Blææææh!!!!! Føler meg helt alene

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Sitter her på en lørdag og har ingen å være sammen med eller prate med. Er sinnsykt ensom, føler meg totalt alene i verden. Har bare ei venninne her jeg bor, er sykemeldt så blir ikke kjent med så mange nye heller. Er på bim-treff, men ser ikke de noe ellers. Savner ikke eksen, men savner noen å prate med og bare være sammen med å finne på ting med. Er sikkert ikke den eneste som har det sånn, men føler at alt er så vanskelig. Går bare å tenker på at til onsdag er det ul og ingen å dele det med, barnefaren skal ikke være med. Kommer sikkert til å grine fordi det er vondt å ikke ha noen andre der å smile sammen med, ingen som kan se det lille vidunderet på skjermen.

 

Alt er så tungt nå, vil bare legge med ned å grine hele tiden av utmattelse og ensomhet. Dette skal liksom være en fin tid med smil og glede men er ikke det for meg. Babyen sparker hver dag så jeg vet h*n har det fint men greier ikke glede meg skikkelig over gullet mitt. Er redd jeg ikke skal klare å være alene (vet egentlig at jeg greier det fint) og at barnet kommer til å være sint på meg når det får vite at det var jeg som kastet ut faren. Alle rare tanker kommer og jeg sliter med å sove om natta. Uff, orker snart ikke mer, er så trist og lei at jeg spyr snart!!!

[nicolai kommer i nov.]

åååå, får så vondt av deg!! skjønner følelsen! jeg har det sånn selv om jeg fortsatt bor sammen med barnefaren... men ikke gi opp!! får si til deg som en venninne sa til meg, det er i motbakke det går oppover!!! kan jeg spørre hvor du bor?? jeg bor i ski, kanske vi kunne møttes??

 

og du, du er aldri alene, kommer aldri mer til å være det heller!!! Du har gutten din for alltid!!!!

 

masse klemmer

[AneB]

Du... er helt sikker på at det er veldig mange i dette forumet som har det, eller har hatt det på skkurat den samme måten, meg selv inkludert.

 

Tro meg, vær så snill! Det blir bedre, jeg lover deg!!

Jeg har mine peroder hvor jeg har lyst å falle i trappen og slippe unna hele situasjonen, for å være helt ærlig. Har tenkt at jeg angrer sånn på at jeg ikke bare tok abort, og så får jeg dårlig samvittighet når jeg kjenner at hun sparker meg i magen for å minne meg om at hun er takknemlig for at hun fikk livet

Du kommer til å fikse alt helt supert, det vet du!

Men jeg vet hvordan de ensomme kveldene er, hvor alene man er i verden akkurat da, og hvor svart alt synes å være.

Det er lett å grave seg ned i sin egen elendighet da.

 

Jeg syns ting blir litt lettere etterhvert, hjernen min begynner å fatte at det kommer en baby.

 

Jeg gikk sammen med mamma på ultralyden, tror hun syns det var kjekkere enn meg. Syns det var så feil at det var mamma og ikke han som var der. Men når jeg tenker tilbake på det var det ikke så ille likevel, liksom.

 

Jeg tenker i alle fall på deg!!!

 

Stor klem og varme tanker til deg

 

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Tusen takk for koselige svar, sitter bare å griner nå... Livet skal fan ikke være lett!! Sorry språket, må bare få det ut. Virker som om noen går gjennom livet uten noen større bekymringer enn hvilken sofa man skal kjøpe mens andre får all dritten som skulle vært fordelt på 100 andre. Jaja, været passer hvertfall til mitt humør for tiden, har regnet siden tirsdag. Bor forresten i Grimstad, så er litt langt til Ski, men takk som spurte

[AneB]

Hmmm...da er det langt til Bergen også..

 

Jeg fikk helt vondt av deg, vet akkurat hvordan følelsen er, og så er jeg helt ute av stand til å gjøre noe annet enn å skrive noen ord til deg.

 

Jeg er helt sikker på at det er vi som tåler det som får driten får den!

Selv om det er vanskelig nå, og alt føles urettferdig og helt jævlig, så er jeg sikker på at alt du går gjennom nå kommer til å gjøre deg klokere og sterkere til å takle alt som kommer. Når du ser tilbake på denne tiden om en stund når ting føles bedre, kommer du kanskje til å forstå hvorfor du måtte gjennom det.

 

 

Klem

[Afrodite1964]

Kjære deg!

Jeg kan forsikre deg om at jeg vet hva du snakker om. Har ikke bodd alene siden jeg var 25, nå er jeg 41 år (men har vært mye alene da jeg jobber på sjøen, og har vært gift med menn til sjøs).

 

Det verste nå er vel ikke at vi bor alene, men at vi er i ferd med å bli alenemødre, noe jeg tviler på at det er mange som ønsker.

