Sondres fødsel (meget langt)

[Selma62]

Ja, her kommer en lang fødselshistorie. Det startet for så lenge siden at mye er nesten glemt! Men det startet vel for ca halvannen måned siden ved at jeg ble 'dårlig'. Blodtrykket gikk opp og ned og hodepinen ble daglig kost. Nattsvetten var nesten verst - kunne vri opp sengetøyet ett par ganger i løpet av natten. Og gutten hadde redusert gjennomstrømming i navlesnoren, og falt på vekstkurven. Og han var erklært liten fra før av. Dr. Sande på senter for gravide ville ikke ta ansvar lenger etter noen uker og mente at han burde komme seg ut av livmoren, og jeg ble fast overført til Bærum. Der fortsatte de å måle vekst og slikt, men mente at det egentlig stod ganske bra til. Dette var selvsagt frustrende, da jeg fikk ulike signaler fra ulike leger.

 

Jeg kjente mindre og mindre liv, og sa også ifra om dette. Det endte med at jeg spiste is midt på natten for å kjenne etter liv i panikk over at jeg ikke hadde kjent noe. Heldigvis kjente jeg alltids liv når jeg virkelig kjente etter, men det kunne ta opptil tre kvarter og det var sjelden spark som man virkelig kunne kjenne.

 

På kontrollen tirsdag morgen 2 mai på Bærum viste CTG målingene (beltet rundt magen som registrerer hjerteaktiviteten) at gutten hadde forhøyet basisrytme på 170 slag i minutten, så de bestemte seg for å ta en til litt senere. Det ble ved lunsjtider og da var alt bra og det var godt med bevegelser ved UL - de mente det kom av at jeg akkurat hadde spist og det var fint. Jeg skulle hjem igjen, men ble likevel sittende, da det tydeligvis ikke var helt bra likevel og de ville bare ta 'en' CTG som var ok før jeg kunne dra hjem.

 

Mens jeg satt og ventet ble jeg plutselig skikkelig dårlig. Hodet føltes som det skulle eksplodere og jeg vaklet frem til luken med hendene på hodet uten å kunne snakke mens tårene rant. De fikk lagt meg på en benk, og så gikk hodepinen like fort over som den var kommet, men ble umiddelbart erstattet av voldsomme magesmerter. Dette 'anfallet' var nøyaktig likt det jeg hadde en kveld i påsken. Da dro jeg også opp på Bærum for sjekk og lå der natten over, men de fant ikke noe galt foruten at han også da hadde for høy basispuls. Nå vet jeg at disse to tilfellene var morkakeløsning - så vær obs jenter!

 

Det ble vaktskifte mens jeg lå der og fikk beskjed om at jeg skulle hjem, de skulle bare ta en CTG først. men den viste fremdeles for høy puls, og da den nye legen tok UL var det nesten ingen bevegelser, hun så kun at den ene hånden rørte litt på seg. Hun kjente ikke til den første CTG på morgenen, da den var sendt til arkiv allerede, og visste bare om den fine ved lunsjtiden. Men nå sa hun at jeg ikke skulle spise og drikke i tilfelle tilfelle.

 

Etter en stund kom hun inn og hadde konferert med lege nr. 2 på vakt, og de var blitt enige om å ta ut gutten. De lurte på om min mann ville være med på keisersnittet, og jeg sa at han ikke ville være med inn under selve operasjonen. Da sa de at da ringer du han nå så starter vi med en gang. Han rakk derfor ikke å komme før jeg var inne på stuen og igang, men han var der heldivis like etter.

 

Det var superskummelt å ligge der å ikke vite hva som var galt og om gutten var frisk. Men da de tok han ut fikk han apgar på 9/9 og hadde et nydelig lite skrik. De kom inn og viste meg han raskt etter at de hadde sjekket han, og før ambulansen ble rekvirert. Han måtte til Riksen da blodsukkeret var veldig lavt - 0,4.

 

Da legene sydde meg igjen hørte jeg de si at det var veldig bra at de hadde tatt han, de tok bilde av morkaken og sendte den til videre for analyse. Den hadde løsnet i kantene, og det var blod i fostervannet og mye blod mellom fostersekken og livmoren. Og merk dere dette jenter - jeg hadde utallige UL og ingen av disse viste at det var noe galt med morkaken!

