Hvordan var det å få baby for deg??

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen forestillinger om hvordan det ville bli å få en baby.

Må si at overgangen fra å være 2 i mange år til å få en liten baby har vært mye større enn jeg hadde trodd og forestilt meg.

 

Etter fødselen var jeg i god fysisk form, men jeg har vært mye trist, hatt en følelse av å være ulykkelig,grått mye og følt meg veldig "utenfor meg selv" etter fødselen.Vet ikke om jeg har hatt et snev av fødselsdepresjon, men jeg har vært lite glad og lykkelig selv om jeg har mange grunner til å være nettopp det. Utad vet nok ingen hvordan jeg har følt det inni meg. Når jeg snakker med andre som nettopp har fått barn, så sier alle bare at det er "helt fantastisk" og at de bare "koser seg". Selv synes jeg det har vært mye tøffere og mer annerledes enn jeg trodde på forhånd.

 

Kan legge til at jeg ikke har hatt verdens beste barndom, og lurer på om det kanskje kan være noe av grunnen til at jeg ikke føler meg helt glad nå -kanskje ting dukker opp i underbevisstheten som jeg ikke er klar over.Jeg føler at jeg har fått litt angst , spesielt litt sosial angst av en eller annen merkelig grunn..

 

Lurer på om noen av dere andre har det på samme måte, blir glad for noen gode ord.

 

 

hilsen en som sliter litt men har verdens nydeligste baby

 

[Anonym bruker]

jeg eeeeeeeeeeelsker å være mamma, var veldig spent for jeg har aldri likt unger før, kunne ingenting heller, men jeg elsker det og elsker jenta mi som nå er blitt 2 mnd.hadde en kjip oppvekst selv og tenker mer på det nå, er redd for å gjøre feil

[♥ Snøblomst ♥]

Tror det er mange som har det slik som deg... Det er en stor forandring i livet å plutselig ha ansvaret for et lite barn. En baby som krever hele deg - hele tiden. Selvfølgelig er det fantastisk på utrolig mange måter, men det er også en kjempe stor jobb. Det er lov å være sliten, og ikke alltid glad;-) Tror det du beskriver er en naturlig reaksjon hos veldig mange, bare bare synd at så få prater om det. Kanskje fordi de utad ønsker at alt skal se perfekt ut? Er nok mange flere enn du aner som sliter, men ikke gir deg inntrykk av det...

En mager trøst er de fleste sier at det blir bedre. Dere blir etterhvert bedre kjent, får gode rutiner, mer søvn og antakelig mindre skriking ;-)

 

Lykke til-klem!

[♥ Snøblomst ♥]

Hmmm ser at jeg ikke svarte deg på spørsmålet, men håper likevel at innlegget kan være en trøst...

[Anonym bruker]

Hei Turbogutts mamma!

Takk for innlegget ditt...det var gode ord.

 

HI

[Beate og lille snuppelure:-)]

Hei hei!

 

Jeg koser meg masse med jenta mi og trives veldig godt med å være mamma, men hadde heller ikke trodd at det var såpass mye jobb, så mange bekymringer og så intenst. Det er kanskje ekstra trist å være trist fordi man er jo nybakt mamma og da skal alt være såå fantastisk. Og mye ved det å fa barn er jo nettopp helt fantastisk! Men vi er jo fremdeles mennesker som blir slitne, litt nedstemt innimellom, triste og lei. Jeg synes det er litt vanskelig å takle å ha noen deppadager nå som jeg er mamma. Det er lett å føle seg unormal. Jeg har kjent på mye dødsangst både i graviditeten og nå, føler meg veldig sårbar og tar innover meg all verdens elendighet. Takler ikke å se triste filmer der noen dør, for da relaterer jeg det bare til oss selv og blir trist.

 

Tror de aller fleste har masse ulike følelser hele tida, men at det lett blir slengt ut at det er helt fantastisk. Både fordi det er forventet og at det i det store og det hele faktisk er det når vi tenker oss om. Men det jo ikke inderlig rosa plastiskfantastisk hele tida, det er det nok ikke for noen. Det er stor omveltning å få barn, mye nytt å forholde seg til hele tiden, mye å tenke på og mye ansvar. Tror det tar litt tid å komme inn i ny rolle og ny situasjon.

 

Men jeg må jo si at jeg koser meg masse med jenta mi. Jeg har alltid hatt lyst til å være mamma og opplever mange blaff av sterk lykkefølelse. Det går lettere og lettere etterhvert som de blir litt større og kan gjøre litt mer selv. For det er i bunn og grunn utrolig flott å ha barn!

[BW og en til? 1 pp]

Jeg syns det er helt fantastisk! Og det mener jeg! Selv om det til tider kan være litt slitsomt siden lillegutt har kolikk og sambo reiser offshore en del, så kunne jeg aldri hatt det bedre. Det og få barn er noe jeg alltid har ønsket meg og heldigvis levde det opp til forventningene og mer en det. Rett og slett meningen med livet.

 

Men det er nå hvordan jeg opplever det. Jeg vet om mangen som har født som sliter, med depresjoner og liknende. Og det er virkelig synd at folk ikke snakker om de sidene også isteden for å si at alt er kjempe fint..

