Gå til innhold

Jeg har mistet kontrollen over hvem som vet, og liker det ikke!


Anbefalte innlegg

For å ta det fra begynnelsen.

Vi er unge, og superheldige som greide å bli gravid på første forsøk. Min familie (mamma og søstersen) mener det var totalt unødvendig av oss å gjøre dette. De mener vi hadde greid det selv hadde vi tatt tiden til hjelp.....

 

Gjennom tiden frem til, og selve forsøket fant vi det best å fortelle hva vi holdt på med. Våre foreldre, søsken, arbeidsgivere og nærmeste venner har fått vite.

Nå har noen av de ikke greid å holdt munn og fortalt det videre. Jeg har ikke helt kontroll på hvem som egentlig vet. Men et par av tantene på farsiden og besteforeldrene til mannen. Må si vi ble bra sjokkert når de startet å stille spm!

 

Alle som viste hva vi har holdt på med, var seff nysgjerrig på resultatet. Noe jeg ikke kunne skjule heller. Egentlig er det irriterende nå, for jeg vet at plutselig vet "alle" at jeg er gravid. Det er ikke negativ i seg selv men vi har ei på 6år som ikke trenger å vite det på noen mnd enda. Ventetiden blir lang nok for henne uansett.....

 

Nå tok mamma seg en alvorsprat med meg i går. Mente at vi skal holde hemmelig at det er prøverørsbarn. & at folk ikke trenger å vite at jeg er gravid enda.

 

Men. Det at de ikke trenger å vite at jeg er gravid er greit nok. Ene og alene fordi ingen trenger å røpe det for pia vår!

Men er det så ille at folk får vite at det er prøverørsbarn?

Føler at jeg ikke helt greier å bedømme saken selv?Vi har jo hatt en tilvenningsprosses om saken.

Er vell mange som tenker som mamma; "er det ikke bare de som nærmer seg 40 og som har dårlig tid som får sann hjelp da? Er det ikke lange ventelister?" Prøvde å fortelle at vi faktisk har vært gjennom vår del av venteliste men det gjekk ike inn " er det bare å punge ut så får en det en vil?".

 

Hva gjør dere? Eller tenker dere å gjøre?

Fortsetter under...

hmmm, skjønner det ikke er lett. Vi fått vite at vi må nok ha prøverør vi også.. og jeg visste heller ikke om hvem som burde vite. Har ikke sagt noe til venner enda, bare mamma og foreldrene hans vet at vi har vanskelig med å få barn.På jobben fortalte jeg det pga at dersom vi skal på icsi forsøk vil jeg jo da komme til å være mye borte og sikkert ganske opp og ned i humøret.. hvor gjorde dere det? vi skal til lege imoregen, men må sikkert vente til etter sommeren til vi kan starte med prøverør. Vet du hvor lang tid det tar privat? prøvd mange forsøk?? lykke til videre :)

Hei sulamitten, prøver/okt-02!!

 

Jeg synes det ikke burde ha noe å si hvordan barnet ble til. Hovedsaken er vel at barnet er deres uansett hvordan det ble til. Aner ikke hvordan andre tenker på området prøverørsbarn, men jeg vet at jeg er veldig glad uansett hvordan det ble til. Det er sikkert du også men at det kan være vanskelig for omgivelsene skjønner jeg. Jeg er av den mening at jeg vil heller være åpen om forholdet til de jeg betror meg til, dvs bestevenninne og faktisk svigermor. Reaksjonen hos de er bare positive og jeg vil heller ha noen å gå til i denne prosessen og glede meg over det som er å glede seg over. Det er veldig forskjellig fra person til person tenker jeg. Det er jo de som ikke vil si noe før det er gått 3 mnd også. Skjønner det også men det er ikke helt meg da..

Så jeg tror du bare skal følge hjertet ditt og hva du selv føler i denne stund. Det er vel det beste jeg kan si til deg.

Lykke til !!

Hei Sulamitten!

