depresjon....

[Anonym bruker]

Noen andre her som sliter med angst og depresjon.

Tror jeg gjør det.

Høyt oppe det ene minuttet langt nede det andre.

Slitsomt. Jeg er flink med barna mine, emn merker at det går utover mannen, Er 29 år og har jobb, men pga nedbemanning kan jeg nå miste den. Sliter med dårlig selvtillit og blir selvfølgelig ikk egravid slik at samboeren min får oppleve å bli faar han også.( prøver alt vi kan..)( jeg har fra før )

Jeg sliter også litt økonomisk og fant ut at vi ikke får lån slik at vi får kjøpt noe større.. Her baller det seg på og jeg har en vond mage følelse døgnet rundt. Sover vondt hele natten og ønsker å ikke stå opp når morgenen kommer. Vet ikke hva jeg skal gjøre jeg.. Noen andre som har vært deppa.. Har hatt det sån ett år. Ønsker svar fra de som ikke er deprimert en uke, men over lang tid og om dere har noen råd.Har jeg diagnosen deprimert tror dere? Må jeg til lege? andre ting som man kan gjøre først?

 

Tenker aldri positivt i mer enn 5 minutter og så er det på med triste tanker igjen. En nær i familien har angst og depresjon , kanskje det er litt arvelig. Jeg er normalt midtpunktet på fest, ser vel egentlig bra ut ( tror ikke det nå om dagen, men...) og så kommer sånne perioder hvor jeg helst vil slippe å gå i butikken, gå utenfor huset i det hele tatt.. Vil bare sove jeg, men klarer jo ikke.... Klarer ikke ha kontakt med vennene mine heller. Tlf napper jeg ut og skrur av i uker omgangen..

 

Noen som jobber med psykiatri eller har opplevd det samme , hva gjør man? er så fortvilet....

 

Velger å være anonym nå.....

[Anonym bruker]

Kjære anonym

Vet ikke om jeg er den rette til å svare deg, men jeg fikk vondt da jeg leste innlegget ditt, og da klarer jeg ikke å la være å skrive noen ord til deg.

Jeg synes så absolutt du bør oppsøke lege. Du skal ikke ha det sånn.

Jeg har hatt dårlig selvtillit og lave tanker om meg selv hele livet. Jeg er stille og beskjeden og liker meg best sammen med de jeg kjenner aller best. Jeg har lært meg å leve med det, men det skaper problemer for meg innimellom. Men jeg tror allikevel ikke at jeg har det så vondt som deg. Vær så snill å oppsøke lege, så kan dere sammen ta det derfra.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Har du noen å snakke med? Av og til kan det å bli hørt på hjelpe litt. Vet ikke hvor store barna dine er, men hva med helsesøster? Fastlegen din er jo også en ressurs hvis du har tillit til ham/henne, men det kan være en skikkelig bøyg å faktisk søke hjelp.

Det høres jo ut som at du klarer å holde det gående (i alle fall på overflaten) og stort sett tar ut de tunge tankene på deg selv, det tyder i alle fall på at du har mye styrke. Har jobbet i psykiatrien i en del år, og har bare prosaiske råd å komme med, beklager. Prøv å ta vare på deg selv, fokuser på de lyse tingene som tross alt skjer (du er en god mor - godt gjort!!!). Kan du få avlastning fra jobb/unger og ha litt "deg-tid"?Sørg for å legge deg tidlig nok og stå opp til fast tid hver dag, hold deg i aktivitet og spis "fornuftig" mat - sukker og junk food gjør faktisk depresjon verre. Og prøv å finne noen å snakke med. Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Takk for svaret... vanskelig dette med lege...føler det som nederlag, men det er jo egentlig ikke det....

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Har ingen å snakke med. Moren min har ting å tenke på selv, pappa kan jeg ikke snakke med. Sambo takler ikke mine problemer.

Sliter litt med spf. så den biten med sunn mat blir vanskelig. Tross lav selvtillit overspiser jeg og til tider dukker gammel bulimi opp.

Avlastning og og meg-tid blir værre. Er når jeg er alene at det er værst. KAnskje det er angst?? vet ikke... samtidig blir jeg sliten av folk rundt meg.. nei, trenger nok å få ryddet opp ihodet mitt jeg...

I dag har jeg kun sittet i sofaen siden jeg stod opp. Når barn og sambo kommer hjem er jeg oppegående , blid og i aktivitet.

Så kommer kvelden og tankene velter over meg som bøtte med vann... Men det med faste tider å legge seg og stå opp skal jeg prøve. Eneste er at jeg sliter om natte, men jeg får bruke samme prinsipp som når man lærer barn å sove

Nei, nå skal jeg reise meg fra sofaen og rydde litt, men det er så tungt... Blir sliten bare av tanken og forstår ikke hvorfor. Klarer ikke å gråte da jeg har blitt litt fraværende...

 

takk så mye for svaret... trengte en utblåsning, tøft å være så nede og utmattet .

