Gruer meg til fødsel.....

[Anonym bruker]

Skjønner bare ikke at det skal være mulig å få det til, men jeg skal vel klare det jeg som alle andre. Men må innrømme at jeg begynner å grue meg nå. Er 35+5.

[*bolla pinnsvin*]

Har en venninne som fødte forrige uke. Snakket med henne ca to timer etter fødselen og da sa hun at jeg måtte glede meg masse til tassen min kom. Hun sa at det var kjempevondt mens det stod på, men at det var glemt rett etterpå da hun fikk se babyen sin.

 

Jeg er førstegangsfødende jeg også og jeg vet at det kommer til å gjøre innmari vondt, men jeg gidder liksom ikke å tenke på det. Aner ikke hvor vondt det kommer til å gjøre og gleder meg egentlig bare til å hilse på den lille tassen som har vært inni meg så lenge.

 

Dette klarer vi sikkert fint begge to! Lykke til!

[Anonym bruker]

Takk for oppmuntring. Gleder meg og, men gruer meg til å miste kontrollen og til å ha så ufattelig vondt. Epidural står høyt på ønskelista her. Men klarer nesten ikke vente til å få møte henne, blir kjempe stas.

[Sivalur]

Er 36+6 og jeg gruer meg også. Har bestemt meg for lenge siden for at jeg skal ha epidural. Hvorfor ikke liksom.. Lykke til til deg - vi overlever nok vi også!!

[Mizzi & Prinsessa]

Du er ikke alene om å grue deg.. Alle gjør nok det til en viss grad.. Prøv å tenk på at "Folk får fler barn" )

[mammaentilH]

Gruer meg jeg og, men det er jo ikke så veldig rart. Blir spennende også, og belønningen er jo helt fantastisk.

[Lindamor og Oliver]

Jeg grudde meg første gangen men med nr.2 gleder jeg meg bare.Har sprøyteskrekk så jeg hadde en helt drugfri fødsel,noe jeg skal ha denne gangen også.

Jeg husker egentlig fødselen på denne måten;

 

-Riene som blir sterkere og sterkere,de gjør vondt men alt jeg gjorde var å fokusere på pustingen,inn og ut i passelig rolig tempo.Etterhvert kan det virke vanskelig å fokusere på pustingen da åpningen blir større og gjør veldig vondt men det er bare å fokusere på pusten...helt til du kjenner at du må presse..jordmor vil også si fra om det er rett tidspunkt å presse.Pressriene er egentlig en lettelse,da kan du være mer aktiv.Husker på 1 ri at jeg tenkte ; neeeeeeeeeeeei...nå revner hele underlivet mitt..kjentes jo ut som om jeg skulle presse ut en melon men heldigvis var det bare den første rien som føltes slik,det gikk så fint så.Så alt tatt i betraktning så synes jeg ikke det var så fælt,det var lettere enn det jeg hadde trodd.Men vi er så forskjellige,noen har en positiv opplevelse og andre en negativ..men det er flest positive; )

Det er helt normalt å grue seg men jeg håper du også sitter igjen med den samme følelsen som meg; Yes!!! dette greide jeg jo fint,så godt å kunne stole på kroppen; )

 

Lykke til!

P.s; jeg slapp å sy,jordmor mente jeg ikke revnet p.g.a at jeg konsentrerte meg om å puste,jobbet med rien isteden for å motarb. den..også presset jeg ikke for tidlig.