 

Kjenner følelsen! Hadde fortalt dette til nær familie, rett og slett fordi vi her veldig nære, og det er greit. Fortalte det også til ledelsen på jobben (det måtte jeg, fordi jeg skulle ha fri) og et par kollegaer som er nære venner. Da jeg kommer tilbake fra Danmark, får jeg plutselig spørsmål fra en kollega som ABSOLUTT ikke skulle vite noe! Og ettersom ukene har gått, skjønner jeg at flere og flere vet. Det burde jeg jo skjønt, når denne spesielle kollegaen hadde fått snusen i det. Hun har overhodet ingen sperrer med når og hvor og sammen med hvem hun snakker med meg om dette. Til og med i klassen, foran ungene, begynte hun å prate om dette. Da ble jeg temmelig rasende, må jeg innrømme. Dette er jo tross alt ikke noe jeg synes jeg bør informere klassen og foreldrene om ennå. Det aller verste med dette er at jeg tror det er noen i ledelsen som har vært løsmunnet! Og de har så vidt jeg vet taushetsplikt! De synes kanskje de måtte fortelle det, fordi denne personen skulle være vikaren min den uka jeg var borte, men allikevel.

 

Når det gjelder det å holde hemmelig at det er et prøverørsbarn, har jeg overhodet INGEN forståelse for! Det føles nesten som om vi skal være skamfulle fordi vi trenger hjelp! Dessverre eksisterer det vel fortsatt en holdning blant noen om at vi som ikke får det til på "naturmåten" på et vis har noe å være flaue over.

 

Jeg synes virkelig at vi har levd med så mange nederlag, skuffelser og for noen en hel masse skamfølelse, at å få høre fra sine nærmeste at vi "har noe å skjule", det trenger vi i alle fall ikke!

 

Jeg er lykkelig (om enn noe bekymret) over denne graviditeten, og at det i det hele tatt har skjedd, er et mirakel så stort at jeg skal i hvert fall ikke gå rundt å skamme meg over at jeg måtte ha hjelp for å få det til! Jeg synes, til tross for litt plager og vondter med hormoner og hele pakka, at dette har vært en fantastisk opplevelse. Hvor mange får følge egget fra det ligger ubefruktet inni seg, på veien til befruktning og helt til det er på plass inne i livmoren??? Vi er, tross alt, priviligerte som får sjansen til å oppleve dette! Og, jeg forteller til alle som gidder å høre på, (i hvert fall nå som "alle" allikevel vet) om veien til dette som foreløpig fortoner seg mest som et eventyr. Tida vil vise om eventyret får en lykkelig slutt, men det må vi jo satse på!

 

Lykke til videre med svangerskapet, og i kampen mot å få slutt på noen fordommer!

 

Klem fra

Vi hadde en liten diskusjon om temaet her i huset. Mannen i huset mente det ikke var om å gjøre å fortelle "alle" at vi driver med prøverør. Jeg hadde heller ikke tenkt å fortelle alle. Men jeg har informert foreldrene mine, søsken, hans søsken, noen av mine nærmeste venner. Det er greit å vite at noen vet hva vi holder på med, ikke minst, da kan jeg prate med noen om denne prosessen. Om foreldrene hans vet om denne prosessen, vet jeg ikke. Det er heller ikke min jobb å fortelle hans familie om dette. Jeg prater veldig åpent med folk om dette. Han synes dette er fryktelig vanskelig. Men min oppfatning er at jo mer vi tier om en sak, dess vanskeliger blir det å håndtere sånn helt alene.

Vi har hatt besøk av en god venninne av meg og mannen i helge, de driver faktisk og med prøverør. De er satt opp på isci. Vi fikk pratet en del om dette vi to, både reaksjoner på spray og andre ting vi lurer fælt på. Jeg ligger litt foran henne i løypen, og kunne fortelle om mine erfaringer med spray og sprøyter. Det var godt å dele tankene med en annen kvinne som kjenner dette på kroppen. Det er ikke det samme å prate med en mann om slike ting. De har ikke peiling.

 

Når det gjelder å fortelle det på jobben, har jeg informert sjefen min, da jeg i neste uke kommer til å ha litt fravær. Jeg var litt usikker på hvordan han kom til å reagere, da jeg jobber med et prosjekt som krever ganske mye av hver enkelt. Han syntes dette var virkelig kjekt, og ønsket meg lykke til. Han sa til og med at han håpte det gikk vår vei. Det løftet en bør av mine skuldre, da har jeg liksom en bekymring mindre. Når det gjelder resten av kollegene mine, venter jeg med å fortelle noe til det faktisk er noe å fortelle. En anne dame vet hva vi holder på med, og det er på grunn av at hun og manne nettopp har gjennomgått akkurat det samme. Egget ville forøvrig ikke feste seg hos henne, hun ble ikke gravid denne gangen.