[Anonym bruker]

Du har alle de klassiske depresjonstegnene, og ikke minst SF-tegn (flink til å ikke vise problemene, ikke være til bry, selvutslettende). Har du noe som helst som får distrahert deg fra tunge tanker? Du skriver at du sitter hjemme mens samboer og barn er borte - av og til er det verre da, som du sier selv. Angst er et vanlig symptom/samvirkning med depresjon, det - ikke noe uvanlig der. Kan du komme deg ut og gjøre noe for bare deg? Katastrofetanker og "mørke hull" likeså, og følelsen av at alt er et ork...

Jeg håper sånn at du finner noen å snakke med som kan om ikke annet høre på deg så du skjønner at noen bryr seg - det høres jo ikke ut som at du har noen stor ressurs i familien din for tiden. Venninner? En tante? Besteforeldre? Foreslo jo lege/helsesøster - det er det de er der for, men det er forferdelig vanskelig å be om hjelp for "snille piker". Husk at du fortjener å ha det bra! Og lykke til med nattesøvn og mat og hverdag... Tenker på deg!

[Anonym bruker]

Takk.. nå gråter jeg litt, litt rart å få svar...

skal prøve å finne noen å prate med, kanskje gjennom nettet.

tlf blir vanskelig, vet ikke hva jeg skal si...

Tusen takk for svar anonym...

 

[Anonym bruker]

Hei.

Vondt å lese om dette, har hatt det sånn selv. Men tro et eller ei, det går ann å bli kvitt det. For meg hjalp det å gå til psykolog og få orden på tankene mine, samtidig som jeg måtte få samboer til å forstå at jeg faktisk hadde et problem, slik at han kunne støtte opp når dagene var som værst. Det hjelper ikke å gå rundt late som om alt er bra, det vil bare gjøre deg enda mer sliten og uopplagt. Det tapper deg enormt for krefter, og kan gjøre depresjonen enda tøffere. Ingen kunne se på meg at jeg slet og hadde det jæ...med me selv g tankene, jeg var jo lltid full av liv og med smilet på lur. Etter mange timer hos psykolog, ble samboer med på en time, og da forsto han hvordan det egentlig var, og alt ble enklere.

 

I dag har jeg fremdeles dager hvor alt er grått g trist, og hvor jeg ikke orker tanken på å se et menneske, eller prate med noen, men jeg har funnet min form for terapi, høy musikk og husvak! Skurer rett og slett lakken av gulvet og all driten ut av hodet:) Det er trolig hva som kan hjelpe. Tror det er viktig at du finner eg en ting du liker å drive med, sånn at du kan gjøre det når det henger en grå sky over deg. Noe sm kan få fokuset vekk fra de vonde tankene. Oppsøk en psykolog og få hjelp på veien.

 

Ønsker deg lykke til:) Beklager at jeg signerer med anonym nå..

[Anonym bruker]

Ser du - vi er mange kloke hoder som er helt enige om at du fortjener å ha det bra!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg føler med deg. Det er tungt og veldig vanskelig når man har det sånn. Og det høres ut som du kan være veldig langt nede til tider.

 

Jeg ville absolutt kontaktet en lege. Hvis du har hatt det sånn i et år nå, så har du gått lenge nok allerede. Og det tyder på at du ikke klarer å nøste opp i det på egen hånd. Og da bør du ta det nå, før det eventuelt skulle bli værre.

Det finnes hjelp der ute, og den hjelpen har du krav på! Når man ikke er helt bra, kanskje er syk eller det er noe galt med kroppen, da går man jo til legen? Så prøver legen å finne ut hva som er galt, legger på et plaster og gir deg medisiner og gjør alt for at det skal bli bra igjen. Man går ikke hjemme og lurer på om man skal ringe legen hvis man har brukket et ben liksom.. Hvorfor skal det være annerledes, bare fordi det er i det mentale man ikke helt føler seg bra?

 

Jeg har slitt mye med angst og depresjon og litt forskjellig. Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående så gikk jeg fast til samtale og på medisiner. Og det gjorde så innmari godt! Jeg hadde aldri klart meg uten den hjelpen. Men da jeg var atten, så sluttet jeg. Delvis fordi jeg følte meg bra, og delvis fordi jeg var blitt for gammel til å fortsette der jeg gikk. Det er fire år siden nå. Og jeg følte raskt, at jeg faktisk ikke var så bra som jeg trodde jeg var.

Jeg klarte meg veldig godt de to første årene. Men så ble det værre. Men jeg tenkte at jeg skulle klare det på egen hånd. Tenkte at jeg ikke var dårlig nok til å kontakte legen igjen. Jeg klarte jo det meste. Hadde/har en jobb jeg er flink til og hvor jeg er godt likt. Er sosial i familien, fikk meg kjæreste, flyttet sammen og har kjøpt hun. Og nå prøver vi å få barn. Men jeg var/er jo ikke helt bra. Akkurat som deg, så gjør jeg ting for å unngå å gjøre det jeg ikke liker. Jeg setter mobilen min på lydløs sånn at jeg ikke hører at den ringer. For da slipper jeg jo å ta den. Og når jeg ser at den ringer, så later jeg som likevel, og tar den heller ikke da. Jeg unngår å ta kollektivtransport og kjører min egen bil hele tiden. Sender heller sambo ut på butikken så jeg slipper å gjøre det selv. Og jeg lager meg hundretuser forskjellige grunner for at jeg skal slippe å treffe venner og kjente.