 

Har du virkelig ingen du kan ta med på UL. Selv tok jeg med min mor første gangen og en venninne 2. gangen, de hadde hadde opplevd Ul før, og hun synes jo det var mer stas enn meg... Din venninne har helt sikkert lyst til å bli med, hvis du spør!

 

Jeg har også veldig dårlig samvittighet fordi jeg ikke gleder meg noe spesielt til BIM skal komme ut (skulle gjerne ha hatt h*n i magen i årevis jeg, for det synes jeg er deilig!). Trøster meg med at vidunderet er helt uvitnde om alt som er vanskelig i denne ytre verden, av sparkene å dømme har h*n det kjempefint!

Du trenger ikke fortelle barnet ditt ALT om hva som skjedde den gangen, og du har litt tid på deg til å finne en plausibel "forklaring"/historie.

 

Innimellom vet heller ikke jeg hvordan dette skal gå, bli osv. , men rent praktisk så vet vi vel innerst inne at vi kommer til å klare det.

 

Kanskje det er bra at det var du som ville bort fra faren? Tro meg, det er ikke noe bedre å være i enorm kjærlighetssorg fordi man er sviktet totalt.

 

En positiv ting er at det endelig har blitt litt aktivitet her inne, slik at vi kan dele sorger og gleder!!

 

Jeg skal tenke på deg, hjelper oss alle faktisk, å vite at det er flere i en liknede situasjon.

 

Av og til blir vi som mennesker utsatt for større prøvelser enn det vi nesten kan tåle, og merkelig nok klarer vi med tiden å tilpasse oss det aller meste. Håper og tror det skal skje med oss også.

 

God klem til deg fra

 

 

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

AneB: Skulle jo nesten flyttet til eksen i Bergen istedenfor han som flyttet hit, ser det er mange fra Bergen her inne

 

Afrodite1964: Tusen takk for gode ord, det varmer at du tenker på lille meg som du ikke har en anelse av hvem er. Er godt at det er litt aktivitet her inne nå ja, føler det er tryggere å legge ut klageinnlegg her enn på skravlesiden for eksempel. Ang ul så hadde jeg avtale med venninna mi at ho skulle være med men så plutselig i går så sa ho ja til å passe to unger akkurat den dagen så ho kan ikke allikevel. Skulle gjerne tatt med mamma men ho bor 200 mil unna meg, så ho får vente til fødselen Så da blir jeg alene, skal dra samme dagen til bestevenninna mi på besøk noen dager så kan hvertfall se på bilder sammen og prate med ho da. Det er hvertfall ei som gleder seg veldig med meg, blir "tante" og fadder for første gang.

 

Vi klarer å tilpasse oss til det meste ja, men begynner å få nok av dritt i livet mitt, er omtrent bare det jeg husker opp gjennom alle år. Skikkelig flyttsame og bor nå på min 9. plass på 13 år. Ofte flytting blir det ikke mange venner av, hvertfall ikke der man bor

[Mamsen86]

Heja! =) Hvordan går det?

Kjenner meg igjen i det du skriver.. Det er dager hvor jeg også føler meg helt på trynet, alt er helt svart liksom! Når den lille jenta mi driver å sparker og koser seg, så skulle jeg ønske at pappaen hennes kunne være her å kjenne på magen min.. Hører om så mange andre hvor pappaen koser og snakker med magen, det skjer ikke her for å si det sånn! Og det er trist.. Jeg spurte han jo om han ville være med på UL da jeg skulle dit, men det fikk jeg aldri noe svar på.. Jeg tok med meg mammaen min og bestevenninnen min, i ettertid føler jeg at jeg faktisk heller ville dele det med DEM enn med HAN..

 

Og som AneB skrev.. Når dagene er SKIKKELIG svarte så tenker jeg ofte "Hva faen tenkte jeg med..? Hvorfor tok jeg ikke abort?".. Men så sparker snuppa mi til og forsikrer meg om at alt skal bli bra for oss to!

 

Jeg tror nok at vi alltid vil ha noen skikkelig bad dager.. Dager da samvittigheten virkelig tar oss! "Hvorfor bor ikke pappa her med oss?" "De andre barna har med pappaen sin".. Men (!!!) dager som det blir kun gitt til de som virkelig er sterke, dem som virkelig tåler det!

 

"Behind every cloud.. There's the sun".. =)

 

Tenker på deg!!!

Klem!

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Så god du er Mami19 Jeg blir alene på ul, men da kan jeg hvertfall spørre om alt mulig uten at andre skal tro jeg er dum... hehe Det går opp og ned her i verden og det kommer det alltid til å gjøre, får bare godta det sånn som det er.

 

Heldigvis (ikke helt da) er det blitt sånn at flere og flere bor sammen med enslig mor eller far og det er blitt ganske vanlig, så da kan vi hvertfall håpe at spørsmål om hvorfor pappa ikke bor sammen med oss ikke kommer så ofte.

 

Tenker på dere også!

Klem