gjør, siden han er avhengig av rus, og ikke viser noen interesse for å bli rusfri, tør jeg ikke, og føler jeg ikke det er ansvarlig av meg å la han få noe form for samvær sammen med sønnen sin alene. Alt vil bli under mitt oppsyn.

Dette har eksen min vanskelig for å akseptere og forstå. Han begriper ikke at rusen er et problem, og føler at jeg stenger han ute. Men jeg sier til han at jeg ikke ønsker å stenge HAN ute, men jeg har et intenst ønske om å stenge RUSEN ute. Men så lenge de er "en og samme person", (uadskillelige ifølge han selv) ser jeg ingen annen utvei en å ikke la han få samvær uten oppsyn.

 

Så tenker jeg på sønnen min, som jeg nå bærer i magen, hvordan skal jeg på et tidspungt få han til å forstå hvorfor situasjonen med faren er som den er.

Hva om det kommer til å gå negativt ut over forholde mellom megselv og sønnen min. Vil han komme til å forstå, eller vil han sette seg opp i mot meg?

Det er sikkert alt for tidlig å begynne å bekymre seg for dette, men tankene svirrer likefullt rundt i hodet mitt.

 

Jeg håper det er noen av dere som vil si deres mening om situasjonen min. Og håper jeg vil møte forståelse, få råd og støtte fra dere, jeg trenger det sårt.

 

Vil også si at jeg er veldig takknemlig for at jeg har funnet denne siden, det er godt å ha noen å "snakke" med, noen som virkelig forstår.

 

*himmelblomst*

 

[AneB]

Hei!!

 

Leste historien din, fikk helt klump i halsen. Jeg er full av beundring for måten du har taklet dette på, og valgene du har gjort.

Så at barnefaren er 23 år, og i en annen tråd at du er 21. Begynte å tenke på hvordan jeg sjøl hadde taklet alt dette som 21-åring.

 

Jeg er enig i det du selv har kommet frem til, at farens samvær med barnet skal skje mens du også er tilstede. Og at samvær skjer under forutsetning av at far er rusfri.

Eksen din er syk, han skjønner det sikkert ikke sjøl, men det er jo det han er når han er så avhengig av rus at han ikke lenger har kontroll.

har hørt utrolig mye fint om familievernkontorene rundt om i landet, kanskje de kan hjelpe deg/dere til å komme med en løsning?

 

Har du vært i kontakt med amathea? De driver en fantastisk rådgivningstjeneste for gravide som blir aleine og andre i vanskelige situasjoner som gravid. Se på amathea.no. Om det ikke er et kontor i nærheten av der du bor, send dem en mail eller ta en telefon, de er kjempehyggelige!!

 

Når det gjelder sønnen din, så er det umulig å sitte å tro noe om hvordan han kommer til å tenke om dette når han blir stor nok til det.

Men jeg er sikker på at du blir en super mamma, og md hjelp fra dine nærmeste kommer du til å kunne forklare han hvorfor ting er som de er.

 

Er glad jeg fikk ta del i historien din, himmelblomst, det hjalp meg til å sette min egen situasjon i et perspektiv den hører hjemme i.

 

Husk at 95% av alle bekymringer blir det ingenting av!

 

Stor klem kommer fra meg!!

[Anonym bruker]

Kjære Himmelblomst!

 

Må si jeg også synes du er en jente det virkelig står respekt av, innlegget ditt er både reflektert og gjennomtenkt.

 

Føler så med deg i denne situasjonen. Forhåpentligvis vil barnefaren med tiden selv se at han trenger hjelp, og at et barn må komme før hans eget rusbehov.

 

Jeg er nå selv 29, men ble gravid som nittenåring med en kjæreste på 24 som også brukte hasj daglig, og speed og kokain i helgene- og han hadde i tillegg store humørsvingninger som følge av dette.

Jeg var på den tiden student og skulle begynne på siste året av videregående og tok selv abort den gangen - men har faktisk angret mye på det siden, selv om det føltes rett da. Å tenke på nå at jeg kunne hatt en sønn eller datter på 9 år skjærer meg i hjertet..Jeg støtter deg fullt ut i valget du har tatt, og vet at du ikke vil angre !