 

For meg har det resultert i at jeg har mistet vennene mine. Den eneste jeg har igjen er bestevenninna mi som aldri gir slipp på meg. Og sambo og den nærmeste familien. Og det er veldig ensomt. Og jeg tenker, at hvis jeg ikke hadde gått og lurt på om jeg skulle ringe, lurt på om jeg var dårlig nok, lurt på om jeg fortjente å få hjelp og om noen i det hele tatt ville være villig til å hjelpe meg, så hadde jeg kanskje fått hjelp for lenge siden. Før alt ble så ille og ensomt for meg som det har blitt.

 

Så ta kontakt med legen din nå, synes jeg. Før det eventuelt skulle bli værre. Det er jo ikke sikkert det blir værre uansett, men det virker som om det allerede har gjort noe med deg. Gitt deg hindringer i livet.

 

Og vær ærlig når du snakker med legen. Si det som det er. Ikke legg skjul på noe. Jeg spurte om hjelp første gangen for et år siden. Men jeg fikk ikke hjelp. Jeg tror jeg var litt for forsiktig. Så legen min trodde det ikke var så ille. Jeg bytta fastlege flere ganger i fjor, hadde tre forskjellige leger. Men jeg fikk ikke hjelp før jeg i januar i år kom meg til legevakta. Da var jeg så sliten at jeg ikke orket å "pynte" på det. Da sa jeg det som det var. Og da fikk jeg hjelp med en gang.

 

Nå har jeg samtaler og medisiner igjen, og jeg føler meg bedre. Jeg har en lang vei å gå. Jeg har ventet for lenge, og jeg har laget meg vaner som er vanskelig å vende. Men jeg er på vei, og jeg er bedre. MYE bedre. Takket være at jeg nå har noen å snakke med. Noen som forstår meg, og som prøver å hjelpe meg.

 

Jeg håper virkelig du klarer å komme deg ut av den negative strømmen du er i. Både for deg selv, og for dem rundt deg.

 

Du fortjener å ha det godt! Du fortjener å føle deg oppegående, ha energi og glede deg!

 

Lykke til! Håper du får det bedre med deg selv med tiden.

 

 

Klem

=)

[Anonym bruker]

Takk for svaret.. Skal prøve vaske det bort

Men nå er alt så tungt, tv surrer og går.. Borte fra jobb gjør meg misserabel også... Har litt mye nå, emn takk for svar. Alle svarene har jeg lest grundig og tar det som står til ettertanke. Virker som psykolog er tingen....

 

Tuuusen takk..

 

[Anonym bruker]

Hjertelig takk for et langt og flott innlegg.

Jeg skal faktisk ta kontakt med lege nå.

Ser at jeg kanskje har undervurdert problemet mitt lenge.

Trodde liksom at jeg måtte være på randen av selvmord før leger o.l bryr seg. Men der har jeg tatt feil.. skal ta kontakt, må manne meg opp, men det er vanskelig.. Blir nok ikke de første dagene, men om ikke alt forl lenge.

KLarer ikke se at kjærsten mmin får vondt av meg, for han skjønner jo tegninga når jeg har vært hjemme fra jobb uten å være "syk" og huset er like rotete...

Hm... Men jeg skal undersøke litt av hvert nå. Eneste som skremmer meg er medisinering...hvordan det virker, hva slags, lykkepiller?? nei, huff.. alt det der virker skummelt, men må kanskje til..

 

Takk for flott svar... skal tenke nøye over det du har skrevet..

Stor takk fra HI

[Anonym bruker]

he-he... takker for det

 

HI

[Anonym bruker]

Så flott at du vurderer å ta kontakt! Håper legen din er god, og at du klarer å si det som det er. Som jeg skrev, så ble jeg jo ikke tatt på alvor med en gang fordi jeg var kanskje litt vel forsiktig. Så stå på ditt. Det vanskeligste er å ta kontakt og å få sagt det, så du blir forstått. Men når du endelig har fått sagt det, og du får hjelp, så blir det mye lettere. Da har du jo allerede kommet over den største og vanskeligste terskelen...

 

Og når det gjelder medisiner, så er det jo ikke sikkert at du behøver dem! for noen er det best med bare samtaler, for noen holder det å gå på medisiner alene, og for andre igjen, som meg, så er det det beste å gå på begge. Og dessuten så er det du som bestemmer. Fagfolkene kan råde deg om hva de selv synes er best, men det er tross alt du som har sisteordet!

 

 

Skal tenke på deg, og ønsker deg virkelig alt godt!!!

=)