[Sophie juli 2005]

Hei!

 

Tror nok det er mange som opplever det der i større eller mindre grad, og det kan være tungt - spesielt siden forventningene til det å få sitt første barn er skyhøye, både hos en selv og omverdenen. Opplever selv at slitasjen på forholdet til sambo overgår alt jeg hadde forestilt meg, og det på tross av at begge to er enige om at datteren vår er det skjønneste som finnes. Ikke greit det der.

 

Så, nei, du er ikke alene om å oppleve at det kan være jobbigt. Du skal i alle fall ikke legge sten til byrden ved å ha dårlig samvittighet for de følelsene du sitter med!

 

Jeg pleier å si litt på spøk at ingenting er så alvorlig at ikke litt sjokolade og rødvin ikke kan gjøre det bedre :-) Vet ikke om det er "din medisin", men se om du får til å sette av litt tid til deg selv og lad opp batteriene med noe du setter ekstra pris på. De stakkars kroppene våre har vært gjennom litt av hvert, så vi har fortjent å skjemme oss selv bort litt (selv om man kanskje ikke har råd)!

 

Og så har jeg hørt at humør og sinnstemning ofte letter når man er ferdig å amme. Vet ikke om det stemmer, men jeg venter i åndeløs spenning :-)

 

God fortsettelse med den nydelige lille babyen din!!

 

 

 

 

 

[Gjest]

jeg synes det er utrolig stort å være mamma. men det er sinnsykt skummelt og! så mye nytt. overgangen fra to til tre var også veldig rar/vanskelig. kan liksom ikke bare sette oss ned og se en film lenger, eller dra på kino uten at lillegutt er enig i det, eller at vi har barnevakt.. trodde jeg bare skulle føle glede over å ha blitt mamma, men føler også endel sorg over at livet slik det var aldri vil bli det samme igjen.alt ansvaret er ganske overveldende. men mest av alt så elsker jeg den lille gutten min og gjør alt for han. det er tungt og irriterende når han skriker og er vanskelig, men hvert lille smil veier opp for alt det tunge )

 

stå på alle sammen! )

[Anonym bruker]

Utrolig slitsomt!! Babyen var planlagt og svært ønsket - og er selvfølgelig verdens deiligste gutt :-). Men jeg er så utrolig sliten etter nesten 8 måneder uten én hel natts søvn og full aktivitet hele dagen ... Blir irritert på pappa'n som gjør ting "feil" eller ofte ikke gjør noe i det hele tatt, og "maskjerringer" (slektninger) som vet aller best. Som om jeg ikke vil babyen min det beste?

Jeg var ikke forberedt på at amming kan by på et spekter av problemer

eller at forholdet til pappa'n (mannen min) ville bli satt på en overraskende prøve. Det lo vi jo av på forhånd (skjer aaaaldri oss!).

Kjenner et snev at irritasjon over alle andres feilfrie superbabyer og supermammaer som deltar på alle mulige organiserte babyaktiviteter mens jeg løper rundt i huset og knapt har overskudd til å gå ut med søpla når babyen endelig har sovnet. Irriterer meg da også over utsagnet om at man får de babyene man vil. Jeg ville da ikke at min gutt skulle ha kolikk light og være fullt så aktiv /urolig...

[Anonym bruker]

Rett etter fødsel var jeg som deg i god for, men jeg var helt utafor meg selv jeg også. Var bare sur, orka ikke besøk, grein og angret nesten på alt sammen. Jeg synes det var utrolig tøft!!

 

MEN kjære deg, det blir så mye bedre!!!!!!! Nå er gullet 8 mnd og vi har det sååååååååååå bra. Jeg elsker å være mamma. Det er helt fantastisk!

 

Lykke til:o)

 

vil være anonym jeg....

[Anonym bruker]

Kjære anonyme hovedinnlegger.

 

Jeg har hatt det akkurat som deg.

Heilt likt.

Synes det er knalltøft.

 

Enda vårt barn kom til ved hjelp av prøverørsmetoden, endelig etter mange år ble vi foreldre, for verdens beste lille baby.

 

Trodde det skulle bare bli stas jeg.

 

Men nei, det ble ikke det.

 

Det ble tøft, flaut hvis babyen gråter ute blandt folk, Føler at babyen støtt var sur......følte at alle andre har SOLSKINNS-BABYER........

 

Jeg følte ikke at det ble bedre før babyen var omlag 6-7 måneder.

 

Det blir bedre, og JA vi er flere som føler det sånn.

 

Vet du hva jeg tror?

JEG TROR AT MANGE MANGE HARDET SÅNN, MEN DET ER FORVENTET AT DET SKAL BARE VÆRE KOS, OG ALT SLKAL VÆRE SÅÅÅ BRA.

DERFOR SIER MAN AT DET ER BRA, OG TIPP OG TOPP, OG SÅ SJULER MANN HVORDAN MAN EGENTLIG HAR DET!!!!!!!

 

tRØSTEKLEM TIL DEG FRA MEG!

En stor en!!