Når det gjelder å fortelle at dette er prøverør eller ikke, kommer jeg til å være helt åpen om dette og. Vi som ikke klarer å bli gravide på naturlig vis, har da slett ingen ting å skamme oss over, tvert imot. Vi skal være stolt av at vi har stått denne prosessen av. Med venting, medisiner, skuffelser, ny venting, nye medisiner, eventuelle nye skuffelser.

Da jeg fortalte mine foreldre om prøverør, var mor sin umiddelbare reaksjon: er det ikke lange ventelister på dette da. Det går jo an å reise til Danmark og, der går det vel litt raskere.

 

Vi har i min familie erfart at humor og åpenhet løser mange problemer. Min far var alvorlig hjertesyk for noen år tilbake. Hadde det ikke vært for humoren, hadde vi ikke klart å reise oss såpass alle sammen som vi gjorde. Humoren var og med å gjorde at denne sykdommen førte oss nærmere hverandre. Vi må være åpne om disse tingene og, og vi må i tillegg kunne le av alvorlige ting. Det er ihvert fall min erfaring.

 

Du får fortelle din mor at det er resultatet som teller, ikke fremgangsmåten. Vi baker kake på ulike måter alle sammen.

 

Klemmiss:-)

 

 

 

 

Vi har vært veldig offentlige, HENNE har til og med laget reportasje for å rette søkelyset mot nettopp dette temaet. Nå har vi testet eggene før innsetting da mine barn kan bli syke,men IVF-biten er den samme som dere andre. Artikkelen vil komme i sommer. Håper jeg kan bidra til at folk får øyne opp for hvilken prestasjon det er å gå gjennom dette!!!!

Lykke til!!!! Vær stolt over hva du har gått gjennom, det er fantastisk!!!!

Annonse

Eg og vil lese denne artikkelen. Vet du bbk når den kommer på trykk?

Har og vært på utkikk etter den forrige artikkelen om dere. Når sto denne på trykk? Har lyst å skrive til HENNE og få det nummeret tilsendt i posten. Spennende historie da.......

hvorfor skal man tie stille om at man trengte hjelp for å bli gravid?

Fører ikke nettopp slike holdninger til at ivf/icsi forblir så vanskelig og tabubelakt for folk?

Hvis noen spør meg rett ut hvorfor vi ikke har barn, sier jeg sannheten. At jeg ikke kan bli gravid på naturlig måte. Slik slipper jeg velmenende råd og ikke minst, plutselig får man høre, jo minste jenten vår er et ivf barn...

Synes ikke det er flaut jeg.

Eneste jeg ikke orker å si noe til er svigers, svigermor hater jo meg og jeg trenge rikke å gi hun enda mer krutt hun kan bruke ovenfor familie og min mann mot meg. Hun baktaler meg nok som det er.

Hei Lillemor!

Artikkelen vår sto i HENNE nr.4.

Usikker på når den neste artikkelen kommer. Skal møte journalisten neste uke, da vi hadde med oss fotograf til USA må vi nå jobbe frem teksten. Skrev dagbok under hele prosessen også redigerer journalisten dette inn i teksten hun skriver etter våre møter. Sist tok det ca. 2mnd før det kom på trykk. Jeg skal si i fra når det nærmer seg.

Har vært en terapeutisk prosess for meg og ganske fantastisk å ha bilder under hele IVF-prosessen. ;)

Heldig du er!

Jeg kunne godt tenkt meg å hatt det vi fikk se på "storskjerm" på video.

 

Fikk jo ligge å følge med på både uttak og innsetting. I tillegg til at vi fikk se et egg, vi fikk se at de tilsatte sæden, og egget før de satte det inn igjen.

Hadde vært qlt ;)

 

Enda bedre hadde det vært om vi fikk opptak av ul`ene etterhvert på samme film.

Ville bare si deg at jeg syns du skal være ekstra stolt over at det det er et prøverørsbarn du venter. Det viser bare hvor uendelig etterlengtet dette barnet er i og med at man gjennomgår en slik prossess. Dere hadde vel ikke fått IVF dersom legene ikke mente det var grunn til det?.Hils mora de fra meg med dette!!!

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...