 

Klem fra meg!

[Gjest]

Henger meg på di andre to her jeg-du kommer til å klare deg kjempefint:-)Virker som om du er oppegående på alle måter,så det går så bra så:-)

Men for all del-ikke la han være alene med barnet så lenge han ruser seg..Og sier han at han har slutta,må du kreve prøver...Er det noe narkomane kan så er det å lyge!!!

Masse lykke til hvertfall:-)

Når skal du ha forresten?:-)

[Anonym bruker]

hei! greit å lese at det er flere i samme situasjon som meg..dette tror jeg vi begge klarer! skjønner godt at du er bekymret.. der er jeg også! hver dag.. men siden vi er så heldige å få ha en familie som støtter oss fullt ut så tror jeg det skal gå så mye enklere enn vi tror akkurat nå=) ønsker deg masse lykke til. varme klemmer til deg og det lille underet i magen din=)

[himmelblomst]

Dette er akkurat det jeg har lengtet etter.

Jeg er så takknemlig for at jeg har funnet frem til dere.

 

Jeg har snakket med Amathea via telefon, og skal ha et måte med dem i morgentidlig. Har oppfattet at det er mye hjelp å få hos dem, så jeg ser frem til samtalen.

 

Det er så deilig og betryggende og vite at noen forstår og bryr seg.

Det er så inderlig godt at vi har muligheten til å utveksle tanker, få råd og støtte fra hverandre her inne.

Det betyr virkelig mye!

 

 

[Gjest]

det er veldig greit å ha disse sidene ja:-)Men på "snart alenemor" er det lite trafikk egentlig..Det er vel flere av oss eller sånn..

Tenkte og jeg skulle snakke med di på amathea,men dem har ikke kontor her jeg bor-så jeg må til nærmeste by..Men kunne tenkt meg å tatt svangerskapskurs hos di,ikke så stas å gå på det her når alle andre er to:-(

 

[himmelblomst]

Ja, jeg har faktisk meldt meg på Amatheas svangerskapskurs til høsten:)

Håper bare det blir nok påmeldte slik at det blir noe utav det.

Er helt enig med deg med tanke på det andre alternativet, har en følelse av at det på en måte kan bli litt trist.

Hvor holder du til forresten?

[=Mina min og mej=]

åj.. jeg som trodde jeg var alene om dette "problemet" her inne. Har ikke turt å si noe under mitt nick om dette, men nå ble jeg litt lettet. Det er flere enn meg i denne situasjonen. Kjenner meg igjen i alt du sier. Er 20 uker på vei nå, og har ikke mye kontakt m barnefaren pga jeg ikke klarer å se på det som skjer på en måte. Hvis du vil kan du jo legge meg til på msn lista di hvis du har? hadde vært utrolig koselig å ha noen i samme situasjon å prate med og utveksle tanker og erfaringer med.

Håper på kontakt.

Klem fra ellen, 21 år:)

 

[email protected]

[himmelblomst]

Hei Ellen!

 

Godt å vite at men kan være til hjelp for hverandre:)

Jeg har desverre ikke msn. Du skjønner, jeg må til min mor for å få tilgang på data og internett.

Men jeg vil gjerne holde kontakt med deg via vanlig epost, om du synes det er et fint alternativ?

(Jeg er som oftest innom og skjekker den hver dag.)

Jeg synes det hadde vært koselig å bli kjent med deg, det er godt å ha noen i samme situasjon å dele med.

 

[email protected]

 

Håper å høre fra deg:)

 

*Klemmer tilbake*

 

[Gjest]

Jeg holder til i nærheten av Haugesund,du da?:-)

[himmelblomst]

Nær Kristiansand:)

[Jennie-Girl]

Hei! Har du lyst til å chatte litt på msn? Jeg får babyen min på fredag:) Er på msn etter det, om du vil legge meg til?

klem til deg fra meg!

[email protected]

[himmelblomst]

Jeg har ikke msn desverre.

Men jeg chatter gjerne med deg her inne:)