 

Jeg var fremdeles ikke lagt inn formelt da de trillet meg til operasjonen slik at den første som ble 'registrert' var gutten og hele forløpet ble ved en feil da registrert på han. Så de lo og sa at han var en medisinsk sensjason - ikke bare at han var en gutt som hadde utført keisersnitt - men i så ung alder!

 

Jeg fikk ikke lov til å følge etter da jeg ikke kunne bevege meg (pga spinalbedøvelsen), de sa at bedøvelsen måtte ut først, og lå på oppvåkning, så sa de at jeg måtte vente til morgenen, og at jeg ville få beskjed kl 10:00 om han ble retunert til Bærum eller om jeg skulle etter. Klokken 10:00 neste dag startet jeg masingen, men fikk ikke beskjed før tolv om at jeg skulle etter. De spurte om ikke mannen min ville kjøre meg så slapp jeg å reise alene i taxi (hvor ble det av tilbudet om ambulanse - jeg hadde keisersnitt kl 21:00 kvelden før). Så da ventet jeg på mannen min og jeg var ikke på Riksen før tre-fire en gang, og da var jeg litt sint ....og fremdeles redd... hvordan var det egentlig med han!

 

Men han lå der så perfekt og nydelig! Han veide 2207 gram og var 42 cm lang og 32 rundt hodet. Han ble født nøyaktig en måned før termin så han var jo bare litt prematur, men han hadde også lav GS Gestation Age, hvor stor han skulle ha vært etter 'alder'. Han fikk sukkervann intravenøst og bankmelk rett i magen. Hadde de vanlige problemer som følger litt premature med gulsot og blodsukker. Han falt i vekt ned til 1995 gram, men begynte så å legge på seg igjen og var tilbake ved fødselvsvekt etter 10 dager (som er normalt for premature som blir sondematet). Pusten og lungene var helt supre og han trengte aldri noe ekstra surstoff eller hadde stans i pustingen - heldigvis!

 

Selv fikk jeg svangerskapsforgiftning (eller den utviklet seg videre) med høyere blodtrykk og voldsom hodepine som slo meg helt ut, så jeg var skikkelig dårlig den første uken til 10 dager. Trodde ikke jeg skulle orke mer og gråt mye. Kroppen svulmet opp og nattsvetten var helt ekstrem. Du må ligge og virkelig ta det med ro sa de på barsel, mens de på nyfødt avdelingen sa at jeg måtte komme og amme og holde og pumpe hver tredje time - også om natten. Jeg fikk ett familierom med en køyeseng og hadde en av mine større jenter der som hjalp meg - hentet mat og leverte melk til kjøleskapet etc. Gud, så deilig da det endelig slapp taket! Nå som jeg sitter her og er i god form igjen, skjønner jeg virkelig hvor dårlig jeg var. Hadde ikke hørt om svangerskapsforgiftning etter fødsel, og var redd det aldri skulle ta slutt, - jeg hadde jo ikke fødselen foran meg som en 'løsning'.

 

Men - det virkelig positive var jo gutten min. Han fikk navnet Sondre, ett sterk navn ville vi ha. Det vi ikke tenkte på var at ordet 'sonde', som til vanlig ikke var en aktiv del av vokabulæret mitt, nå ble forvekslet ofte.

 

Når man ligger på en slik avdleing blir man ydmyk for hvor heldig man egentlig er -d et var så mange skjebner der med syke små babyer, så det å ha ett friskt barn ble virkelig en gave. Til slutt etter to uker, ble det bestemt at han var fit for å reise hjem, - bortsett fra at han var fremdeles avhengig av sondemat, da han var for liten til å suge effektivt pupp av meg. Dermed bel sonden tatt ut - flasken ble introdusert - og jeg tok Sondre med meg hjem. Det var himmelsk å komme hjem!

 

Sondre veier nå 2400 gram, er helt perfekt og helt nydelig og helt skjønn og familiens lille skatt. Tar han kansje ikke med på kafe etc med det første da han er veldig utsatt for infeksjoner, og har ingne underhudsfett å tære av skulle han bli syk. Så foreløbig lever vi ett stille liv her i heimen. Rekker ikke så mye annet heller - en tur på helsestasjonen for veiing, ja det er jo ett dagsprosjekt (nesten...)

