skulle ønska jeg kunne gå!! (Laangt)

[utennick]

Alle ekteskap har vel sine opp og nedturer..vi har en alvorlig nedtur nå.Min mann er 15 år eldre enn meg, og er nesten 50 nå.Vi har 5 barn fra 11 og ned, minstemann 2 mnd.Har opplevd en del alvorlig sykdom med ungene, og det hjelper ikke det spor på forholdet!. Min mann er fra en særdeles sær familie, hvor man ikke viser eller snakker om føleser. Min familie kunne ikke vært mer anderledes en det.Han snakker ikke med sine søsken mer enn et par ganger i året, og ennå dem bor rett i nærheten.Jeg har daglig kontakt med alle mine.

Jeg har bestandig vært den i forholdet som har vist kjærlighet.Kommer det noen klemmer fra hans side, er det kun som forspill til sex.iI løpet av de 14 årene vi har vært sammen har han sagt 3 ganger at han elsker meg!..3 ganger......(jeg brukte å si det stort sett daglig..) Nå er jeg lei! Lei sure sokker som aldri finner vei til vaskemaksinen, lei kopper og kar som klamrer seg til kjøkkenbenken, lei at kjøleskapet fylles av tomme prim,leverposteibokser og melkepakker..Jeg vil bo alene!! Han driver gårdsbruk, og har bestandig satt gården framfor meg og ungene, selv om han selv sier det motsatte. Kan aldri ta seg fri,ennå bønder får betalt for det!!.. Aldri får ungene dra på ferie o.l.. For pappa kan ikke dra fra fjøset.JEG HATER FJØSET!!!

Når noe skjer med ungene utenfor hjemmet, som f.eks skolen, at de blir klaget på el.l.. er det bestandig min feil..kommer fra mine gener.. har du hørt noe sånt! For han er jo bare perfekt!! vel å merke i sine øyne.Nå merker jeg at jeg har nådd metningspkt... jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke være sammen med han mer.Men må.. kan ikke la ungene gå gjennom en skilsmisse... de er jo glade i pappaen sin selv om jeg ikke er det.. og kanskje dette er bare en laaang bølgedal..kan det kanskje bli bedre.Men kjenner nå at jeg ikke VIL det skal bli bedre.. jeg vil ha han bort fra livet mitt.. Huff.. ekkelt å drømme om å flytte for meg selv.. men er det eneste jeg dagdrømmer om. Mannen min tror nok alt er ok han.. hannes løsning på problemer er nemlig å bare gå ut.. "ute av øyet ute av sinn" noe slikt.. Men jeg klarer nok snart ikke mer.. kjenner det vemmes i meg med tanken på sex med han.. og nå vet jeg han kommer luskende snart..er en stund siden nå.. og da må jeg avvise han..og det tar en stund før han skjønner at nei er et nei...

huff.. måtte bare få ut litt frustrasjon.. vil gjerne ha svar og synspkt..

[Tøvsjura *1 stor og 1 liten*]

Uff, det er ikke noe morsom situasjon. Vil bare si at hvis du føler at du ikke vil være sammen med han lenger så flytt! Du sier at du ikke vil la ungene gå gjennom en skilsmisse, men er det noe bedre at dere holder sammen bare for ungenes skyld? Det er IKKE bra for barn å ha foreldre som ikke er glad i hverandre, de merker fort at noe er galt. Jeg kommer selv fra et hjem med mye krangling og problemer, det er noe jeg sliter veldig med i ettertid. Var 9 år når jeg gråtkvalt spurte mamma om de ikke kunne skille seg. De er gift ennå, men er enda krangel selv om det er blitt bedre.

 

Ønsker deg bare lykke til, følg hjertet ditt og gjør det som er best for deg og barna

 

Trøsteklem fra

[nicolai kommer i nov.]

huff av meg, synes dtte var trist lesning!! har ikke så mye mer å si enn følg hjertet, og du fortjener å ha det bra! og husk at barna merker hvis det er noe,selv om vi voksne tror(kanskje ønsker) at de ikke gjør det!!

 

masse lykke og varme tanker til deg fra mamma og

[AneB]

Høres ikke ut som du har det så veldig bra, nei..

 

Vil ikke komme med noe råd, men bare fortelle deg at den kvelden mamma kom inn på rommet mitt og fortalte at de skulle skille seg var den fineste dagen på lang tid...

Og etterhvert kunne jeg også se at mamma fikk det mye bedre, og at hun kanskje også ble en mor med mindre penger, men med myye mere overskudd, livsglede og energi til meg og mine søsken.

[utennick]

selvfølgelig tenker jeg på å gå, men er ikke bare bare. Vi krangler jo ikke.. husk, min manns løsning på problemer er å gå ut.. så da kan vi jo ikke krangel..er vanskelig å gjøre alene. Hvor mye ungene oppfatter er jeg ikke sikker på.. Den eldste på 11 får vel med seg mest.Men er vel det at mamma ikke klemmer å susser på pappa som er mest synlig,(han har jo aldri gjort det med meg...) samt at jeg ikke prater noe særlig til han..bare det jeg må.

Nei huff, er ikke vanskelig.Men jeg innser jo at den dagen dette går ut over ungene mine, så går jeg.For de betyr hele verden for meg, er min grunn til å være i live. Men alt jeg gjør må være nøye planlagt, for deres skyld.

Jeg er også redd for at jeg skal gjøre det gale valget. Tenk om dette jeg føler, kan endre seg? At det bare er en "dalbunn".. Men likevel vet jeg inne meg, og har sågar sagt det til søstrene mine, at når ungene flytter hjemmefra, gjør jeg det også.Klarer ikke tanken på bare meg og han i huset...alene...

[utennick]

Dessuten er det han som eier huset, og jeg vil virkelig stå på bar bakke..