 

Takk for tålmodighet, kjære leser. Spesielt viktig er det at dere (som ikke har født ennå) at dere husker på å ta magefølelsen på alvor og kjenn etter på sparkene! Jeg følte etter hvert at hver gang jeg var på Bærum og ble sendt hjem igjen så følte jeg meg dum. Og unnskyldte meg ofte selv overfor dem, med uttrykk som f.eks - jeg kjenner lite liv, men jeg har jo morkaken foran og er litt polstrer fra før av.... Siste kontroll hadde jeg med meg min søster som var lege og hun hadde drillet meg så jeg sa: Jeg kjenner nesten ikke liv! Jeg er bekymret! Det er noe galt! etc.

 

Selve keisersnittet forresten har vært helt uproblematisk, kjenner absolutt ingenting idag og var helt mobil etter ett døgn og har ikke tenkt på såret etter det så kirurgene på Bærum må ha vært utrollig flinke. Har hatt keisersnitt før og da husker jeg at jeg var hemmet lenge!

 

Ja, da avslutter jeg igjen og sender før jeg leser gjennom og føler meg dum over det jeg har skrevet....

[Gjest]

Hei Selma

 

Jeg har tenkt mye på deg etter at du fortalte at du fikk keisersnitt før tiden. Flott at du delte hele historien med oss - veldig dramatisk. Gleder meg til å treffe deg igjen med Sondre når det har gått litt tid og dere er klar for det. Nå får dere bare kose dere sammen.

 

Nå nærmer tiden seg for meg også - en uke igjen å jobbe og fire uker til termin.

 

Hjertelig hilsen Athena

[Gummelillan]

Oj! Du har virkelig hatt noen slitsomme uker, Selma62!

Godt å høre at dere nå er vel hjemme og at alt går bra med dere. Gleder oss veldig til å få treffe dere, men vi venter til dere er klare (men da stiller jeg på Intermezzo fortere enn svint altså ;-))

 

Stor klem fra

[KMB]

Flott at dere er hjemme igjen og at alt gikk bra. Jeg har ventet på fødselshistorien din, og synes den var veldig dramatisk. Bra at det gikk fint med deg og Sondre til slutt!. Som du sier det er viktig at vi hører på magefølelsen vår, og heller er litt ekstra "masete".

 

Klem fra

[Ronja65]

Har sagt det før, sier det igjen.... GRATTIS... , du har vært kjempetøff og kjempetolmodig med med tanke på alt dere har vært igjennom....

 

Det er helt sant!!... det er ingen andre en oss som kan fortelle oss om hvordan barna våre har det.... magefølelsen er så viktig... du er et godt eksempel på det.

 

Så godt å høre at alt går mye bedre nå.... :-)). Nå er det bara å se fremover og nyte våre herlige unger:-)

 

Gleder meg til å treffe dere snart...

 

Klemz

[moderen]

Gratulerer!!!!!!!!!!!

Så flott at alt gikk bra til slutt, både med deg og Sondre!

Og nå er det bare å nyte!

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Gratulerer igjen, Selma! Og til Sondre; Velkommen til verden med brask og bram!!!! For en sterk historie og for en lykke at alt gikk godt til slutt! Nå må dere bare kose dere, mor komme til hektene og Sondre vokse seg stor og sterk!!!

[Sara Puh **16.05.06**]

Gratulerer med gutten! Sondre er et flott navn til en liten, sterk gutt!

 

Det var dramatisk, skjønner jeg, men det har heldigvis endt godt og det er så deilig å høre!

 

Lykke til videre !

[Attpåklatten :-)™]

Kjære Selma,

Gratulerer så masse nok en gang og vel overstått! Uff jeg sitter her og gråter jeg over historien din. Så redd du må ha vært....Jeg husker min egen opplevelse fra Hannahs fødsel/keisersnitt og det er et ganske stort sjokk man er gjennom, selv om alt går bra til slutt. Det tar litt tid å komme seg etterpå mentalt! Men nå er dere hjemme med Sondreprinsen og kos deg med ham! Det er bare herlig å endelig få de små i armene sine. Har forresten vært hos Elisabeth i Moss et par ganger med Hannah, da hun begynte med litt magevondt når hun var 5-6 uker og det hjalp etter to behandlinger!!! Nå er hun så fornøyd og sliter ikke med vondt lenger! Fortalte at du hadde anbefalt henne og da lyste hun opp:-) Håper vi sees etterhvert på treff med de små:-)

[Unnemor]

Gratulerer så mye med gutten! Litt av en historie du forteller - så flott at alt endte godt :-)

 

Takk for tipset om å være klar og tydelig når man mistenker at noe er galt!

 

Lykke til videre med Sondre!